For noen uker siden åpnet en ny videregående skole i Oslo: Studie E. Skolene Edvard Munch og Elvebakken samarbeider om de kreative fagene frisør, blomsterdekoratør, interiør, eksponeringsdesign og profileringsdesign. Studio E er et nytt, totalrehabilitert undervisningsbygg tilpasset elevenes behov. Å bli vist rundt i trapper, ganger, klasserom, verksteder – inklusiv blomsterbutikk og frisørsalong – var en ferd gjennom lokaler tilrettelagt for viktig læring, lokaler som tar elevene på alvor, lokaler som inspirerer til arbeid.
Hvorfor skrive om et nytt skolebygg når jeg er opptatt av lesing? Jo da, selvsagt henger det sammen: Både lesing og læring er aktiviteter som får det bedre av stimulerende omgivelser. Det er motiverende å gjøre en innsats når omgivelsene forteller deg at det du gjør er viktig.
Jeg er en av veldig mange som har vært heldig med lærere som kom i min vei gjennom 12-års skolegang. Jeg er temmelig sikker på at det er en usedvanlig engasjert lærer på ungdomsskolen som har gjort meg i stand til å stotre i vei på tysk og utløse uproporsjonalt stor mestringsglede. Jeg er helt sikker på at uten norsklæreren på videregående ville jeg aldri ha valgt allmenn litteraturvitenskap som første fag på universitetet og fått et langt arbeidsliv i bøkenes tjeneste. For en elev med matte og fysikk som linjefag var det slett ikke opplagt. Vel hadde jeg vært en slukeleser lenge, men bøker var for fritid og ferie i min oppvekst. Å ha en norsklærer som insisterte på litteraturens betydning, som fikk oss til å lese dikt, noveller og romaner vi ellers ikke ville vært i nærheten av, som viste hva det betyr å arbeide med noe som oppleves viktigere enn alt annet, har vært avgjørende for alt jeg senere har studert og arbeidet med.
Det er ikke opplagt at noen blir glad i å lese bøker om de ikke har noen forbilder, noen som forteller hvorfor, noen som frister med beretninger om innsikt og spenning, noen som viser vitsen med å slite seg gjennom det som verken er morsomt eller forståelig før etter en stund. Ganske ofte må vi gjennom faser av «kjedelig», «vil ikke», «orker ikke» for å oppnå ny læring, erkjennelse eller mestring. Ganske ofte må vi bare holde ut for å komme videre. Og det er utrolig mye lettere å holde ut når omgivelsene bekrefter interessen din, oppmuntrer deg til å fortsette og gir deg en god følelse av å være på rett sted. Gode rom og gode lærere kan gjøre en stor forskjell – både for lesing og læring. Ofte er det også to sider av samme sak.
Rektor Stein Dillevig på Edvard Munch videregående skole i Oslo ønsket velkommen til nytt bygg med å understreke det som gjelder for alle oppgaver av betydning: «Enhver skole som skal lykkes må driftes med hjertet!». Studio Es leder Jorun Løvoll fulgte opp: «Det gjelder å toppe laget rundt elevene.» Å toppe lag rundt elever med tilpasset bygg og dyktige lærere er typisk god investering i fremtiden. Ja, det må vel være blant de aller beste.
Og siden rammen er åpningen av Studio E: En gang mellom velkomst og omvisning vekslet jeg ord med tidligere rektor på Elvebakken, Per Solli. Han hadde hørt meg snakke om LESE-boken på radio og delte en episode i sakens anledning. En venn av ham skulle reise med Transsibirske jernbanen, hadde lært seg litt russisk og skulle lese Forbrytelse og straff på originalspråket underveis. – Men hva gjør du når du kommer til et ord du ikke kan? – Da hopper jeg over.
Et ord: Anerkjennelse