Leseåret 2021!

Her om dagen måtte jeg gå av sykkelen for å ta et bilde i Oslo sentrum: Skiltet «LESING fortsatt INGEN RESTRIKSJONER» lyste mot meg utenfor Tronsmo bokhandel. Og det er jo helt riktig. Bøker og natur er to av de tingene det er fritt fram å oppsøke. Fint for meg som er mer enn gjennomsnittet glad i begge deler, men her – på KariS.no – er det bøker og lesing som gjelder.

Så dermed, det er bare å gå i gang, fortsette der du var eller begynne en ny! Om 2021 kan vi så langt konstatere at året åpner med gode muligheter for å fordype seg i bok. Å velge bok er ikke alltid like lett. Selv de beste, enkleste valgene kan bli vanskelige. Sånn er det både i livet og litteraturen. Jeg deler noen linjer fra fjorårets LESE-bok i visshet om at naget fra bokvalgets kval er gjenkjennelig for flere, enten vi leter etter bok til oss selv eller andre. Det er helt normalt å vingle. Da gjelder det å minne seg om hvilket privilegium det er å ha tilgang til bøker gjennom bibliotek, bokhandlere, egne og andres bokhyller, selv om utbudet kan utløse nølende tvil. Bare sørg for at tvilen kommer en bok til gode. Det er ekstra fint å fråtse i bøker når så mye annet er underlagt begrensninger.

Fra kapitlet «Likes»: Hva skal jeg lese? Hvilken bok? Hvordan skal jeg velge? Relevante spørsmål uten enkle, entydige svar. Det finnes så mange muligheter. Derfor kjenner jeg kribling hver gang jeg blir spurt om å anbefale andre hva de skal lese. – Du som har lest så mye, du som jobber med bøker, hva anbefaler du? Jeg vet hva jeg har likt, jeg synes den var skikkelig bra til tross for sånn og sånn, men hvordan kan jeg være trygg på at den passer for en annen? En god anbefaling inneholder gjerne en kombinasjon av egen opplevelse og en antagelse om mottageren.

Vi som har lest mye er også mestere i å spore opp detaljer som lugger eller kunstige konstruksjoner i teksten. Vi finner alltid noe å utsette på det vi har lest – også det vi har likt. I hvert fall når vi leter etter det. Registrering av innvendinger er nærmest en bekreftelse på å være i form for erfarne lesere. Å gjennomskue og lese kritisk er tross alt det mange års lesetrening har oppøvd. Det krever derfor alltid noen merknader å forsvare et valg av en bok, eller i alle fall en forklaring. Men innvendinger betyr ikke at en bok er dårlig eller uinteressant, tvert imot. En halvgod tekst kan være omsluttet av aktuelle problemstillinger, politisk analyse eller tematikk som utløser nysgjerrighet. Den halvgode boken kan inneholde språk som fanger leseren.

Den som har lest en bok, vet ikke alltid hvorfor den var god. Eller kanskje var den god selv om deler av den var dårlig? Ingen bok er perfekt. Hvordan skulle den kunne være perfekt når enhver bok også utgjør sin egen standard, er sin egen original? Det kan kjennes rart å anbefale en bok der svakheter og innvendinger er registrert, og det nytter ikke å la enhver anbefaling få følge av en haug med forbehold. Men samtidig er det kjedelig om den andre leseren henger seg opp i det samme og dermed kanskje tror at jeg ikke er en oppmerksom leser. Det blir som å «tape» en ikke utlyst konkurranse fordi noen bringer fram vurderinger jeg hadde, men ikke fremførte. Sånn kan vi ikke ha det. Alle detaljer er vel ikke verdt refleksjon. Og er det én ting vi skal vokte oss for, er det å være for strenge med oss selv. Det fine med bøker er jo at når de først er utkommet, byr de seg åpent fram for alle, vi har lov til å mene akkurat hva vi vil. Å si noe om en bok, smått eller stort, vurdering eller referat, er en god inngang til samtale. Ingen behøver å føle seg for lite belest eller uten innsikt i en fasit for å uttale seg om bøker. Vi leser med vårt eget utgangspunkt, som den vi er.

Derfor er det både fint og skummelt å bli bedt om leseråd. Spørsmålet inngir tillit, jeg blir spurt fordi jeg antas å vite. Og enda bedre, spørsmålet bærer bud om leselyst. Utfordringen er å huske de best likte fra siste uker, ferier, måneder, år, alltid … Her har den systematiske listeføreren et åpenbart fortrinn. Jeg er ikke blant dem. Det er uansett vanskelig å velge ut, velge bort, velge kanskje bare én. «Hva er din favorittbok?» For et vanskelig spørsmål. En ting er å anbefale en eller flere bøker på bakgrunn av en liste, et tema, hva jeg har lest i det siste, gjennom en bokhøst. Det går an, om enn med en viss kval. Men å fremheve én eneste, fra alle årene med lesing? Det finnes alltid et svar på spørsmålet om min favorittbok. Men det finnes aldri bare ett eneste svar på det spørsmålet.

To av de bøkene jeg har lest i julen er Kjell Westös Svik 1938 og Helga Flatlands Et liv forbi, og her hos meg er det ingen tvil: Jeg anbefaler begge! Westö beretning om hva som skjedde i Finland under oppløpet til andre verdenskrig, med borgerkrigen i 1918 som et dramatisk bakteppe, forener den lille og den store historien: Enkeltmennesker med nådeløs betydning for hverandre og politiske krefter som leder til krig. Helga Flatland skriver fram livsløp og hendelser med nerve og presisjon, så levende at leseren kjenner uro og bekymring, irritasjon og handlingsiver langt inn i egen ryggmarg. Beretningen om driftig datter og døende mor bærer så mye kompleksitet og trøblete nærhet som en god roman – og virkelige relasjoner – gjerne gjør.

Husk: Ingen restriksjoner! Det er bare å lese.

Et ord: Å fråtse

Mer tant og fjas, takk!

Det er mange måter å klokke inn julen på. Sølvguttene stemmer i den høytidelige åpningen for det store NRK-fellesskapet hver julaften, ganske sikkert også i år. Juletull av Odd W. Surén er i praksis en vel så viktig tradisjon for noen av oss. Hvert år omtrent på denne tiden begynner det å murre: Har jeg fremdeles plass på den eksklusive listen av lesere som mottar besk julelektyre direkte i innboksen, mon tro? Ooo lykke: Ja. Der kom den gitt, kan jeg konstatere også i år.

Surén får meg alltid til å smile, le, om ikke høyt så godt, for meg selv. Og er det én ting jeg som leser gjerne skulle hatt mer av så er det litteratur med humor. Det kan være alt fra dyp indre humring til høyrøstet latter. Bøker som fjetrer med spenning, menneskelige dybde og kraftfull forening av komposisjon, språk og innhold får alltid betydning. Ja, da. Det finnes ikke én standard for bøker som utløser besettende lesing, i hvert fall ikke for meg. Jeg liker alt for mye forskjellig til å kunne skilte med smal smak. Likevel, litteraturen jeg ler av og med stiller i egen klasse. Den er dessverre ikke så stor. Men en av dem som skriver seg inn er Odd W. Surén. Alle bøkene jeg har lest av Surén har sterke innslag av typer det er lett å tenke på som skakke og rare, underfundige og samtidsfjerne, selvtilfredse og sneversynte. Men Suréns håpløse typer inngår jo alltid i et språklig univers, og det er gjerne i kombinasjonen av pussige personer og briljant lek med ord at Surén trekker hardt i mine smilebånd.

Juletull er forfatterens årlige bonusspor, også i år med et skarpt blikk for de komiske detaljene som har det med å vake like under alle overflater. Som forfatteren skriver i følgeteksten, uten et snev av ironi – selvsagt: «Nok en gang har jeg søkt fra Marianergropen til Mount Everest etter de siste korn av sannhet i en forløyet verden, jeg har vridd selve planetens kjerne i mine hender og krystet ut de siste dråper av visdom og klarhet, og foredlet dette råmaterialet til det høyhellige Juletull, som du her får, som din ledestjerne mot frelse og lykke.»

Det er nærmest dårlig gjort å vifte begeistrede ord over et verk som knapt er tilgjengelig. Men se, det lar seg løse. Verken forfatter eller tekst virker synderlig beskjedne på egne vegne hva Juletull angår. Tillatelse til å bringe utdrag er i hvert fall innhentet, så dermed har jeg den høytidelige glede av å presentere Stasjonsmester Per Rongen som slår an tonen med sin alternative utgave av årets helseråd:

Koronajul

En regelsamling ved stasjonsmester Per Rongen

Hendene skal vi vaske.

Munnen skal bindes med maske.

Avstand skal holdes til allmuen,

alle skal hilses med albuen,

og før vi kommer til marsipanen

må det leses fra koronakoranen

om tiltak på buss, i butikk og i villa.

Profeten Espen og Santa Camilla

har ropt det ut fra fjellene

rundt de øde turisthotellene:

Julen er så covid nittende!

Julen er så smertefullt smittende!

Aller mest smitter visstnok de smattende,

de skrekkelig skrikende, skrålende, skrattende.

Så husk å hoste og le i armkroken

og gråt diskré i lommeboken.

Ta vare på deg selv,

og fanden ta Tegnell!

Og Juletull tuller altså ikke med tradisjoner. Året vi snart legger bak oss, skal oppsummeres:

Noen nye livsformer observert i 2020

Ved Ruben H. Solbær

I virusåret 2020 har jeg ikke observert så veldig mange nye arter, og de fleste jeg har kommet over, har jeg funnet ved introspeksjonsmetoden. Det gjør naturligvis ikke funnene mindre reelle!

En av de mest tallrike nye artene er Hjemmekondor, en av de få store åtselfugler som bare lever innendørs. Munnbinne er en bjørn som bare forekommer som hunnkjønn. Artens overlevelse synes usikker. Antibukk har vært observert mange steder, men lite er kjent om dens natur. Det formodes at den ernærer seg av mikroorganismer. Risikogaupe er, som navnet sier, en utsatt art, og mindre av et rovdyr enn øvrige kattedyr, idet den, etter det vi har forstått, selv er et byttedyr for den fæle Pandeminken, en krysning mellom panda og mink, avlet fram posthumt fra det hinsidige av Jan Pande Rolfsen og Minken Fosheim. Bladtegnell er en irriterende parasitt som er særlig plagsom for den nye arten Smittehare, som på sin side kjennetegnes av uberegnelige hopp. Og det var det hele.

Et ord: Humør

Fine friksjoner og kjedereaksjoner

Å lese er en kontinuerlig kilde til kjedereaksjoner. La meg nevne to eksempler fra de siste ukene.

Jeg har aldri vært så opptatt av den finske skjærgården som under lesing av Kjell Westös Tritonus. Den verdenskjente dirigenten Thomas Brander har bygget seg et noe overdimensjonert feriehus ved kysten, på et sted som skal ligge like langt fra Helsingfors som fra Gotland og Stockholm. Tettstedet Ravais befinner seg i romanen flere fergeturer unna fastlandet. Det litt større stedet Reto er kun én fergetur unna. Geografien er underordnet de store temaene i en roman der det er menneskene og deres forhold til musikken og til hverandre som driver handlingen. Dirigenten med hyttepalasset sliter med å erkjenne at karrierens høydepunkter ligger bak ham. Hans jevngamle nabo, fastboende Reidar Lindell, er skolepsykolog, primus motor i coverbandet Rainbow og tar ansvar i nærmiljøet.

Med en handling som kretser om to menn i midten av 50-årene skaper Westö en forunderlig fin fortelling som fanger leseren med vemod over det som er forbi og alle drømmer som det aldri skal bli noe av. Branders hybris og Lindells omsorg forenes i møtet mellom klassiske symfonier og dansbare coverlåter. Om fremtiden for Brander og Lindell ikke skinner av spenning og optimisme, bærer romanen om dem fram et omfattende register av mennesketyper, små og store konflikter, kulturkontraster og politiske motsetninger som trenger varme og klokskap. Og jaggu meg har ikke Westö nennsomt pakket nettopp slik visdom inn i lagene av sin fortelling. Det er godt gjort.

Kjedereaksjonene manifesterte seg underveis. Jeg likte meg så godt i Westös verden og ville få den plassert på kartet. Jeg begynte med et enkelt søk i Google Maps: «Ravais». Null treff. Prøvde med noen av de andre stedsnavnene. Nada. Ok. Han har valgt seg fiktive navn, tenkte jeg. Leste videre. Men så ble jeg enda mer nysgjerrig, hvor kan det være? Prøvde meg med nye søk, forstørret kartet med fingrene på telefonen for å studere geografien næmere og ble overveldet av alle øyene i Østersjøens østlige farvann. Søkte meg til Helsingfors, fulgte motorveien forbi Esbo til Åbo, studerte igjen øyer og kystlinje i sørvestlige del av Finland. Jeg aner fremdeles ikke akkurat hvor handlingen i Tritonus kanskje finner sted (om den nå har et konkret geografisk forelegg). Men jeg har fått veldig lyst til å reise til Finland.

Om geografien ikke lar seg oppspore, er musikkreferansene i Tritonus til gjengjeld veldig konkrete. Dirigentens klassiske repertoar og Rainbows låtsett kjemper fortløpende om leserens oppmerksomhet. Og for en flaks, idet jeg begynte å lese sendte en annen leser meg lenke til en Tritonus-spilleliste. Det vil si, det er ikke én Tritonus-spilleliste, men fire: «1) Pop, rock & soul, 2) Ballader & rötter mm 3) Klassisk, chamber & choir 4) Symphony & concerto» (Spilleliste Tritonus). Med ett var romanlesingen akkompagnert av Mahler og Sibelius, Mozart og Britten og enda noen flere. (Og selv jeg som liker å ha det stille når jeg leser, kjente løftet.)

Det andre eksemplet er hentet fra forskerhverdagen der kjedereaksjoner er å betrakte som en dyd av nødvendighet. Kildelister skal leses nøye i vitenskapelig arbeid. Det er meningen at jakten på annen relevant forskning, på teori som belyser og underbygger og leting etter gode eksempler skal drive lesingen videre. (Det begynner å demre for meg at det berømmelige målet alltid vil blinke der fremme, i et mer eller mindre oppnåelig fjerne.)

Dermed dumpet jeg over doktorgradsavhandlingen til Margrethe Sønneland der hovedkonklusjonen er at ungdomsskoleelever blir mer engasjerte og lærer mer av tekster som de i utgangspunktet synes er vanskelige å forstå.* I forsøk der elever leste tre forskjellige tekster for så å diskutere dem i grupper var det teksten de var mest usikre på som fikk flest spørsmål og skapte størst engasjement i samtalene etterpå. Sønneland oppsummerer med at «elevene tiltrekkes av forskjellige former for friksjon som forsinker utfoldelsen av motivet eller plottet i de tre litterære tekstene.»

Sønnelands funn har vært med meg siden jeg leste. Jeg har gjenfortalt for flere og fått interessante fortellinger i retur. En tidligere gymnaslærer fortalte meg om elevene som for flere tiår siden hadde lest både en Alistair MacLean-krim og Haiene av Jens Bjørneboe. Mens samtalen om MacLeans bok var raskt unnagjort, det var ikke så mye å si, ble diskusjonen om Haiene desto mer engasjert, interessant og langvarig. Et ferskere eksempel forteller om Montessori-læreren som insisterte på at det skulle leses hele bøker, ikke bare utdrag. Effekten var merkbar, ikke bare ble det gode samtaler om viktige temaer i skoletimene. Foreldre rapporterte om at også samtalene rundt middagsbordet fikk nytt innhold.

Sønneland omtaler selv sitt funn som enkelt, «men kanskje så enkelt at dets betydning lett kan overses». Hun har et godt poeng. Dessuten tror jeg hennes hovedfunn har stor overføringsverdi. Problemer i teksten virker produktivt på lesere i alle aldre. Det er tilsynelatende så enkelt og opplagt at tekster som krever noe av oss gjør at vi involverer oss mer, enten vi er ungdom eller voksne. Men vi er alt for dårlige til å løfte fram verdien av litteratur med innebygget motstand. Og det er nettopp den verdien Sønneland får fram i sin forskning.

Det vi ikke skjønner utløser en trang til å forstå. Vi kjenner igjen suget etter å forsere vanskeligheter for å komme videre. Også vi voksne bakser med litteratur som egger nysgjerrigheten uten å anrette ferdigtygde svar og løsninger. Det som først kan virke uklart og vanskelig får oss til å grunne, fundere og lete videre – i egne tanker og i samtaler med andre. Betydningen av å bryne seg på motstand kan ikke overvurderes. Ta egentesten: Hvilke bøker gir tankestoff som varer lenge? Bøker jeg måtte bla meg fram og tilbake i og kanskje også ble irritert av underveis har tydeligere avtrykk hos meg. Det er nok ikke bare jeg som har det sånn.

Et ord: Oppdagelser

*Margrethe Sønneland: «Teksten som problem: En studie av litterære samtaler i ungdomsskolen» (2019, Universitetet i Stavanger): https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2630411

Intervju med Margrethe Sønneland i Forskning.no der hun forteller om sine forskningsfunn og erfaringer: https://forskning.no/boker-partner-pedagogikk/elever-blir-engasjerte-av-vanskelig-litteratur/1595536

Fra en 7. klasse ved Montessori-skolen: https://ugla.aschehoug.no/barn/morgendagens-lesere

Forskningsfremsnakk

Nylig oppdaget jeg et opptak av samtalen mellom professor Anne Mangen og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad Tom Hetland fra Forskningsdagene i september. Når mye blir avlyst og en del forflyttes fra scene til skjerm, dukker det heldigvis opp begivenheter vi  ellers ville gått glipp av.

Anne Mangen er en stor kapasitet i det internasjonale miljøet for empirisk leseforskning. Det fremgår av hennes egne forskningsarbeider og, ikke minst, av referansene til hennes arbeider i artikler og bøker skrevet av andre. Mangen ledet også det store europeiske leseforskningsprosjektet «E-READ: Evolution of Reading in the Age of Digitisation» som ble avsluttet med Stavanger-deklarasjonen om lesingens fremtid i oktober 2018. Empirisk forskning er konsentrert om vitenskapelige metoder med observerbare og/eller målbare resultater, til forskjell fra kvalitative forskningsmetoder.

I samtalen med Hetland er Mangen opptatt av det å lese lange tekster, særlig romaner. «Lesing av romaner er uovertruffent når det gjelder å trene lesing.» Mangen trekker fram hvordan lesing oppøver oppmerksomhet og konsentrasjon, gir trening i å holde fokus og holde orden på komplekse sammenhenger. Romanlesing påvirker ordforråd og inviterer til dypere refleksjon. Mangen minner om at det er mye god helse i tanker som får være lenge i en tekst. Ingen trenger å lure på om dette går hjem hos meg.

Å gi hjernen fri fra det digitale oppdateringskjøret bidrar til mental opprustning. Konsentrert langlesing er helt nødvendig i arbeidet med en doktorgrad. Det er privilegert fordypning, også når romanlesing må vike for forskningsartiklene.

Å lese seg inn i et nytt fagfelt innebærer blant annet å få kunnskap om historisk utvikling. I mange tiår fra 1950-tallet og fremover har forskning på leseopplæring, på utvikling av leseferdigheter og leseforståelse hos barn og unge, elever og studenter, vært hovedtemaer for leseforskningen. Og godt er det, så viktig som opparbeidelse av grunnleggende og gode leseferdigheter er for all senere læring og livsmestring. Det er bare det at denne forskningen har hatt det med å konsentrere seg om lesing av forholdsvis korte tekster. Logisk nok, det skal være tekster barn og unge leser. Jo lengre tekster som skal leses og gi grunnlag for empirisk forskning, desto større blir også de praktiske utfordringene med å måle, observere og registrere over tid.

De senere årene har Mangen og hennes kollegaer arbeidet fram ny kunnskap om nettopp lesing av lengre tekster. I det hele tatt ser det ut til at eldre lesere og lengre tekster er i ferd med å få mer forskningsoppmerksomhet enn tidligere. Viktig, tenker jeg. For også fremtidens små lesere trenger å oppleve engasjerte store lesere. Vi trenger å vite mer om hva som skjer med voksne lesere og deres lesing av lengre tekster. Vi trenger å vite hva som skjer når digitaliseringen som åpner vidunderlige nye verdener, også byr på et vell av avbrytelser som gjør at konsentrasjonen til å lese sammenhengende over tid blir knappere. Og nettopp dette er problemstillinger jeg skal konsentrere meg om fremover. Det er mye forskning å fordype seg i, av Anne Mangen og andre.  Og snart setter jeg i gang med egne undersøkelser. Arbeid pågår. Fortsettelse følger.

Et ord: Fordypning

Om å holde det gående

Dagsrevyen rapporterer om økt boksalg, bra. Ragnfrid Trohaug, forlagssjef for Barn og ungdom i Cappelen Damm forteller om betydningen av god sakprosa som kan gi svar når verden rundt fremkaller uro. «Min instastory»-forfatter Mads Hansen har fått meldinger fra unge som rapporterer at de nå har lest en bok for første gang. Det gjelder å komme i gang. Kanskje er det akkurat Hansens beretning om hvordan han kom seg opp og fram, (endte med å vinne en spellemann) og ble en av landets største influencere som gjør at flere tør å tenke på seg selv som noe i nærheten av å være en leser. Hansen er opptatt av muligheten: Om de begynner med hans bok, blir det kanskje ikke den siste.

I forrige innlegg skrev jeg om funn fra siste PISA-undersøkelse og sammenhengen mellom å bekjenne seg som en leser og leseevne. 15-åringer som selv oppgir å lese en halvtime hver dag eller mindre leser faktisk bedre enn de som ikke leser for egen fornøyelse i det hele tatt.

Lesevanene til 15-åringer er ikke nødvendigvis overførbare på voksne lesere. På den annen side, det er ikke sikkert forskjellen er så stor som vi kan ønske. Hadde vi kunnet gjennomføre en undersøkelse av leseforståelse for 30-, 40-, 50- og 60-åringer er det stor risiko for at vi ville fått funn med samme tendens: Tenker du på deg selv som en leser, forholder du deg til det å lese litteratur som et positivt valg, leser du antagelig mer og bedre og får mer ut av det du leser enn om du ser deg selv om en ikke-leser.

Ta et annet PISA-funn: En overraskende stor andel norske 15-åringer leser ikke lengre tekster, over 100 sider. Jo visst leser de, men altså ikke litteratur som forutsetter tilstedeværelse i en og samme tekst over tid. Bøker trenger en viss dose konsentrasjon og innlevelse. Leseren må rett og slett inngå et samarbeid med teksten for å hente ut mening. Å lese er hakket mer krevende enn ren sløving på sofaen. Og det gjelder uansett, uavhengig av alder.

Jo mer lesing av lengre tekster, desto bedre leseforståelse. Øvelse hjelper, også på evnen til å forstå historier og følge narrative forløp. Fortellinger kan ha komplisert struktur i litteraturen som i livet. Evnen til å lese mellom linjene og akkumulere kunnskap som bygger på tidligere erfaringer trenger trening. Lesere blir bedre med mengdetrening, akkurat som andre utøvere. Utholdenhet kommer ikke av seg selv, men det er ikke mye som skal til før den blir litt bedre.

PISA-forskerne ser tydelig effekt på mindre enn en halvtime per dag. Kanskje er 40- og 50-åringer tregere enn 15-åringer og utslaget dermed ikke like stort like raskt, men hovedfunnet handler om viljen til å se seg selv som en leser. Det handler om å begynne og ikke slutte. Tenke det, gjøre det. Lese – og så fortsette å lese. «Min instastory» kan være begynnelsen på noe stort.

(Dagsrevy-innslaget fikk meg til å sjekke oppdatert statistikk fra Forleggerforeningen. Tallene for oktober viser en oppgang på 7,5% for norsk sakprosa for voksne sammenlignet med i fjor. Norsk sakprosa barn er opp 0,5% og norsk skjønnlitteratur barn er opp 8,2%. De andre bokgruppene i allmennmarkedet viser nedgang. Og, som alltid: Enkelttitler kan gjøre stort utslag på statistikk, mange titler kan selge godt men en gruppe likevel vise nedgang hvis det var en stor bestselger på samme tid i fjor – og omvendt.)

Når vi uansett skal være sammen med få hjemme der vi bor, er det enda større sjanse for at kjøpte bøker også blir lest, tenker jeg. Håper det.

Et ord: Øvelse

Samtalene etterpå

Noe av det beste med å besøke bibliotek og snakke om LESE-boka er samtalene som oppstår i etterkant. Spørsmål og tilbakemeldinger etter foredrag blir tankevekkere. Som da jeg hadde snakket om å bygge leseforventninger – om å legge planer, justere planer og glede seg til bøker som skal leses fremover, som vi gjør med andre ting vi ser fram til, en reise, en utflukt, en sammenkomst eller altså litteratur – og fikk spørsmålet:  

– Hvorfor er det sånn at bøkene vi leser på ferie blir de beste leseropplevelsene? Blir lesingen så sterkt farget av fri og feriestemning at vi synes bedre om bøkene? Et godt spørsmål, som jeg ikke har tenkt over tidligere og ikke har jeg noe forskning å lene meg på for å svare. Men svaret må jo være ja. For mange av oss blir stedet vi leste en bok en varig påminnelse om akkurat den boken. Turen til Sognefjorden eller Stockholm, til Alta eller Algarve rammer inn bøker vi tar med oss videre. Og da er det jammen ikke rart om en fin reise forsterker opplevelser underveis  og gjør oss positivt stemt også som lesere. Er vi flere på ferie, som leser de samme bøkene og deler lesererfaringer, farger litteratursamtaler ferien – og antagelig er det også omvendt. Og så er det en ting til med ferier, de åpner gjerne for mer sammenhengende lesetid! Lengre leseøkter og færre avbrytelser skaper flyt. Samhengene i teksten blir tydeligere, vi holder fast i flere detaljer samtidig som vi leser videre og lar boken bredde seg ut i hodet. Interaksjonen mellom tekst og leser pløyer dypere, varer lenger og setter mer varige spor.

Det motsatte er også en del av lesehverdagen for de aller fleste. Vi tar en bok som er blitt liggende noen dager, finner bokmerket, men kommer ikke inn i teksten. Kanskje er det nødvendig å bla noen sider tilbake, finne igjen tråden. Da tar det gjerne litt tid å lese seg inn, å krype tilbake inn i språket, inn i karakterer og handling. Hodet trenger tid på å områ seg.

Dagen etter dukket det opp et nytt spørsmål: Hvor lang er en god leseøkt? Jeg ønsket umiddelbart at jeg hadde et presist svar. Men, nei. Ingen av bøkene og artiklene jeg har lest om lesing har angitt optimal lengde på en leseøkt. Ny runde med høyttenkning: En ledetråd er opplagt konsentrasjon, hvor lenge holder den av gangen? Hva vi leser spiller inn, det er stor forskjell på kompleksitet og språkføring i bøker. Noen ganger er det mye «å pakke ut» før hjernen får hode og hale på det som står i boka. Mange tekster trenger stor oppmerksomhet og mye langsom tid, med noen pauser innimellom. Mitt beste svar blir rundt en time.

Det er en grunn til at skoletimer, forelesninger, møter gjerne deles inn i bolker på mellom tre kvarter og en time. Deretter er det ofte nødvendig med et litt avbrekk, henting av kaffe- eller te, en liten benstrekk, før fortsettelsen. Men her er det ingen fasit. Dessuten er det lite som slår opplevelsen av å forsvinne inn i en bok og ikke komme ut igjen før mange timer senere, kanskje alt for sent til andre gjøremål, som å spise, sove, støvsuge …. Det får så være.

Noe av det vi vet om lesetid er at det betyr noe å lese ofte og at en halvtime hver dag er veldig mye bedre enn ingenting. Forfatterens tekst går i kompaniskap med våre tanker og vi bidrar aktivt for å skape mening av det vi leser. Den siste PISA-undersøkelsen (2018), som måler leseferdigheter for 15-åringer, dokumenterer stor forskjell i prestasjoner mellom de som ikke leser for fornøyelsens skyld i det hele tatt og de som leser inntil 30 minutter om dagen. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke har overføringsverdi for voksne som også skal samle kunnskap, erfaringer og fordype seg for å finne mening.

Etter et foredrag fikk jeg en nydelig fortelling av Jon Fosse-leseren som hadde holdt på å gi opp. Hun fikk ikke noe ut av de første sidene, men var sta og fortsatte. Og det var først etter mange flere sider at Fosses ganske monotone tekst grep tak, men da satt den også skikkelig. Jeg som ennå ikke har lest første del av Septologien, Det andre namnet, kjente draget av dyp smittsom begeistring.

Jeg tror jeg fikk ta del i Fosse-fortellingen fordi jeg like før hadde snakket om at det å lese faktisk er et arbeid, der vi innimellom må strekke oss, presse oss og gå ut av vår vei for å komme videre. Ofte er det de bøkene som yter så mye motstand at vi er på nippet til å gi opp som setter skarpeste spor.  Summen av samtaler og tilbakemeldinger forsterker motivasjonen for å skrive – og snakke – om å lese. En tilhører fortalte at hun endelig skulle hjem for å lese med god samvittighet. Hun var så vant til å bli spurt om hun ikke snart skulle gjøre noe ordentlig istedenfor å sitte med nesa i en bok. Nå fikk jeg takk. Heretter skulle hun bare lese. Det er faktisk å gjøre noe. Å lese en bok er nok, seg selv nok. 

Et ord: Forventninger

Bring bøker på bane

Hvordan velger vi hva vi leser? Hvorfor ble det den boken og ikke den? Spørsmålene har duvet i bakhodet en stund. Gjentatte ganger er de skubbet forsiktig tilbake, men så popper de fram og minner om egen aktualitet. Jeg vegrer meg, vil ikke nedfelle noen prosedyre for valg av av litteratur, som om det handler om å følge en oppskrift eller sjekkliste. Dessuten er mine svar temmelig åpne, en blanding av plan og tilfeldigheter. Noen bøker venter jeg på, noen blir jeg oppmerksomme på, tenker «den, ja», noen kommer bare min vei.

Hvorfor leste jeg nettopp ut Hekneveven av Lars Mytting? Andre titler lå klare. Dette svaret er enkelt. Jeg leste Hekneveven fordi den dukket opp og da kunne jeg ikke motstå fristelsen til å velge den først. Min lesing er både ganske systematisk og helt usystematisk. Dessuten er det høst.

Høsten bærer bud om så mange nye bøker at det blir enda mer umulig å holde tritt enn ellers. Som lesere blir vi aldri ajour. Erkjennelsen kan være smertefull. Jeg hørte nylig en fortelle at hun nesten var sluttet å lese, det var som om tyngden av alt hun uansett ikke får lest ble for stor. Jeg kunne ikke la være å trekke fram Felix Bartholdy fra  Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, enda jeg har gjort det før. Hans fortvilelse ropt ut over gatekrysset i New York etter å ha kommet ut av bokhandelen med fulle bæreposer i begge hendene, besatt av alle bøkene han aldri får lest, oppleves alltid relevant. Han har regnet ut hvor lenge han må leve for å lese ut bare de uleste bøkene han har hjemme hos seg selv. Det går ikke opp.

Felix gir trøst. Vi er ikke alene om å overmannes av alt vi ikke får lest. Det handler om en ekte følelse som finnes og skal tas på alvor. Men problemet kan verken kureres eller fjernes, altså må vi bare leve med det – og lese videre. Tilbake til saken: Hvordan velge lesestoff?

Jeg har alltid tanker om hva jeg skal lese fremover. Ofte noterer jeg titler ned på en vilkårlig liste på mobilen, men vel så ofte er listen et upresist notat i hodet. Lysten og interessen er alltid, uten unntak, større enn kapasiteten. Det gjelder å holde på den erkjennelsen som en gave, ikke tegn på utilstrekkelighet. Mulighetene er, bokstavelig talt uendelige, og langt på vei blir det tilfeldighetene som rår. Jeg snakker med noen som anbefaler en bok, det kan være en nær venn, en fjern bekjent, en bibliotekar, en bokhandler, et tilfeldig treff. Jeg leser bokstoff i aviser, hører radio. Jeg finner fram en bok jeg skulle ha lest for lenge siden. Jeg har alltid en leseplan, og den endres fortløpende.

Lesefellesskap bidrar sterkt til lesevalg. Det beste rådet er rett og slett å sørge for å snakke bøker med andre. Mest opplagt er lesesirkelen, bokklubben, leseklubben eller hva vi nå kaller det å være en bestemt gruppe som møtes med jevne mellomrom for å snakke om en bok alle har lest. Lesesirkelen funker. Forpliktelsen til å bidra i den felles samtalen gjør at de avtalte bøkene rykker foran i lesekøen. Forutsatt at lesesirkelen holder koken, at boksamtalen blir beskyttet fra andre engasjerende samtaletemaer.

Men lesefellesskap og boksamtaler behøver ikke å være så organiserte at de innebærer sammenkomster, servering og fast deltagerliste. Bøker er et godt tema for (så godt som) alle samtaler, det gjelder bare å bring dem på bane. Prøv selv! Ved å hive inn noen ord om sist leste bok, boken du gjerne skulle ha lest eller en bok du leste for lenge siden, gir du næring til en samtale som veldig ofte får en interessant fortsettelse. Da dukker det opp gode lesetips. Plutselig oppstår nysgjerrighet, en forfatter, et tema, kanskje en bok som var tenkt på, men glemt.

Jeg skulle til å begynne på ny bok og så tikket det inn en epost fra Allbok: Hekneveven var klar for meg. Allbok er appen for å låne og lese e-bøker fra biblioteket. Jeg kunne nesten ikke tro det. Noen dager tidligere hadde jeg registrert meg for lån av noen splitternye høstbøker, i visshet om at det ville ta tid før de ble ledige. Men hva skjer? Vips, der kom Myttings siste seilende samme dag som den inntok første plass på bestselgerlista.

Søsterklokkene leste jeg 1. juledag i 2018. Det er sjelden jeg kan plassere lesinger så presist i kalenderen, men akkurat denne husker jeg eksakt fordi kombinasjonen av feriefri, julestemning og historisk roman utgjorde en egen legering av leselykke. Dermed hadde jeg allerede etablert en slags forestilling om at Myttings nye skulle bli en julebok også i år. Jeg stoppet opp et øyeblikk, lese Mytting – nå? Nølte ikke lenge.

Drøye døgnet senere er jeg fylt av bygdeliv rundt forrige århundreskifte. Fortellingen om Astrid Hekne, den tyske arkitekten Gerhard Schönauer og presten Kai Schweigaard i bygda Butangen fortsetter i Hekneveven. Gutten etter Astrid er blitt en ung mann som jakter rein i fjellet, presten er like enslig, de fleste i bygda like fattige. Hekne-søstrene gir mytisk næring til hendelser flere hundre år etter deres tid. Jakten på utsøkt håndverk og forening av kirkeklokker driver handlingen. På et øyeblikk er jeg tilbake i landskapet, inne i prestegården og på fattige husmannsbruk, prisgitt natur og noen få storbønder. I fortellingen om Jehans og Kristine og «våre» (lesernes) folk i Butangen inngår en alvorlig fortelling om klassesamfunn og historisk utvikling, om tvil og tro på høyere makter, om mennesker som får stor betydning for hverandre. Temaer som er godt kjent fra andre bøker, men fortellingen er ny.

Mytting får menneskene i en fattig bygd nord i Gudbrandsdalen for mer enn hundre år siden til å angå meg. Jeg tenker med dem og på dem, jeg kommer til å fortsette å gjøre det. Beskrivelser av landskap, dyr og mennesker puster av liv. Hint av historisk analyse og livskloke funderinger er nennsomt flettet inn, nok til å løfte fortellingen utover forløpet som beskrives, men ikke mer detaljert enn at fortellingen fremstår helt og holdent som sitt eget univers.

Kanskje er forklaringen at Mytting gir akkurat passe stor plass til leseren. Risset av tømmerstua som får skinn av en elektrisk lyspære er så tydelig at leseren maner fram bildet, men utfyllingsarbeidet som skal til for å skjønne kraften i hendelsen får leseren gjøre helt selv. Mytting inviterer til gjenkjennelse for alle som plutselig har stått foran en vegg av tåke i fjellet, usikker på veien videre. Fortellingen får troverdighet. Leserens engasjement kan utspille seg innenfor rammene som romanen selv skaper. Leseren får et eierskap til personer og hendelser og en leseropplevelse som lever videre.

Et ord: Boksnakk

Lesenotater

Jeg har nettopp lest ut Åsa Linderborgs bok Året med tretten måneder. En dagbok. #Metoo-debatten i Sverige, den massive mediedekningen som gikk uvanlig langt i å navngi og henge ut enkeltpersoner er et hovedtema. Og det er Åsa Linderborgs fremtredende rolle i dette journalistiske råkjøret som begrunner bearbeidelse fra dagbok til bok. Den svenske #metoo-dekningen fikk omfattende konsekvenser for mange, med selvmordet til sjefen ved Stockholms stadsteater som den mest alvorlige enkelthendelsen. Linderborg var kultursjef i Aftonbladet og bar en sterk stemme i den svenske debatten gjennom sine kommentarer og redaksjonelle vurderinger. Det var hennes avis, under hennes ledelse, som startet granskingen som førte til teatersjefens avgang.  

Boken løper fra 3. september 2017 til 3. oktober 2018 og Linderborg deler fortløpende beskrivelser av journalistisk drama under utvikling, i offentligheten og slik det utspilte seg fra innsiden av avisen. Det er som om hun går gjennom dagboksnotatene sine for selv å forstå hvordan journalistiske prinsipper kunne settes til side, hvordan dekningen ble ensporet, hva som faktisk skjedde i og utenfor redaksjonen.

Men boken har flere hovedspor. Linderborgs private ramme om de historiske hendelsene i svensk offentlighet tar stor plass. Tankene kretser om bruddet med kjæresten etter at han har innledet et nytt forhold. Hun tenker på seg selv som forlatt, uten partner, med en kropp som også fyller femti. Utsikt til livet uten P forsterker den gamle, uoppgjorte sorgen over å ha blitt forlatt av mor, hos far, som fireåring.

Meg eier ingen, Åsa Linderborgs bok om sin oppvekst i fattigdom, som del av en usynlig svensk underklasse, er en av grunnene til at jeg leste Året med tretten måneder. Jeg har vært fan av Linderborg siden, og jeg tenker fremdeles på den som en av de beste barndomsbøkene jeg har lest. Noe av det som gjør sterkt inntrykk på meg i Tretten måneder er nettopp forholdet den voksne Linderborg har til sin mamma. Hun beundrer henne, priser og pakker henne inn i runder av rosende omtaler, men naget over å ha blitt forlatt hos den alkoholiserte pappaen er en uforløst plage.

Linderborg tenker høyt med seg selv og leseren. Bemerkelsesverdig åpenhet og uvanlig vilje til selvransaking er stikkord jeg sitter igjen med etter å ha lest. Hun erkjenner at hun aldri vil slippe fri fra de redaksjonelle vurderingene (eller mangelen på dem) som medvirket til et selvmord. Og hun holder fast ved sin prinsipielle kritikk av måten #metoo-dekningen fikk utspille seg på i svenske medier. Den private åpenheten om forholdet til P og bruddet, fremkaller en ubehagelig opplevelse av å kikke inn i rom som tilhører andre. Dagbokgenren legger til rette for det, men det er uvanlig å lese beskrivelser så nære i geografi og tid uten dekke av fiksjon.

Min lesing av Tretten måneder strakk ut i tid. En opplagt grunn er at nytt arbeidsliv som forsker er så opplukende at tiden til annen lesing på forunderlig vis skrumper. Men det er ikke bare det. Jeg tror det er dagboksformen i seg selv som tretter, som får meg til å hoppe over noen avsnitt her og der. Den ene dagen blir den andre lik. Dagboken bæres oppe av kronologi, fraværet av dramaturgi gjør at lesingen oppleves tilfeldig. Linderborgs hverdager er spekket med møter og samtaler med folk jeg verken kjenner eller kjenner til. Dagene er tette av hendelser, artikler skrives innimellom, hun er sjelden i ro hjemme. Dagboken mangler det imponerende drivet Linderborg har i eget liv. Jeg kommer fortsatt til å tenke på henne som forfatteren av Meg eier ingen og være nysgjerrig på hva hun gjør videre.

Idet jeg er ferdig med Linderborg dukker Jan Kjærstad opp i feeden på Facebook med et dundrende forsvar for struktur i litterære verk, gjerne konstruksjoner som bryter med vante skjema og skinner synlig for leseren også i ferdig bok. Kjærstad minner om at «alle, absolutt, alle romaner er konstruerte», og at vi litt for lett har det med å avvise litteratur som bryter med kjent struktur. Når konstruksjonen får oss til å stoppe opp, undre og lure på hva som skjer og hva i huleste dette er, har romanen allerede gitt oss et blikk for en annen virkelighet enn den vi forventet. «For å få med flere fliker av livet, må vi tåle flere typer konstruksjoner. Og får vi et glimt av konstruksjonen underveis i fortellingen, må vi ikke rygge unna i sjokk, men ta det med i helthetsopplevelsen av den romanen vi sitter med.» Kjærstad forteller hvordan Oppdageren  er komponert etter Sognefjorden og fortellingen i Homo Falsus ble forløst med tanken på fire speil mot hverandre. Konstruksjonen, synlig eller usynlig, er en del av verket også når den får oss til å stoppe opp og skaper reaksjoner.

Jeg er en innforlivet Kjærstad-leser blant annet fordi han har det med å forvirre meg med fortellerlag jeg bruker tid på å plasser og noen ganger irritere meg over. Og kanskje er det nettopp de skarpe strukturene som skaper opplevelsen av å lese romaner med ambisjoner om å favne livet i det store bildet, med historier som henger sammen på de underligste vis (nesten som i virkeligheten) som fascinerer med Kjærstad. Hans karakterer dveler mindre over inspeksjon av eget indre enn mange andre karakterer i samtidslitteraturen. Til gjengjeld inngår de ofte i labyrintiske lag av fortelling. Det å forstå hvordan forskjellige deler av romanen henger sammen inngår i kjernen av Kjærstad-leserens oppgave. Da kan det butte underveis, inntil strukturen fremstår med mening. Ta Normans område fra 2011: John Richard Norman er den inkarnerte bokelskeren. Notatene over bøkene han har lest tilsvarer hans biografi og inne i romanen skrives det fram utkast til flere romaner. Enda et fortellernivå dukker opp da Normans hjerne må undersøkes etter en ulykke og en viss Dr. Lumholz skriver en artikkel om Norman og hjernen hans. Det er faktisk vanskelig å forstå hvor romanen vil med alle disse fortellingene, jeg husker det som forvirrende. Men så er det nettopp i mylderet og mangfoldet av historier som leseren må jobbe for å holde fra hverandre at betydningen av å lese fortellinger – både for Norman og oss andre – trer fram.

Linderborgs dagbok skal ikke sammenlignes med en roman av Kjærstad. Det blir som å ønske seg en helt annen bok og lese på tvers av premissene boken selv foregir. Forskjellige bøker skal og vil forskjellige ting. Aktuelle dagboksopptegnelser skal noe annet enn en gjennomkomponert roman som dyrker romanlesing på tvers av litteraturhistorien. La meg bare trekke fram det lille poenget som ble så tydelig da jeg leste Kjærstads forsvar for komposisjon og struktur like etter å ha lest ut Linderborgs dagbok: Når Tretten måneder ikke griper skikkelig om leseren til tross for alvoret og selvransakelsen som bærer beretningen, kan det være fordi fortellingen flyter for lett av gårde. Temaene er viktige, men dagbokens form skaper ikke tilstrekkelig rom for overraskelser. Strukturen blir tam, den utløser ikke nysgjerrighet som skjerper leseren.

Les hele Kjærstads struktur-innlegg på Facebook: https://www.facebook.com/profile.php?id=100049340204345.

Et ord: Komposisjon

Morrison matters

Jeg var så heldig å ha billett da Kaja Schjerven Mollerin skulle snakke med Camille Charles og Thomas Hylland Eriksen* om Toni Morrisons nobelroman Elskede på Deichman Bjørvika. Ja da, Nobelprisen tildeles på bakgrunn av forfatterskap og ikke for en enkelt bok. Da Morrison fikk Nobelprisen i 1993, hadde hun utgitt fem romaner, fem knyttenever tekst som brenner i og for leserne. Det begynte med De blåeste øyne, om den svarte jenta som ønsket seg én ting så inderlig mye og mer enn alt annet. Men Elskede fra 1987 er en av de veldig få bøkene som bare alltid har vært en klassiker. Det er den som slår og skinner sterkest også etter at Morrison rundet livsverket for et drøyt år side.

Litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin har skrevet og snakket om Morrison før, hun hadde sågar en times samtale med henne siste gang Morrison besøkte Norge. Morrison døde i august 2019. Møtet på Deichman markerer året som er gått og trekker den tjukke linjen mellom #Black Lives Matter og Morrisons forfatterskap. Kaja begynner med å beskrive hvordan Morrison i sine bøker skaper et rom for smerte, og samtalen på scenen sirkler inn det store temaet som bærer alle Morrisons romaner – som nagler Elskede til verdenshistorien: Fortellingene om slaveri, makt og avmakt, om avhengighet av andre mennesker, om arr på svart hud som aldri forsvinner. Hovedpersonen Sethe bærer sine på ryggen, etter å ha blitt pisket av en tiåring mens hun fremdeles var slave, før hun rømte – og for alltid ble fanget av fortiden, av gjenferdet til datteren hun selv drepte for å beskytte.

Samtalen fra scenen bærer fram fortellingen om en fortid som aldri tar slutt. Det er som i Elskede. Frigitte slaver hadde bare slaveeierens navn å bringe videre til kommende generasjoner, som Camille minner om. Thomas henviser til Thomas Piketty og hans påvisning av sammenhengen mellom arv og velstand også i vår tid. Slavene fikk aldri noen økonomisk kompensasjon, det var det plantasjeeierne som fikk. Det ble aldri korrigert for den økonomiske ulikheten etter slaveriet. De strukturelle forskjellene, den historiske linjen av ulikhet – mektig nedfelt i Elskede – ble bare videreført. Romanen er en skremmende påminnelse: Ydmykende forskjellsbehandling pågår fremdeles, 150 år etter at romanens historiske forelegg fant sted.

Og så snakket de om musikk. Om bluesen som er et resultat av den samme historien. Om romanens langsomme rytme, der leseren må legge øret tett inntil teksten for å få med alle lag. Ja, den må faktisk leses omigjen.

-Vel hjem, hold avstand, ønsket Deichman-verten etter fin takk til Kaja & co. For sånn er det blitt: Salen hadde sikkert plass til 150, men vi var bare 50 som hadde fått plass. Arrangementet var utsolgt på forhånd, men ble strømmet og skal finnes i hvert fall en stund til på Deichman.no

Det var mitt første besøk der jeg tok trappen ned og ikke opp i byens beste hus. Etterpå var det mørkt utenfor og da ble stemningen lunere oppover i etasjene, som om mørket ute ga innsiden mer lys og forsterket atmosfæren av stille summing langs hyller, stoler, benker og bord, sitteplasser og arbeidsplasser. Nye Deichman trekker flittige folk, og idet rulletrappen gikk ned igjen så jeg opp i bikubetaket. Bygg med mening.

Da jeg kom hjem, dukket et Morrison-sitat opp i et notat på skjermen. Jeg har det fra Maryanne Wolfs tankevekkende bok om lesing: Reader, Come Home: The Reading Brain in a Digital World (må grave mer for å fremskaffe originalkilden). Akkurat nå er poenget bare at Morrison er så sabla god. Det tar noen ganske få setninger og så har hun plutselig spent språkbuen til det ytterste, mest presise: «Word-work is sublime because it is generative; it makes meaning that secures our difference, our human difference—the way in which we are like no other life. We die. That may be the meaning of life. But we do language. That may be the measure of our lives.»

*Fikk billett på gjesteliste denne gangen, litt bonus med ektemann på scenen.

Et ord: Å navigere

Viktige lærere og gode omgivelser

For noen uker siden åpnet en ny videregående skole i Oslo: Studie E. Skolene Edvard Munch og Elvebakken samarbeider om de kreative fagene frisør, blomsterdekoratør, interiør, eksponeringsdesign og profileringsdesign. Studio E er et nytt, totalrehabilitert undervisningsbygg tilpasset elevenes behov. Å bli vist rundt i trapper, ganger, klasserom, verksteder – inklusiv blomsterbutikk og frisørsalong – var en ferd gjennom lokaler tilrettelagt for viktig læring, lokaler som tar elevene på alvor, lokaler som inspirerer til arbeid.

Hvorfor skrive om et nytt skolebygg når jeg er opptatt av lesing? Jo da, selvsagt henger det sammen: Både lesing og læring er aktiviteter som får det bedre av stimulerende omgivelser. Det er motiverende å gjøre en innsats når omgivelsene forteller deg at det du gjør er viktig.

Jeg er en av veldig mange som har vært heldig med lærere som kom i min vei gjennom 12-års skolegang. Jeg er temmelig sikker på at det er en usedvanlig engasjert lærer på ungdomsskolen som har gjort meg i stand til å stotre i vei på tysk og utløse uproporsjonalt stor mestringsglede. Jeg er helt sikker på at uten norsklæreren på videregående ville jeg aldri ha valgt allmenn litteraturvitenskap som første fag på universitetet og fått et langt arbeidsliv i bøkenes tjeneste. For en elev med matte og fysikk som linjefag var det slett ikke opplagt. Vel hadde jeg vært en slukeleser lenge, men bøker var for fritid og ferie i min oppvekst. Å ha en norsklærer som insisterte på litteraturens betydning, som fikk oss til å lese dikt, noveller og romaner vi ellers ikke ville vært i nærheten av, som viste hva det betyr å arbeide med noe som oppleves viktigere enn alt annet, har vært avgjørende for alt jeg senere har studert og arbeidet med.

Det er ikke opplagt at noen blir glad i å lese bøker om de ikke har noen forbilder, noen som forteller hvorfor, noen som frister med beretninger om innsikt og spenning, noen som viser vitsen med å slite seg gjennom det som verken er morsomt eller forståelig før etter en stund. Ganske ofte må vi gjennom faser av «kjedelig», «vil ikke», «orker ikke» for å oppnå ny læring, erkjennelse eller mestring. Ganske ofte må vi bare holde ut for å komme videre. Og det er utrolig mye lettere å holde ut når omgivelsene bekrefter interessen din, oppmuntrer deg til å fortsette og gir deg en god følelse av å være på rett sted. Gode rom og gode lærere kan gjøre en stor forskjell – både for lesing og læring. Ofte er det også to sider av samme sak.

Rektor Stein Dillevig på Edvard Munch videregående skole i Oslo ønsket velkommen til nytt bygg med å understreke det som gjelder for alle oppgaver av betydning: «Enhver skole som skal lykkes må driftes med hjertet!». Studio Es leder Jorun Løvoll fulgte opp: «Det gjelder å toppe laget rundt elevene.» Å toppe lag rundt elever med tilpasset bygg og dyktige lærere er typisk god investering i fremtiden. Ja, det må vel være blant de aller beste.

Og siden rammen er åpningen av Studio E: En gang mellom velkomst og omvisning vekslet jeg ord med tidligere rektor på Elvebakken, Per Solli. Han hadde hørt meg snakke om LESE-boken på radio og delte en episode i sakens anledning. En venn av ham skulle reise med Transsibirske jernbanen, hadde lært seg litt russisk og skulle lese Forbrytelse og straff på originalspråket underveis. – Men hva gjør du når du kommer til et ord du ikke kan? – Da hopper jeg over.

Et ord: Anerkjennelse