Bragd, bok og bonusmateriale

Å bli bedt om å gjøre noe har mange fordeler, utover det faktum at det alltid er hyggelig å bli spurt: Ofte innebærer en forespørsel en oppgave jeg ikke ville kommet på, om ikke andre hadde tenkt den ut for meg. Noe som igjen betyr forberedelser: Undersøke, notere, tenke ut vinklinger og spørsmål. Og forberedelser ender gjerne opp med bonusmateriale. Skrekken over å skulle ende med for lite fører til mer enn strengt tatt nødvendig. Sånn må det være.

For et par dager siden snakket jeg med historiker Mona Ringvej og ekspedisjonsfarer Amy Mir om Fridtjof Nansens bok På ski over Grønland i Oslos beste bokhus, Deichman Bjørvika. Jeg nølte ikke et øyeblikk, da jeg ble spurt. For meg er det en direkte sammenheng mellom interesse for skigåing, Eva Nansen og å skrive bok om å gå på ski. Det var nemlig Eva Nansens forsvar for kvinners rett til å gå på ski over en helside i datidens Verdens Gang i 1893 som fikk meg til å innse at lesing av gode begrunnelser for å gå på ski måtte bli bok. Og det var min interesse for Eva Sars, som ifølge hennes senere ektemann var «den bedste skiløberske i Norge», som gjorde meg mer nysgjerrig på Fridtjof Nansen. Ikke bare var han den store helten. Det er han som har etterlatt seg gjerninger, bøker og skrifter med betydning for ettertiden. Hadde det ikke vært for Fridtjofs bragder, ville ettertiden visst enda mindre enn vi gjør om skiløperen, sangerinnen, pianolærerinnen og altså fruen Eva Nansen, som døde plutselig og tidlig, bare 49 år gammel. Så da jeg ble spurt om å lede en samtale om På ski over Grønland, tenkte jeg på Eva og svarte ja.

Eva ble knapt nevnt med et ord på Deichman, der snakket vi jo om Grønlandsferden og boken og hva som gjør den relevant å lese 131 år etter at den kom ut. Men jeg tenkte på henne. Jeg visste jo at Fridtjof hadde møtt Eva opp-ned i en snøhaug i Frognerseter-traktene vinteren 1888. Han hadde sørget for å passe henne opp på Karl Johan like etter, foran Nationaltheatret, det var slik kondisjonerte på utkikk etter make gjorde det den gangen. Og Eva var én – riktignok én av flere – som han sendte hilsen til før han dro av gårde for å være førstemann til å krysse Grønlands innlandsis. Men det ble altså dem. De giftet seg 6. september 1889, mellom Grønlandsferd og bokutgivelse.

Boken utkom to år senere, i 1890. Og med den manifesteres historie på mange plan. På ski over Grønland er fortellingen om en historisk bragd. Fridtjof Nansen og hans lag på fire karer foresto den første dokumenterte krysningen av innlandsisen på Grønland. Ekspedisjonen ga Nansen posisjon og grunnlag for alt han senere skulle utrette. Norge ble satt på kartet som polarnasjon, grunnlaget ble lagt for senere polarforskning.

Boken inneholder et detaljert kapittel om skienes historie og ble et viktig bidrag til befestelsen av Norge som en skinasjon. Nansen, ski og Norge ble en kraftfull legering og kombinasjonen tjente som kraftfor på den norske selvstendighetstanken. Harald Dag Jølle refererer i første bind av sin Nansen-biografi Bjørnstjerne Bjørnsons hilsen fra Aulestad da Nansen & følge returnerte til Norge etter å ha overvintret i Godthåb: «Hvad der gæller om for os er at fri os inadtil for åndstvang og utadtil fra Sverige. Enhver dåd som Deres gir et veldig bidrag. Den styrker folkest æresfølelse og mot, og den vækker de fremmedes samfølelse.» Grønlandsferden og boken om den ble en kulturhistorisk milepæl.

Leseren vet nødvendigvis at forfatteren kom seg tilbake til sivilisasjonen, ellers ville det ikke vært noen bok. Men underveis, når vi leser, skjønner vi raskt at det ikke var selvsagt at de skulle komme levende over. Utenfor Grønlands vestkyst våknet de i et telt på et isflak i full oppløsning. Under den halsbrekkende seilasen idet de nærmet seg brekanten på andre siden, kjørte de slalom med sledene mellom bresprekkene. Under rekognosering kommer Nansen seg opp av en bresprekk ved hjelp av skistaven. At På ski over Grønland er en dramatisk historie fra virkeligheten, er et faktum. Det var ikke gitt at en naturvitenskapsmann med nylig avlagt doktorgrad om slimålen skulle beherske fortellergrep som utløser spenning og skaper store leseropplevelser, men det gjorde han, den godeste Fridtjof.

På ski over Grønland er en bokhistorisk sensasjon: Et praktverk med illustrasjoner av datidens største norske kunstnere, som Erik Werenskiold, med utbrettbare tabeller og kart i fire farger. En kostbar bok som solgte over 6000 eksemplarer allerede første år. Ifølge Ivar Havnevik som har skrevet bok om Aschehougs forfattere, fikk Nansen et engangshonorar på kr. 7000, tilsvarende tre og et halvt års lektorlønn. Utgivelsen var et stort forlagsløft i 1890, da de fleste norske forfattere av betydning ennå ble utgitt i Danmark. Siden 1928 er det stort sett en forkortet folkeutgave som har vært i omløp, inntil Kagge forlag i 2003 sørget for en ny komplett utgave.

Jeg spurte Mona Ringvej og Amy Mir om hva som gjorde størst inntrykk. Monas fremheving av Nansens konstante nysgjerrighet og gjennomgående søken etter kunnskap fikk fram en vesentlig side ved boken: Dette er en helteberetning der hovedpersonen faktisk holder ganske lav profil. Det er oppgaven, omgivelsene og prøvelsene underveis som driver fortellingen. Amy understreket betydningen av å kjenne utstyr og bekledning, teste, tilpasse og passe på akkurat det som skal og må med, men heller ikke mer. Hun kunne speile Nansen forberedelser med egen ekspedisjonserfaring, og selv med 130-års distanse fikk Nansens nitide beskrivelser fornyet betydning under Amys blikk. Hele samtalen ligger ut på nettsiden til Deichman Bjørvika inntil 17. februar: https://deichman.no/event/klassikeren%3A-%E2%80%98p%C3%A5-ski-over-gr%C3%B8nland%E2%80%99-av-fridtjof-nansen_ea26da69-5a14-4676-8673-b2b149f3557f

Et ord: Forberedelser

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *