Publisert

Å se seg selv som en leser

To ganger på under tre uker har jeg hørt Tove Stjern Frønes snakke om ungdom og lesing. Det er på tide å dele noen viktige innsikter: Med PISA-brillene på viser tallene at norske 15-åringer har vært stabile lesere med gode resultater de siste tjue årene. Vel og bra, den gjennomsnittelige leseforståelsen holder nivået fra år 2000.

Frønes er forsker ved Institutt ved lærerutdanning og skoleforskning og er blant annet faglig ansvarlig for lesing i den store PISA-undersøkelsen. Første gang jeg hørte Frønes var fra scenen i Litteraturhuset i Oslo under lanseringen av boken Like muligheter til god leseforståelse. 20 år med lesing i PISA? som Frønes har redigert sammen med Fredrik Jensen. Det var i midten av oktober. (Jeg var der fordi jeg deltok i panelet som skulle diskutere tiltak for å engasjere til lesing.) I går hørte jeg Frønes i et Zoom-seminar om digital lesing i skolen.

Dykk i tallene fra siste PISA-undersøkelse (gjennomført i 2018) avdekker funn som trenger oppmerksomhet. Én av fem elever presterer på lavt nivå, og det er store forskjeller mellom gutter og jenter. Noe av det som gjør meg mest bekymret er økningen i andelen elever som oppgir at de ikke leser på fritiden i det hele tatt. De som oppgir at de ikke leser for egen fornøyelse skårer nemlig langt dårligere på leseprøven enn gjennomsnittet. Effekten av regelmessig lesing er slående! For elever som oppgir å lese kun 30 minutter om dagen eller mindre er resultatet betydelig høyere enn for ikke-leserne. De er nesten helt på nivå med gruppen over, de som oppgir å lese mellom en halv time og en time om dagen.

Frønes understreker sammenhengen mellom daglig lesing og leseferdigheter med det underliggende spørsmålet: Hvem er villig til å identifisere seg som leser? De som selv oppgir å lese litt hver dag ser på seg selv som lesere. Det å ha positiv holdning til lesing har betydning for hvor godt du leser. Bare det å bekjenne seg som en leser gjør en forskjell. Her ligger håp, men også en stor oppgave.

Holdninger utvikles i samspill med omgivelsene. Det er en sammenheng mellom hjemmebakgrunn og leseprestasjoner. Lav sosioøkonomisk bakgrunn gjør utslag på lesekompetansen, og utslaget er størst for guttene. Dette er funn som understreker betydningen av tiltak som styrker kultur for lesing og litteraturinteresse uavhengig av hjemmemiljø. Her gjør skolebibliotek og lærere verdifull førstelinjeinnsats, som må beskyttes for å sikre fremtidens lesere.

Det blir enda viktigete å dyrke lesing av lengre tekster i skolen når vi ser hvor mye – eller altså lite – de norske elevene oppgir å ha lest siste år. På spørsmål om hva som er den lengste teksten de har lest i norskfaget dette skoleåret er det bare 25% av de norske elevene som oppgir å ha lest over 100 sider. Tilsvarende tall for Danmark og Finland er 70 og 67%, mens 37% av svenske og islandske elever oppgir å ha lest over 100 sider. Norske ungdomsskoleelever leser rett og slett mye kortere enn i andre nordiske land.

Frønes fremhever hvor viktig det er å opparbeide utholdenhet for å utvikle gode leseferdigheter. De norske funnene tyder på at konsentrasjonen om bøkene må styrkes. Å beherske dybdelesing er viktig for læring i de fleste studier. Å beherske dybdelesing er avgjørende for lesegleden, denne fantastiske, temmelig universelt tilgjengelige tilstanden som åpner for en uendelig verden av kunnskap og opplevelser. I boken oppsummerer og avrunder Frønes og Fredrik Jensen med det viktigste argumentet for lesing: Gode leseferdigheter gir frihet til å bestemme over egen fremtid:

«Å lese er en av portnøklene til å kunne delta i samfunnet; hver eneste ungdom som får lov til å lære å lese bedre,  får større leseglede, mestrer skolen bedre og kan friere bestemme over framtiden sin.»

PISA-undersøkelsen måler kompetansen til 15-åringer i lesing, matematikk og naturfag. I 2018-undersøkelsen deltok 15-åringer fra 79 land, 5800 av dem fra 250 norske skoler.

Et ord: Frihet

Publisert

Fri flyt

Jeg har lagt meg litt i selen for å få med meg opptil flere arrangementer under de pågående forskningsdagene med mottoet «Den fantastiske hjernen». Interessant program, ikke minst for en som er litt ekstra interessert i det som skjer i hjernen når vi leser. Forrige onsdag hadde jeg sett meg ut et arrangement der litteraturviterne Karin Kukkonen og Alexandra Effe og nevroviter Ylva Østby skulle snakke om hva som skjer når forfatter Gunhild Øyehaug leser fra egne noveller. Jeg hadde til og med skaffet meg den helt nødvendige forhåndsbestilte billetten. Det var bare det at jeg syklet til Blå (det sto jo Litteratur på Blå på billetten) og samtalen fant sted på Litteraturhuset, så da syklet jeg heller direkte hjem fra Blå. Det ble strømmekveld isteden, og jeg fikk ta del i fine refleksjoner om innlevelse under litteraturlesing fra sofaen hjemme. Litteratur skaper et slags frirom som gjør det mulig å innta og leve ut situasjon og tanker vi kjenner godt igjen, men også de vi bare kjenner så vidt. Øyehaug leste og jeg noterte meg det lille setningsfragmentet der hun beskriver «sjela som ein hubro sittande skjult i skumringen». 

Dagens programpost var utsolgt for det covid19-begrensede antallet billetter fredag formiddag. Jeg skulle sikkert ha registrert meg allerede torsdag da billettene ble lagt ut. Men igjen: Om det ikke kan måle seg mot å være i salen der det skjer, gjengir skjermen hjemme innholdet så vi får det med oss når det er strømming på gang. 

Dermed befant jeg meg hjemme på kjøkkenet da jeg i kveld hørte hjerneforsker Svend Davanger, Karin Kukkonen og kulturviter Halvor Eifring snakke om hvordan hjernen kobler seg på og kobler seg av under lesing av litteratur og under meditasjon. Kukkonen viste hvordan en litterær tekst åpner for at leseren trer inn og ut av teksten. Tankevandring og lesing veksler, omtrent slik Davanger forklarte hjernens konstante veksling mellom påkobling og avkobling. Kukkonen beskrev hvordan tanker i flyt drar fram egne opplevelser mens vi leser. Teksten utløser fri fabulering gjennom en tankestrøm som kobler hukommelse og imaginasjon. Vi leser, tenker videre, og vi går inn og ut av teksten. Vi forestiller oss ting vi både har opplevd og ikke opplevd mens vi leser.

Jeg hører på forskerne og opplever stor gjenkjennelse. Dette stemmer med egen lesemåte og (ikke overraskende) stemmer det med de beskrivelsene av leseprosessen som jeg har lest meg til tidligere og beskrevet i Lese-boken. Kukkonen avrundet sitt innlegg med å understreke lesingens meditative funksjon. Den ideelle leseopplevelsen blir en meditativ opplevelse, ifølge henne. 

Eifring snakket om ulike former for meditasjon og fremholdt særlig moderne, såkalt ledig meditasjon som en tilsvarende veksling mellom påkobling og avkobling. Konsentrasjon om et meditasjonsobjekt, som en lyd, inspirerer til fri tankeflyt. Hjernen kobler seg av og på, og i avkoblingen der tankene flyter stimuleres hjernens hvilenettverk, det såkalte default mode-nettverk. Og det var jo nettopp det hjerneforsker Davanger innledet med. Han fortalte også at det kun er tjue år siden forskerne ble klar over at hjernen arbeider like intenst i dyp konsentrasjon som under fri tankeflyt. Og da kan jo ikke jeg la være å tenke på kreativitets-boken til Hilde Østby. For det er jo nettopp i avkoblet hvilemodus, når tankene herjer fritt at kreativiteten tar av, ifølge Østby – og Dananger. 

Et ord: Forestilling