Fine friksjoner og kjedereaksjoner

Å lese er en kontinuerlig kilde til kjedereaksjoner. La meg nevne to eksempler fra de siste ukene.

Jeg har aldri vært så opptatt av den finske skjærgården som under lesing av Kjell Westös Tritonus. Den verdenskjente dirigenten Thomas Brander har bygget seg et noe overdimensjonert feriehus ved kysten, på et sted som skal ligge like langt fra Helsingfors som fra Gotland og Stockholm. Tettstedet Ravais befinner seg i romanen flere fergeturer unna fastlandet. Det litt større stedet Reto er kun én fergetur unna. Geografien er underordnet de store temaene i en roman der det er menneskene og deres forhold til musikken og til hverandre som driver handlingen. Dirigenten med hyttepalasset sliter med å erkjenne at karrierens høydepunkter ligger bak ham. Hans jevngamle nabo, fastboende Reidar Lindell, er skolepsykolog, primus motor i coverbandet Rainbow og tar ansvar i nærmiljøet.

Med en handling som kretser om to menn i midten av 50-årene skaper Westö en forunderlig fin fortelling som fanger leseren med vemod over det som er forbi og alle drømmer som det aldri skal bli noe av. Branders hybris og Lindells omsorg forenes i møtet mellom klassiske symfonier og dansbare coverlåter. Om fremtiden for Brander og Lindell ikke skinner av spenning og optimisme, bærer romanen om dem fram et omfattende register av mennesketyper, små og store konflikter, kulturkontraster og politiske motsetninger som trenger varme og klokskap. Og jaggu meg har ikke Westö nennsomt pakket nettopp slik visdom inn i lagene av sin fortelling. Det er godt gjort.

Kjedereaksjonene manifesterte seg underveis. Jeg likte meg så godt i Westös verden og ville få den plassert på kartet. Jeg begynte med et enkelt søk i Google Maps: «Ravais». Null treff. Prøvde med noen av de andre stedsnavnene. Nada. Ok. Han har valgt seg fiktive navn, tenkte jeg. Leste videre. Men så ble jeg enda mer nysgjerrig, hvor kan det være? Prøvde meg med nye søk, forstørret kartet med fingrene på telefonen for å studere geografien næmere og ble overveldet av alle øyene i Østersjøens østlige farvann. Søkte meg til Helsingfors, fulgte motorveien forbi Esbo til Åbo, studerte igjen øyer og kystlinje i sørvestlige del av Finland. Jeg aner fremdeles ikke akkurat hvor handlingen i Tritonus kanskje finner sted (om den nå har et konkret geografisk forelegg). Men jeg har fått veldig lyst til å reise til Finland.

Om geografien ikke lar seg oppspore, er musikkreferansene i Tritonus til gjengjeld veldig konkrete. Dirigentens klassiske repertoar og Rainbows låtsett kjemper fortløpende om leserens oppmerksomhet. Og for en flaks, idet jeg begynte å lese sendte en annen leser meg lenke til en Tritonus-spilleliste. Det vil si, det er ikke én Tritonus-spilleliste, men fire: «1) Pop, rock & soul, 2) Ballader & rötter mm 3) Klassisk, chamber & choir 4) Symphony & concerto» (Spilleliste Tritonus). Med ett var romanlesingen akkompagnert av Mahler og Sibelius, Mozart og Britten og enda noen flere. (Og selv jeg som liker å ha det stille når jeg leser, kjente løftet.)

Det andre eksemplet er hentet fra forskerhverdagen der kjedereaksjoner er å betrakte som en dyd av nødvendighet. Kildelister skal leses nøye i vitenskapelig arbeid. Det er meningen at jakten på annen relevant forskning, på teori som belyser og underbygger og leting etter gode eksempler skal drive lesingen videre. (Det begynner å demre for meg at det berømmelige målet alltid vil blinke der fremme, i et mer eller mindre oppnåelig fjerne.)

Dermed dumpet jeg over doktorgradsavhandlingen til Margrethe Sønneland der hovedkonklusjonen er at ungdomsskoleelever blir mer engasjerte og lærer mer av tekster som de i utgangspunktet synes er vanskelige å forstå.* I forsøk der elever leste tre forskjellige tekster for så å diskutere dem i grupper var det teksten de var mest usikre på som fikk flest spørsmål og skapte størst engasjement i samtalene etterpå. Sønneland oppsummerer med at «elevene tiltrekkes av forskjellige former for friksjon som forsinker utfoldelsen av motivet eller plottet i de tre litterære tekstene.»

Sønnelands funn har vært med meg siden jeg leste. Jeg har gjenfortalt for flere og fått interessante fortellinger i retur. En tidligere gymnaslærer fortalte meg om elevene som for flere tiår siden hadde lest både en Alistair MacLean-krim og Haiene av Jens Bjørneboe. Mens samtalen om MacLeans bok var raskt unnagjort, det var ikke så mye å si, ble diskusjonen om Haiene desto mer engasjert, interessant og langvarig. Et ferskere eksempel forteller om Montessori-læreren som insisterte på at det skulle leses hele bøker, ikke bare utdrag. Effekten var merkbar, ikke bare ble det gode samtaler om viktige temaer i skoletimene. Foreldre rapporterte om at også samtalene rundt middagsbordet fikk nytt innhold.

Sønneland omtaler selv sitt funn som enkelt, «men kanskje så enkelt at dets betydning lett kan overses». Hun har et godt poeng. Dessuten tror jeg hennes hovedfunn har stor overføringsverdi. Problemer i teksten virker produktivt på lesere i alle aldre. Det er tilsynelatende så enkelt og opplagt at tekster som krever noe av oss gjør at vi involverer oss mer, enten vi er ungdom eller voksne. Men vi er alt for dårlige til å løfte fram verdien av litteratur med innebygget motstand. Og det er nettopp den verdien Sønneland får fram i sin forskning.

Det vi ikke skjønner utløser en trang til å forstå. Vi kjenner igjen suget etter å forsere vanskeligheter for å komme videre. Også vi voksne bakser med litteratur som egger nysgjerrigheten uten å anrette ferdigtygde svar og løsninger. Det som først kan virke uklart og vanskelig får oss til å grunne, fundere og lete videre – i egne tanker og i samtaler med andre. Betydningen av å bryne seg på motstand kan ikke overvurderes. Ta egentesten: Hvilke bøker gir tankestoff som varer lenge? Bøker jeg måtte bla meg fram og tilbake i og kanskje også ble irritert av underveis har tydeligere avtrykk hos meg. Det er nok ikke bare jeg som har det sånn.

Et ord: Oppdagelser

*Margrethe Sønneland: «Teksten som problem: En studie av litterære samtaler i ungdomsskolen» (2019, Universitetet i Stavanger): https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2630411

Intervju med Margrethe Sønneland i Forskning.no der hun forteller om sine forskningsfunn og erfaringer: https://forskning.no/boker-partner-pedagogikk/elever-blir-engasjerte-av-vanskelig-litteratur/1595536

Fra en 7. klasse ved Montessori-skolen: https://ugla.aschehoug.no/barn/morgendagens-lesere