Å forsvinne inn i den tykke boka og ikke ville ut igjen

Sensommer er fremdeles lesesommer selv om ferien er for minneboka. Jeg har delt mange timer med Joyce Carol Oates de siste ukene. Roman Night. Sleep. Death. Stars. er tykk (780 sider) og ja, jeg har lest andre bøker innimellom. En bok så stor at den er lite egnet for bagasje på tog, buss og forflytning som innebærer kun korte etapper av bæring. De siste dagene, i mellomfasen mellom ferie og jobb, der dagene har vært definert for arbeid, men også preget av den store fine feriefriheten, har Oates vært en av mine nærmeste.

Familien McClaren er blitt noen av dem jeg mener å kjenne, bedre enn mange andre. Pater familias – Whitey – dør plutselig. Politiets fremtreden er både en ramme om fortellingen og en handlingstråd i den. Hvordan reagerer og håndterer enken Jessalyn og fem voksne barn livet når Whitey brått er borte?

Perspektivet veksler, «alle» får en stemme i fortellingen som sirkler rundt Jessalyn. Og det er hun – enken og moren – som tar de mest radikale valgene, men det er flere i familien som gjør ting de aldri ville vært i nærheten av før Whiteys død. Whitey er fellesnevneren, det er han de forholder seg til, går i dialog med og anser seg som viktige for – i hvert fall nå, når han ikke er mer. Rase og sosial klasse er (nesten) umerkelig førende for denne amerikanske familien. McClarens forankring i hvit middelklasse er så solid at de fleste av dem knapt ser den selv. Oates stoler på leserne.

Det er som om ferien ikke gir slipp fordi jeg fremdeles befinner meg i familien McClarens hus i Old Farm Road. Hva gjør de nå, etter siste side? Oates gir selvfølgelig ingen svar. Tvert imot, romanen slutter med åpning for flere fortsettelser enn den startet med. Nå er det plutselig seks stk McClaren som har fått ferten av et liv etter Whitey. De er blitt noen andre enn de var.

Oates skriver tilsynelatende forsiktig prosa, som om hun bare risser noen skisser og deler ut stemmer. Hun fyker inn i hoder og gjengir tanker som kverner om små ting. Det gikk noen sider før fortellingen tok meg. Men idet rytmen satt var det som om takten ikke slapp. Oates tar vare på de små detaljene, viser livsmosaikk i bestanddeler som leserne setter sammen. Det er jo det vi alltid gjør. Men det er ikke alltid jeg fornemmer det så tydelig som når jeg leser Joyce Carol Oates. Tittelen? De fire ordene er hentet fra Walt Whitmans dikt «A Clear Midnight». Diktet dukker opp igjen langt inni romanen, det gir og tar en god tyngde.

Et ord: Tilsynelatende