Jeg var så heldig å ha billett da Kaja Schjerven Mollerin skulle snakke med Camille Charles og Thomas Hylland Eriksen* om Toni Morrisons nobelroman Elskede på Deichman Bjørvika. Ja da, Nobelprisen tildeles på bakgrunn av forfatterskap og ikke for en enkelt bok. Da Morrison fikk Nobelprisen i 1993, hadde hun utgitt fem romaner, fem knyttenever tekst som brenner i og for leserne. Det begynte med De blåeste øyne, om den svarte jenta som ønsket seg én ting så inderlig mye og mer enn alt annet. Men Elskede fra 1987 er en av de veldig få bøkene som bare alltid har vært en klassiker. Det er den som slår og skinner sterkest også etter at Morrison rundet livsverket for et drøyt år side.
Litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin har skrevet og snakket om Morrison før, hun hadde sågar en times samtale med henne siste gang Morrison besøkte Norge. Morrison døde i august 2019. Møtet på Deichman markerer året som er gått og trekker den tjukke linjen mellom #Black Lives Matter og Morrisons forfatterskap. Kaja begynner med å beskrive hvordan Morrison i sine bøker skaper et rom for smerte, og samtalen på scenen sirkler inn det store temaet som bærer alle Morrisons romaner – som nagler Elskede til verdenshistorien: Fortellingene om slaveri, makt og avmakt, om avhengighet av andre mennesker, om arr på svart hud som aldri forsvinner. Hovedpersonen Sethe bærer sine på ryggen, etter å ha blitt pisket av en tiåring mens hun fremdeles var slave, før hun rømte – og for alltid ble fanget av fortiden, av gjenferdet til datteren hun selv drepte for å beskytte.
Samtalen fra scenen bærer fram fortellingen om en fortid som aldri tar slutt. Det er som i Elskede. Frigitte slaver hadde bare slaveeierens navn å bringe videre til kommende generasjoner, som Camille minner om. Thomas henviser til Thomas Piketty og hans påvisning av sammenhengen mellom arv og velstand også i vår tid. Slavene fikk aldri noen økonomisk kompensasjon, det var det plantasjeeierne som fikk. Det ble aldri korrigert for den økonomiske ulikheten etter slaveriet. De strukturelle forskjellene, den historiske linjen av ulikhet – mektig nedfelt i Elskede – ble bare videreført. Romanen er en skremmende påminnelse: Ydmykende forskjellsbehandling pågår fremdeles, 150 år etter at romanens historiske forelegg fant sted.
Og så snakket de om musikk. Om bluesen som er et resultat av den samme historien. Om romanens langsomme rytme, der leseren må legge øret tett inntil teksten for å få med alle lag. Ja, den må faktisk leses omigjen.
-Vel hjem, hold avstand, ønsket Deichman-verten etter fin takk til Kaja & co. For sånn er det blitt: Salen hadde sikkert plass til 150, men vi var bare 50 som hadde fått plass. Arrangementet var utsolgt på forhånd, men ble strømmet og skal finnes i hvert fall en stund til på Deichman.no
Det var mitt første besøk der jeg tok trappen ned og ikke opp i byens beste hus. Etterpå var det mørkt utenfor og da ble stemningen lunere oppover i etasjene, som om mørket ute ga innsiden mer lys og forsterket atmosfæren av stille summing langs hyller, stoler, benker og bord, sitteplasser og arbeidsplasser. Nye Deichman trekker flittige folk, og idet rulletrappen gikk ned igjen så jeg opp i bikubetaket. Bygg med mening.
Da jeg kom hjem, dukket et Morrison-sitat opp i et notat på skjermen. Jeg har det fra Maryanne Wolfs tankevekkende bok om lesing: Reader, Come Home: The Reading Brain in a Digital World (må grave mer for å fremskaffe originalkilden). Akkurat nå er poenget bare at Morrison er så sabla god. Det tar noen ganske få setninger og så har hun plutselig spent språkbuen til det ytterste, mest presise: «Word-work is sublime because it is generative; it makes meaning that secures our difference, our human difference—the way in which we are like no other life. We die. That may be the meaning of life. But we do language. That may be the measure of our lives.»
*Fikk billett på gjesteliste denne gangen, litt bonus med ektemann på scenen.
Et ord: Å navigere