Publisert

Å forsvinne inn i den tykke boka og ikke ville ut igjen

Sensommer er fremdeles lesesommer selv om ferien er for minneboka. Jeg har delt mange timer med Joyce Carol Oates de siste ukene. Roman Night. Sleep. Death. Stars. er tykk (780 sider) og ja, jeg har lest andre bøker innimellom. En bok så stor at den er lite egnet for bagasje på tog, buss og forflytning som innebærer kun korte etapper av bæring. De siste dagene, i mellomfasen mellom ferie og jobb, der dagene har vært definert for arbeid, men også preget av den store fine feriefriheten, har Oates vært en av mine nærmeste.

Familien McClaren er blitt noen av dem jeg mener å kjenne, bedre enn mange andre. Pater familias – Whitey – dør plutselig. Politiets fremtreden er både en ramme om fortellingen og en handlingstråd i den. Hvordan reagerer og håndterer enken Jessalyn og fem voksne barn livet når Whitey brått er borte?

Perspektivet veksler, «alle» får en stemme i fortellingen som sirkler rundt Jessalyn. Og det er hun – enken og moren – som tar de mest radikale valgene, men det er flere i familien som gjør ting de aldri ville vært i nærheten av før Whiteys død. Whitey er fellesnevneren, det er han de forholder seg til, går i dialog med og anser seg som viktige for – i hvert fall nå, når han ikke er mer. Rase og sosial klasse er (nesten) umerkelig førende for denne amerikanske familien. McClarens forankring i hvit middelklasse er så solid at de fleste av dem knapt ser den selv. Oates stoler på leserne.

Det er som om ferien ikke gir slipp fordi jeg fremdeles befinner meg i familien McClarens hus i Old Farm Road. Hva gjør de nå, etter siste side? Oates gir selvfølgelig ingen svar. Tvert imot, romanen slutter med åpning for flere fortsettelser enn den startet med. Nå er det plutselig seks stk McClaren som har fått ferten av et liv etter Whitey. De er blitt noen andre enn de var.

Oates skriver tilsynelatende forsiktig prosa, som om hun bare risser noen skisser og deler ut stemmer. Hun fyker inn i hoder og gjengir tanker som kverner om små ting. Det gikk noen sider før fortellingen tok meg. Men idet rytmen satt var det som om takten ikke slapp. Oates tar vare på de små detaljene, viser livsmosaikk i bestanddeler som leserne setter sammen. Det er jo det vi alltid gjør. Men det er ikke alltid jeg fornemmer det så tydelig som når jeg leser Joyce Carol Oates. Tittelen? De fire ordene er hentet fra Walt Whitmans dikt «A Clear Midnight». Diktet dukker opp igjen langt inni romanen, det gir og tar en god tyngde.

Et ord: Tilsynelatende

Publisert

Steder og stemmer

Mer sommerlesing. Vi har alle vårt: Jeg liker å besøke museale forfatterhjem. Enten det inngår i en lengre reise eller bare er en liten utflukt, byr de små eller ikke fullt så små museene som er bygget opp omkring en forfatters bosted på fliker av liv, litteratur og tidligere samtid. Et konkret mål kaster dessuten alltid glans over reisen. Jeg har besøkt Undsets Bjerkebæk og Bjørnsons Aulestad, August Strindberg i Stockholm og Karen Blixen i Rungstedlund utenfor København, Mark Twains i Connecticut og Julens Vernes i Amiens, og enda er det flere. Jeg har besøkt Selma Lagerlöfs Mårbäcka i Värmland, kommer tilbake til det.

Derfor merket jeg meg en dansk bok som dukket opp i en omtale i fjor høst: Værksteder. At skrive i lys og mørke av Jeppe Bangsgaard og Asger Mortensen. Og selv om de ikke hadde den inne i Universitetsgata, ble den straks bestilt og boken har dermed ligget og ventet hjemme i månedsvis, som om det måtte en reise til. Selvsagt. I 2021 foregår også forfatterhjemsreiser mellom to permer. Boken utløser nysgjerrighet og fornemmelse av nærvær, akkurat som de fysiske besøkene, men den er også noe helt annet og noe mer. Samtaler med høyst oppgående, levende samtidsforfattere handler om hvordan forfatterne arbeider mer enn hvor de arbeider. Per Petterson, Sofi Oksanen, Audur Ava Ólafsdóttir, Kjell Westö, Maja Maria Aidt, Lina Wolff, Helle Helle og Jón Kalman Stefánsson forteller om å strukturere bøker og arbeidsdager, om å finne form til liv og litteratur, om evig jakt på det som skapes for første gang. Selvsagt er det mer intensitet og liv i møter med samtidsforfattere enn i hus der gjenstander og overleverte fortellinger skal dokumentere skriveliv. De museale forfatterhjemmene er rester av rammer om arbeid. Samtalene med samtidsforfatterne har puls av noe som er på gang.

Kjell Westö penser inn på hukommelse, det han kaller vår «tids hukommelsestap». Han synes det er vanskelig å beskrive. «Man mærker det bare. Måske er det en banal forklaring, men det er vel sådan, at vi i vores travle liv ikke har tid til at huske. Men jeg har som arbejde at huske.» Romanen er et verktøy for hukommelsen, både for den som skriver og for den som leser. Westö argumenterer ikke bare for sitt eget virke, som forfatter. Han argumenterer for den klassiske, fortellende romanen som et avgjørende alternativ til avbrutte opplevelser og korte, forglemmelige tanker. Westös snakker seg rett inn i en kjerne: Hvorfor han skriver, vi leser – og gjerne kan fortsette med det. Samtalene om å skrive og forfatterhjemmene der det har vært skrevet har kanskje ikke flere fellesnevnere enn at de løfter fram forfatterskap og synliggjør arbeidet bak. Likefullt, det er en kobling der, noe blir løftet fram for å skape minner vi tar med oss videre. Det interesserer meg. Jeg kommer til å fortsette å lete opp forfatterhjem for flere utflukter.

Tilfeldighetene gjør at en annen bok som befant seg på min sommerleseliste er Selma Lagerlöfs Jerusalem der Ingemarsgården rammer inn romanen og predikant Hellum er den store beveger. Han forespeiler frelse og driver halve bygda mot det forjettede land. Der venter oppofrende oppgaver og forsoningsarbeid. Fortellingen er kompakt, stappet med handling der klasse og dont, familietilhørighet og tro er førende for alt som skjer. Men Lagerlöf løfter også fram båndene som gjør seg gjeldende, gjensidig avhengighet, mennesker som liker og bryr seg om hverandre, på tvers av rang og historie. Hun lar mennesker av alle lag tre fram og bli personer som fortjener oppmerksomhet. Lagerlöf får historien til å handle om de store, vanskelige valgene. Om å elske den man vil, fortjene den man får, skape næring det går an å leve av. Leseren kjemper med Ingemar, Gjertrud, Karin, Gabriel og alle de andre. Det handler om det lille bondesamfunnet og den store verden, om mennesker med betydning for hverandre og drift mot noe mer. 

Under besøket på Marbäcka for noen år siden tronet plutselig forfatterens stemme ut av høyttaleren i det store arbeidsværelset, mektig og påtrengende nærværende. Under lesingen kjenner jeg igjen kraften i stemmen, omskapt til en haug av mennesker med hvert sitt personlige nærvær som får betydning, også 120 år etter at første del av romanen ble utgitt. Ingemarsgården kan ligne Mårbäcka, i hvert fall for lesere som har opplevd gården Selma Lagerlöf kjøpte tilbake for Nobelprispengene fra 1909. Handlingen i Jerusalem skal være lagt til Dalarna og ikke Värmland, Ingemarsgården er ikke Mårbäcka, men forfatteren kjente livet på en storgård før faren gikk konkurs og måtte selge.

Hvorfor akkurat Jerusalem befant seg i sommerlesebunken? Se det. Under årets litteraturfestival på Lillehammer hørte jeg Dag Solstads foredrag om Selma Lagerlöfs Gösta Berlings Saga. Jeg skvatt et stykke ut i foredraget, plutselig fremsto begeistret omtale av eventyrlig fortelling som sarkastisk nedvurdering. Solstad gjorde behørig poeng av at den svenske nobelprisvinneren var kvinne. Hun er av dem som virkelig kan underholde sine lesere, ifølge Solstad. Ja, da. Mange kvinnelige forfattere kan det, ifølge Solstad. Og med ett handlet foredraget ikke om Selma Lagerlöf, men om Knut Hamsun. For Hamsun, og en rekke andre mannlige forfattere, skriver litteratur av betydning – i motsetning til Lagerlöf & co. Siden jeg fikk med meg dette foredraget over nett hadde jeg tilgang på reprise. Jeg måtte høre en gang til. Jo, da. Jeg hadde hørt rett. Og så måtte jeg lese Selma Lagerlöf, dermed Jerusalem. Nå må jeg skaffe meg et eks av Gösta Berling.                                                                                                                         

Et ord: Nærvær

Publisert

Leseåret 2021!

Her om dagen måtte jeg gå av sykkelen for å ta et bilde i Oslo sentrum: Skiltet «LESING fortsatt INGEN RESTRIKSJONER» lyste mot meg utenfor Tronsmo bokhandel. Og det er jo helt riktig. Bøker og natur er to av de tingene det er fritt fram å oppsøke. Fint for meg som er mer enn gjennomsnittet glad i begge deler, men her – på KariS.no – er det bøker og lesing som gjelder.

Så dermed, det er bare å gå i gang, fortsette der du var eller begynne en ny! Om 2021 kan vi så langt konstatere at året åpner med gode muligheter for å fordype seg i bok. Å velge bok er ikke alltid like lett. Selv de beste, enkleste valgene kan bli vanskelige. Sånn er det både i livet og litteraturen. Jeg deler noen linjer fra fjorårets LESE-bok i visshet om at naget fra bokvalgets kval er gjenkjennelig for flere, enten vi leter etter bok til oss selv eller andre. Det er helt normalt å vingle. Da gjelder det å minne seg om hvilket privilegium det er å ha tilgang til bøker gjennom bibliotek, bokhandlere, egne og andres bokhyller, selv om utbudet kan utløse nølende tvil. Bare sørg for at tvilen kommer en bok til gode. Det er ekstra fint å fråtse i bøker når så mye annet er underlagt begrensninger.

Fra kapitlet «Likes»: Hva skal jeg lese? Hvilken bok? Hvordan skal jeg velge? Relevante spørsmål uten enkle, entydige svar. Det finnes så mange muligheter. Derfor kjenner jeg kribling hver gang jeg blir spurt om å anbefale andre hva de skal lese. – Du som har lest så mye, du som jobber med bøker, hva anbefaler du? Jeg vet hva jeg har likt, jeg synes den var skikkelig bra til tross for sånn og sånn, men hvordan kan jeg være trygg på at den passer for en annen? En god anbefaling inneholder gjerne en kombinasjon av egen opplevelse og en antagelse om mottageren.

Vi som har lest mye er også mestere i å spore opp detaljer som lugger eller kunstige konstruksjoner i teksten. Vi finner alltid noe å utsette på det vi har lest – også det vi har likt. I hvert fall når vi leter etter det. Registrering av innvendinger er nærmest en bekreftelse på å være i form for erfarne lesere. Å gjennomskue og lese kritisk er tross alt det mange års lesetrening har oppøvd. Det krever derfor alltid noen merknader å forsvare et valg av en bok, eller i alle fall en forklaring. Men innvendinger betyr ikke at en bok er dårlig eller uinteressant, tvert imot. En halvgod tekst kan være omsluttet av aktuelle problemstillinger, politisk analyse eller tematikk som utløser nysgjerrighet. Den halvgode boken kan inneholde språk som fanger leseren.

Den som har lest en bok, vet ikke alltid hvorfor den var god. Eller kanskje var den god selv om deler av den var dårlig? Ingen bok er perfekt. Hvordan skulle den kunne være perfekt når enhver bok også utgjør sin egen standard, er sin egen original? Det kan kjennes rart å anbefale en bok der svakheter og innvendinger er registrert, og det nytter ikke å la enhver anbefaling få følge av en haug med forbehold. Men samtidig er det kjedelig om den andre leseren henger seg opp i det samme og dermed kanskje tror at jeg ikke er en oppmerksom leser. Det blir som å «tape» en ikke utlyst konkurranse fordi noen bringer fram vurderinger jeg hadde, men ikke fremførte. Sånn kan vi ikke ha det. Alle detaljer er vel ikke verdt refleksjon. Og er det én ting vi skal vokte oss for, er det å være for strenge med oss selv. Det fine med bøker er jo at når de først er utkommet, byr de seg åpent fram for alle, vi har lov til å mene akkurat hva vi vil. Å si noe om en bok, smått eller stort, vurdering eller referat, er en god inngang til samtale. Ingen behøver å føle seg for lite belest eller uten innsikt i en fasit for å uttale seg om bøker. Vi leser med vårt eget utgangspunkt, som den vi er.

Derfor er det både fint og skummelt å bli bedt om leseråd. Spørsmålet inngir tillit, jeg blir spurt fordi jeg antas å vite. Og enda bedre, spørsmålet bærer bud om leselyst. Utfordringen er å huske de best likte fra siste uker, ferier, måneder, år, alltid … Her har den systematiske listeføreren et åpenbart fortrinn. Jeg er ikke blant dem. Det er uansett vanskelig å velge ut, velge bort, velge kanskje bare én. «Hva er din favorittbok?» For et vanskelig spørsmål. En ting er å anbefale en eller flere bøker på bakgrunn av en liste, et tema, hva jeg har lest i det siste, gjennom en bokhøst. Det går an, om enn med en viss kval. Men å fremheve én eneste, fra alle årene med lesing? Det finnes alltid et svar på spørsmålet om min favorittbok. Men det finnes aldri bare ett eneste svar på det spørsmålet.

To av de bøkene jeg har lest i julen er Kjell Westös Svik 1938 og Helga Flatlands Et liv forbi, og her hos meg er det ingen tvil: Jeg anbefaler begge! Westö beretning om hva som skjedde i Finland under oppløpet til andre verdenskrig, med borgerkrigen i 1918 som et dramatisk bakteppe, forener den lille og den store historien: Enkeltmennesker med nådeløs betydning for hverandre og politiske krefter som leder til krig. Helga Flatland skriver fram livsløp og hendelser med nerve og presisjon, så levende at leseren kjenner uro og bekymring, irritasjon og handlingsiver langt inn i egen ryggmarg. Beretningen om driftig datter og døende mor bærer så mye kompleksitet og trøblete nærhet som en god roman – og virkelige relasjoner – gjerne gjør.

Husk: Ingen restriksjoner! Det er bare å lese.

Et ord: Å fråtse

Publisert

Mer tant og fjas, takk!

Det er mange måter å klokke inn julen på. Sølvguttene stemmer i den høytidelige åpningen for det store NRK-fellesskapet hver julaften, ganske sikkert også i år. Juletull av Odd W. Surén er i praksis en vel så viktig tradisjon for noen av oss. Hvert år omtrent på denne tiden begynner det å murre: Har jeg fremdeles plass på den eksklusive listen av lesere som mottar besk julelektyre direkte i innboksen, mon tro? Ooo lykke: Ja. Der kom den gitt, kan jeg konstatere også i år.

Surén får meg alltid til å smile, le, om ikke høyt så godt, for meg selv. Og er det én ting jeg som leser gjerne skulle hatt mer av så er det litteratur med humor. Det kan være alt fra dyp indre humring til høyrøstet latter. Bøker som fjetrer med spenning, menneskelige dybde og kraftfull forening av komposisjon, språk og innhold får alltid betydning. Ja, da. Det finnes ikke én standard for bøker som utløser besettende lesing, i hvert fall ikke for meg. Jeg liker alt for mye forskjellig til å kunne skilte med smal smak. Likevel, litteraturen jeg ler av og med stiller i egen klasse. Den er dessverre ikke så stor. Men en av dem som skriver seg inn er Odd W. Surén. Alle bøkene jeg har lest av Surén har sterke innslag av typer det er lett å tenke på som skakke og rare, underfundige og samtidsfjerne, selvtilfredse og sneversynte. Men Suréns håpløse typer inngår jo alltid i et språklig univers, og det er gjerne i kombinasjonen av pussige personer og briljant lek med ord at Surén trekker hardt i mine smilebånd.

Juletull er forfatterens årlige bonusspor, også i år med et skarpt blikk for de komiske detaljene som har det med å vake like under alle overflater. Som forfatteren skriver i følgeteksten, uten et snev av ironi – selvsagt: «Nok en gang har jeg søkt fra Marianergropen til Mount Everest etter de siste korn av sannhet i en forløyet verden, jeg har vridd selve planetens kjerne i mine hender og krystet ut de siste dråper av visdom og klarhet, og foredlet dette råmaterialet til det høyhellige Juletull, som du her får, som din ledestjerne mot frelse og lykke.»

Det er nærmest dårlig gjort å vifte begeistrede ord over et verk som knapt er tilgjengelig. Men se, det lar seg løse. Verken forfatter eller tekst virker synderlig beskjedne på egne vegne hva Juletull angår. Tillatelse til å bringe utdrag er i hvert fall innhentet, så dermed har jeg den høytidelige glede av å presentere Stasjonsmester Per Rongen som slår an tonen med sin alternative utgave av årets helseråd:

Koronajul

En regelsamling ved stasjonsmester Per Rongen

Hendene skal vi vaske.

Munnen skal bindes med maske.

Avstand skal holdes til allmuen,

alle skal hilses med albuen,

og før vi kommer til marsipanen

må det leses fra koronakoranen

om tiltak på buss, i butikk og i villa.

Profeten Espen og Santa Camilla

har ropt det ut fra fjellene

rundt de øde turisthotellene:

Julen er så covid nittende!

Julen er så smertefullt smittende!

Aller mest smitter visstnok de smattende,

de skrekkelig skrikende, skrålende, skrattende.

Så husk å hoste og le i armkroken

og gråt diskré i lommeboken.

Ta vare på deg selv,

og fanden ta Tegnell!

Og Juletull tuller altså ikke med tradisjoner. Året vi snart legger bak oss, skal oppsummeres:

Noen nye livsformer observert i 2020

Ved Ruben H. Solbær

I virusåret 2020 har jeg ikke observert så veldig mange nye arter, og de fleste jeg har kommet over, har jeg funnet ved introspeksjonsmetoden. Det gjør naturligvis ikke funnene mindre reelle!

En av de mest tallrike nye artene er Hjemmekondor, en av de få store åtselfugler som bare lever innendørs. Munnbinne er en bjørn som bare forekommer som hunnkjønn. Artens overlevelse synes usikker. Antibukk har vært observert mange steder, men lite er kjent om dens natur. Det formodes at den ernærer seg av mikroorganismer. Risikogaupe er, som navnet sier, en utsatt art, og mindre av et rovdyr enn øvrige kattedyr, idet den, etter det vi har forstått, selv er et byttedyr for den fæle Pandeminken, en krysning mellom panda og mink, avlet fram posthumt fra det hinsidige av Jan Pande Rolfsen og Minken Fosheim. Bladtegnell er en irriterende parasitt som er særlig plagsom for den nye arten Smittehare, som på sin side kjennetegnes av uberegnelige hopp. Og det var det hele.

Et ord: Humør

Publisert

Fine friksjoner og kjedereaksjoner

Å lese er en kontinuerlig kilde til kjedereaksjoner. La meg nevne to eksempler fra de siste ukene.

Jeg har aldri vært så opptatt av den finske skjærgården som under lesing av Kjell Westös Tritonus. Den verdenskjente dirigenten Thomas Brander har bygget seg et noe overdimensjonert feriehus ved kysten, på et sted som skal ligge like langt fra Helsingfors som fra Gotland og Stockholm. Tettstedet Ravais befinner seg i romanen flere fergeturer unna fastlandet. Det litt større stedet Reto er kun én fergetur unna. Geografien er underordnet de store temaene i en roman der det er menneskene og deres forhold til musikken og til hverandre som driver handlingen. Dirigenten med hyttepalasset sliter med å erkjenne at karrierens høydepunkter ligger bak ham. Hans jevngamle nabo, fastboende Reidar Lindell, er skolepsykolog, primus motor i coverbandet Rainbow og tar ansvar i nærmiljøet.

Med en handling som kretser om to menn i midten av 50-årene skaper Westö en forunderlig fin fortelling som fanger leseren med vemod over det som er forbi og alle drømmer som det aldri skal bli noe av. Branders hybris og Lindells omsorg forenes i møtet mellom klassiske symfonier og dansbare coverlåter. Om fremtiden for Brander og Lindell ikke skinner av spenning og optimisme, bærer romanen om dem fram et omfattende register av mennesketyper, små og store konflikter, kulturkontraster og politiske motsetninger som trenger varme og klokskap. Og jaggu meg har ikke Westö nennsomt pakket nettopp slik visdom inn i lagene av sin fortelling. Det er godt gjort.

Kjedereaksjonene manifesterte seg underveis. Jeg likte meg så godt i Westös verden og ville få den plassert på kartet. Jeg begynte med et enkelt søk i Google Maps: «Ravais». Null treff. Prøvde med noen av de andre stedsnavnene. Nada. Ok. Han har valgt seg fiktive navn, tenkte jeg. Leste videre. Men så ble jeg enda mer nysgjerrig, hvor kan det være? Prøvde meg med nye søk, forstørret kartet med fingrene på telefonen for å studere geografien næmere og ble overveldet av alle øyene i Østersjøens østlige farvann. Søkte meg til Helsingfors, fulgte motorveien forbi Esbo til Åbo, studerte igjen øyer og kystlinje i sørvestlige del av Finland. Jeg aner fremdeles ikke akkurat hvor handlingen i Tritonus kanskje finner sted (om den nå har et konkret geografisk forelegg). Men jeg har fått veldig lyst til å reise til Finland.

Om geografien ikke lar seg oppspore, er musikkreferansene i Tritonus til gjengjeld veldig konkrete. Dirigentens klassiske repertoar og Rainbows låtsett kjemper fortløpende om leserens oppmerksomhet. Og for en flaks, idet jeg begynte å lese sendte en annen leser meg lenke til en Tritonus-spilleliste. Det vil si, det er ikke én Tritonus-spilleliste, men fire: «1) Pop, rock & soul, 2) Ballader & rötter mm 3) Klassisk, chamber & choir 4) Symphony & concerto» (Spilleliste Tritonus). Med ett var romanlesingen akkompagnert av Mahler og Sibelius, Mozart og Britten og enda noen flere. (Og selv jeg som liker å ha det stille når jeg leser, kjente løftet.)

Det andre eksemplet er hentet fra forskerhverdagen der kjedereaksjoner er å betrakte som en dyd av nødvendighet. Kildelister skal leses nøye i vitenskapelig arbeid. Det er meningen at jakten på annen relevant forskning, på teori som belyser og underbygger og leting etter gode eksempler skal drive lesingen videre. (Det begynner å demre for meg at det berømmelige målet alltid vil blinke der fremme, i et mer eller mindre oppnåelig fjerne.)

Dermed dumpet jeg over doktorgradsavhandlingen til Margrethe Sønneland der hovedkonklusjonen er at ungdomsskoleelever blir mer engasjerte og lærer mer av tekster som de i utgangspunktet synes er vanskelige å forstå.* I forsøk der elever leste tre forskjellige tekster for så å diskutere dem i grupper var det teksten de var mest usikre på som fikk flest spørsmål og skapte størst engasjement i samtalene etterpå. Sønneland oppsummerer med at «elevene tiltrekkes av forskjellige former for friksjon som forsinker utfoldelsen av motivet eller plottet i de tre litterære tekstene.»

Sønnelands funn har vært med meg siden jeg leste. Jeg har gjenfortalt for flere og fått interessante fortellinger i retur. En tidligere gymnaslærer fortalte meg om elevene som for flere tiår siden hadde lest både en Alistair MacLean-krim og Haiene av Jens Bjørneboe. Mens samtalen om MacLeans bok var raskt unnagjort, det var ikke så mye å si, ble diskusjonen om Haiene desto mer engasjert, interessant og langvarig. Et ferskere eksempel forteller om Montessori-læreren som insisterte på at det skulle leses hele bøker, ikke bare utdrag. Effekten var merkbar, ikke bare ble det gode samtaler om viktige temaer i skoletimene. Foreldre rapporterte om at også samtalene rundt middagsbordet fikk nytt innhold.

Sønneland omtaler selv sitt funn som enkelt, «men kanskje så enkelt at dets betydning lett kan overses». Hun har et godt poeng. Dessuten tror jeg hennes hovedfunn har stor overføringsverdi. Problemer i teksten virker produktivt på lesere i alle aldre. Det er tilsynelatende så enkelt og opplagt at tekster som krever noe av oss gjør at vi involverer oss mer, enten vi er ungdom eller voksne. Men vi er alt for dårlige til å løfte fram verdien av litteratur med innebygget motstand. Og det er nettopp den verdien Sønneland får fram i sin forskning.

Det vi ikke skjønner utløser en trang til å forstå. Vi kjenner igjen suget etter å forsere vanskeligheter for å komme videre. Også vi voksne bakser med litteratur som egger nysgjerrigheten uten å anrette ferdigtygde svar og løsninger. Det som først kan virke uklart og vanskelig får oss til å grunne, fundere og lete videre – i egne tanker og i samtaler med andre. Betydningen av å bryne seg på motstand kan ikke overvurderes. Ta egentesten: Hvilke bøker gir tankestoff som varer lenge? Bøker jeg måtte bla meg fram og tilbake i og kanskje også ble irritert av underveis har tydeligere avtrykk hos meg. Det er nok ikke bare jeg som har det sånn.

Et ord: Oppdagelser

*Margrethe Sønneland: «Teksten som problem: En studie av litterære samtaler i ungdomsskolen» (2019, Universitetet i Stavanger): https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2630411

Intervju med Margrethe Sønneland i Forskning.no der hun forteller om sine forskningsfunn og erfaringer: https://forskning.no/boker-partner-pedagogikk/elever-blir-engasjerte-av-vanskelig-litteratur/1595536

Fra en 7. klasse ved Montessori-skolen: https://ugla.aschehoug.no/barn/morgendagens-lesere

Publisert

Forskningsfremsnakk

Nylig oppdaget jeg et opptak av samtalen mellom professor Anne Mangen og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad Tom Hetland fra Forskningsdagene i september. Når mye blir avlyst og en del forflyttes fra scene til skjerm, dukker det heldigvis opp begivenheter vi  ellers ville gått glipp av.

Anne Mangen er en stor kapasitet i det internasjonale miljøet for empirisk leseforskning. Det fremgår av hennes egne forskningsarbeider og, ikke minst, av referansene til hennes arbeider i artikler og bøker skrevet av andre. Mangen ledet også det store europeiske leseforskningsprosjektet «E-READ: Evolution of Reading in the Age of Digitisation» som ble avsluttet med Stavanger-deklarasjonen om lesingens fremtid i oktober 2018. Empirisk forskning er konsentrert om vitenskapelige metoder med observerbare og/eller målbare resultater, til forskjell fra kvalitative forskningsmetoder.

I samtalen med Hetland er Mangen opptatt av det å lese lange tekster, særlig romaner. «Lesing av romaner er uovertruffent når det gjelder å trene lesing.» Mangen trekker fram hvordan lesing oppøver oppmerksomhet og konsentrasjon, gir trening i å holde fokus og holde orden på komplekse sammenhenger. Romanlesing påvirker ordforråd og inviterer til dypere refleksjon. Mangen minner om at det er mye god helse i tanker som får være lenge i en tekst. Ingen trenger å lure på om dette går hjem hos meg.

Å gi hjernen fri fra det digitale oppdateringskjøret bidrar til mental opprustning. Konsentrert langlesing er helt nødvendig i arbeidet med en doktorgrad. Det er privilegert fordypning, også når romanlesing må vike for forskningsartiklene.

Å lese seg inn i et nytt fagfelt innebærer blant annet å få kunnskap om historisk utvikling. I mange tiår fra 1950-tallet og fremover har forskning på leseopplæring, på utvikling av leseferdigheter og leseforståelse hos barn og unge, elever og studenter, vært hovedtemaer for leseforskningen. Og godt er det, så viktig som opparbeidelse av grunnleggende og gode leseferdigheter er for all senere læring og livsmestring. Det er bare det at denne forskningen har hatt det med å konsentrere seg om lesing av forholdsvis korte tekster. Logisk nok, det skal være tekster barn og unge leser. Jo lengre tekster som skal leses og gi grunnlag for empirisk forskning, desto større blir også de praktiske utfordringene med å måle, observere og registrere over tid.

De senere årene har Mangen og hennes kollegaer arbeidet fram ny kunnskap om nettopp lesing av lengre tekster. I det hele tatt ser det ut til at eldre lesere og lengre tekster er i ferd med å få mer forskningsoppmerksomhet enn tidligere. Viktig, tenker jeg. For også fremtidens små lesere trenger å oppleve engasjerte store lesere. Vi trenger å vite mer om hva som skjer med voksne lesere og deres lesing av lengre tekster. Vi trenger å vite hva som skjer når digitaliseringen som åpner vidunderlige nye verdener, også byr på et vell av avbrytelser som gjør at konsentrasjonen til å lese sammenhengende over tid blir knappere. Og nettopp dette er problemstillinger jeg skal konsentrere meg om fremover. Det er mye forskning å fordype seg i, av Anne Mangen og andre.  Og snart setter jeg i gang med egne undersøkelser. Arbeid pågår. Fortsettelse følger.

Et ord: Fordypning

Publisert

Om å holde det gående

Dagsrevyen rapporterer om økt boksalg, bra. Ragnfrid Trohaug, forlagssjef for Barn og ungdom i Cappelen Damm forteller om betydningen av god sakprosa som kan gi svar når verden rundt fremkaller uro. «Min instastory»-forfatter Mads Hansen har fått meldinger fra unge som rapporterer at de nå har lest en bok for første gang. Det gjelder å komme i gang. Kanskje er det akkurat Hansens beretning om hvordan han kom seg opp og fram, (endte med å vinne en spellemann) og ble en av landets største influencere som gjør at flere tør å tenke på seg selv som noe i nærheten av å være en leser. Hansen er opptatt av muligheten: Om de begynner med hans bok, blir det kanskje ikke den siste.

I forrige innlegg skrev jeg om funn fra siste PISA-undersøkelse og sammenhengen mellom å bekjenne seg som en leser og leseevne. 15-åringer som selv oppgir å lese en halvtime hver dag eller mindre leser faktisk bedre enn de som ikke leser for egen fornøyelse i det hele tatt.

Lesevanene til 15-åringer er ikke nødvendigvis overførbare på voksne lesere. På den annen side, det er ikke sikkert forskjellen er så stor som vi kan ønske. Hadde vi kunnet gjennomføre en undersøkelse av leseforståelse for 30-, 40-, 50- og 60-åringer er det stor risiko for at vi ville fått funn med samme tendens: Tenker du på deg selv som en leser, forholder du deg til det å lese litteratur som et positivt valg, leser du antagelig mer og bedre og får mer ut av det du leser enn om du ser deg selv om en ikke-leser.

Ta et annet PISA-funn: En overraskende stor andel norske 15-åringer leser ikke lengre tekster, over 100 sider. Jo visst leser de, men altså ikke litteratur som forutsetter tilstedeværelse i en og samme tekst over tid. Bøker trenger en viss dose konsentrasjon og innlevelse. Leseren må rett og slett inngå et samarbeid med teksten for å hente ut mening. Å lese er hakket mer krevende enn ren sløving på sofaen. Og det gjelder uansett, uavhengig av alder.

Jo mer lesing av lengre tekster, desto bedre leseforståelse. Øvelse hjelper, også på evnen til å forstå historier og følge narrative forløp. Fortellinger kan ha komplisert struktur i litteraturen som i livet. Evnen til å lese mellom linjene og akkumulere kunnskap som bygger på tidligere erfaringer trenger trening. Lesere blir bedre med mengdetrening, akkurat som andre utøvere. Utholdenhet kommer ikke av seg selv, men det er ikke mye som skal til før den blir litt bedre.

PISA-forskerne ser tydelig effekt på mindre enn en halvtime per dag. Kanskje er 40- og 50-åringer tregere enn 15-åringer og utslaget dermed ikke like stort like raskt, men hovedfunnet handler om viljen til å se seg selv som en leser. Det handler om å begynne og ikke slutte. Tenke det, gjøre det. Lese – og så fortsette å lese. «Min instastory» kan være begynnelsen på noe stort.

(Dagsrevy-innslaget fikk meg til å sjekke oppdatert statistikk fra Forleggerforeningen. Tallene for oktober viser en oppgang på 7,5% for norsk sakprosa for voksne sammenlignet med i fjor. Norsk sakprosa barn er opp 0,5% og norsk skjønnlitteratur barn er opp 8,2%. De andre bokgruppene i allmennmarkedet viser nedgang. Og, som alltid: Enkelttitler kan gjøre stort utslag på statistikk, mange titler kan selge godt men en gruppe likevel vise nedgang hvis det var en stor bestselger på samme tid i fjor – og omvendt.)

Når vi uansett skal være sammen med få hjemme der vi bor, er det enda større sjanse for at kjøpte bøker også blir lest, tenker jeg. Håper det.

Et ord: Øvelse

Publisert

Samtalene etterpå

Noe av det beste med å besøke bibliotek og snakke om LESE-boka er samtalene som oppstår i etterkant. Spørsmål og tilbakemeldinger etter foredrag blir tankevekkere. Som da jeg hadde snakket om å bygge leseforventninger – om å legge planer, justere planer og glede seg til bøker som skal leses fremover, som vi gjør med andre ting vi ser fram til, en reise, en utflukt, en sammenkomst eller altså litteratur – og fikk spørsmålet:  

– Hvorfor er det sånn at bøkene vi leser på ferie blir de beste leseropplevelsene? Blir lesingen så sterkt farget av fri og feriestemning at vi synes bedre om bøkene? Et godt spørsmål, som jeg ikke har tenkt over tidligere og ikke har jeg noe forskning å lene meg på for å svare. Men svaret må jo være ja. For mange av oss blir stedet vi leste en bok en varig påminnelse om akkurat den boken. Turen til Sognefjorden eller Stockholm, til Alta eller Algarve rammer inn bøker vi tar med oss videre. Og da er det jammen ikke rart om en fin reise forsterker opplevelser underveis  og gjør oss positivt stemt også som lesere. Er vi flere på ferie, som leser de samme bøkene og deler lesererfaringer, farger litteratursamtaler ferien – og antagelig er det også omvendt. Og så er det en ting til med ferier, de åpner gjerne for mer sammenhengende lesetid! Lengre leseøkter og færre avbrytelser skaper flyt. Samhengene i teksten blir tydeligere, vi holder fast i flere detaljer samtidig som vi leser videre og lar boken bredde seg ut i hodet. Interaksjonen mellom tekst og leser pløyer dypere, varer lenger og setter mer varige spor.

Det motsatte er også en del av lesehverdagen for de aller fleste. Vi tar en bok som er blitt liggende noen dager, finner bokmerket, men kommer ikke inn i teksten. Kanskje er det nødvendig å bla noen sider tilbake, finne igjen tråden. Da tar det gjerne litt tid å lese seg inn, å krype tilbake inn i språket, inn i karakterer og handling. Hodet trenger tid på å områ seg.

Dagen etter dukket det opp et nytt spørsmål: Hvor lang er en god leseøkt? Jeg ønsket umiddelbart at jeg hadde et presist svar. Men, nei. Ingen av bøkene og artiklene jeg har lest om lesing har angitt optimal lengde på en leseøkt. Ny runde med høyttenkning: En ledetråd er opplagt konsentrasjon, hvor lenge holder den av gangen? Hva vi leser spiller inn, det er stor forskjell på kompleksitet og språkføring i bøker. Noen ganger er det mye «å pakke ut» før hjernen får hode og hale på det som står i boka. Mange tekster trenger stor oppmerksomhet og mye langsom tid, med noen pauser innimellom. Mitt beste svar blir rundt en time.

Det er en grunn til at skoletimer, forelesninger, møter gjerne deles inn i bolker på mellom tre kvarter og en time. Deretter er det ofte nødvendig med et litt avbrekk, henting av kaffe- eller te, en liten benstrekk, før fortsettelsen. Men her er det ingen fasit. Dessuten er det lite som slår opplevelsen av å forsvinne inn i en bok og ikke komme ut igjen før mange timer senere, kanskje alt for sent til andre gjøremål, som å spise, sove, støvsuge …. Det får så være.

Noe av det vi vet om lesetid er at det betyr noe å lese ofte og at en halvtime hver dag er veldig mye bedre enn ingenting. Forfatterens tekst går i kompaniskap med våre tanker og vi bidrar aktivt for å skape mening av det vi leser. Den siste PISA-undersøkelsen (2018), som måler leseferdigheter for 15-åringer, dokumenterer stor forskjell i prestasjoner mellom de som ikke leser for fornøyelsens skyld i det hele tatt og de som leser inntil 30 minutter om dagen. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke har overføringsverdi for voksne som også skal samle kunnskap, erfaringer og fordype seg for å finne mening.

Etter et foredrag fikk jeg en nydelig fortelling av Jon Fosse-leseren som hadde holdt på å gi opp. Hun fikk ikke noe ut av de første sidene, men var sta og fortsatte. Og det var først etter mange flere sider at Fosses ganske monotone tekst grep tak, men da satt den også skikkelig. Jeg som ennå ikke har lest første del av Septologien, Det andre namnet, kjente draget av dyp smittsom begeistring.

Jeg tror jeg fikk ta del i Fosse-fortellingen fordi jeg like før hadde snakket om at det å lese faktisk er et arbeid, der vi innimellom må strekke oss, presse oss og gå ut av vår vei for å komme videre. Ofte er det de bøkene som yter så mye motstand at vi er på nippet til å gi opp som setter skarpeste spor.  Summen av samtaler og tilbakemeldinger forsterker motivasjonen for å skrive – og snakke – om å lese. En tilhører fortalte at hun endelig skulle hjem for å lese med god samvittighet. Hun var så vant til å bli spurt om hun ikke snart skulle gjøre noe ordentlig istedenfor å sitte med nesa i en bok. Nå fikk jeg takk. Heretter skulle hun bare lese. Det er faktisk å gjøre noe. Å lese en bok er nok, seg selv nok. 

Et ord: Forventninger

Publisert

Bring bøker på bane

Hvordan velger vi hva vi leser? Hvorfor ble det den boken og ikke den? Spørsmålene har duvet i bakhodet en stund. Gjentatte ganger er de skubbet forsiktig tilbake, men så popper de fram og minner om egen aktualitet. Jeg vegrer meg, vil ikke nedfelle noen prosedyre for valg av av litteratur, som om det handler om å følge en oppskrift eller sjekkliste. Dessuten er mine svar temmelig åpne, en blanding av plan og tilfeldigheter. Noen bøker venter jeg på, noen blir jeg oppmerksomme på, tenker «den, ja», noen kommer bare min vei.

Hvorfor leste jeg nettopp ut Hekneveven av Lars Mytting? Andre titler lå klare. Dette svaret er enkelt. Jeg leste Hekneveven fordi den dukket opp og da kunne jeg ikke motstå fristelsen til å velge den først. Min lesing er både ganske systematisk og helt usystematisk. Dessuten er det høst.

Høsten bærer bud om så mange nye bøker at det blir enda mer umulig å holde tritt enn ellers. Som lesere blir vi aldri ajour. Erkjennelsen kan være smertefull. Jeg hørte nylig en fortelle at hun nesten var sluttet å lese, det var som om tyngden av alt hun uansett ikke får lest ble for stor. Jeg kunne ikke la være å trekke fram Felix Bartholdy fra  Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, enda jeg har gjort det før. Hans fortvilelse ropt ut over gatekrysset i New York etter å ha kommet ut av bokhandelen med fulle bæreposer i begge hendene, besatt av alle bøkene han aldri får lest, oppleves alltid relevant. Han har regnet ut hvor lenge han må leve for å lese ut bare de uleste bøkene han har hjemme hos seg selv. Det går ikke opp.

Felix gir trøst. Vi er ikke alene om å overmannes av alt vi ikke får lest. Det handler om en ekte følelse som finnes og skal tas på alvor. Men problemet kan verken kureres eller fjernes, altså må vi bare leve med det – og lese videre. Tilbake til saken: Hvordan velge lesestoff?

Jeg har alltid tanker om hva jeg skal lese fremover. Ofte noterer jeg titler ned på en vilkårlig liste på mobilen, men vel så ofte er listen et upresist notat i hodet. Lysten og interessen er alltid, uten unntak, større enn kapasiteten. Det gjelder å holde på den erkjennelsen som en gave, ikke tegn på utilstrekkelighet. Mulighetene er, bokstavelig talt uendelige, og langt på vei blir det tilfeldighetene som rår. Jeg snakker med noen som anbefaler en bok, det kan være en nær venn, en fjern bekjent, en bibliotekar, en bokhandler, et tilfeldig treff. Jeg leser bokstoff i aviser, hører radio. Jeg finner fram en bok jeg skulle ha lest for lenge siden. Jeg har alltid en leseplan, og den endres fortløpende.

Lesefellesskap bidrar sterkt til lesevalg. Det beste rådet er rett og slett å sørge for å snakke bøker med andre. Mest opplagt er lesesirkelen, bokklubben, leseklubben eller hva vi nå kaller det å være en bestemt gruppe som møtes med jevne mellomrom for å snakke om en bok alle har lest. Lesesirkelen funker. Forpliktelsen til å bidra i den felles samtalen gjør at de avtalte bøkene rykker foran i lesekøen. Forutsatt at lesesirkelen holder koken, at boksamtalen blir beskyttet fra andre engasjerende samtaletemaer.

Men lesefellesskap og boksamtaler behøver ikke å være så organiserte at de innebærer sammenkomster, servering og fast deltagerliste. Bøker er et godt tema for (så godt som) alle samtaler, det gjelder bare å bring dem på bane. Prøv selv! Ved å hive inn noen ord om sist leste bok, boken du gjerne skulle ha lest eller en bok du leste for lenge siden, gir du næring til en samtale som veldig ofte får en interessant fortsettelse. Da dukker det opp gode lesetips. Plutselig oppstår nysgjerrighet, en forfatter, et tema, kanskje en bok som var tenkt på, men glemt.

Jeg skulle til å begynne på ny bok og så tikket det inn en epost fra Allbok: Hekneveven var klar for meg. Allbok er appen for å låne og lese e-bøker fra biblioteket. Jeg kunne nesten ikke tro det. Noen dager tidligere hadde jeg registrert meg for lån av noen splitternye høstbøker, i visshet om at det ville ta tid før de ble ledige. Men hva skjer? Vips, der kom Myttings siste seilende samme dag som den inntok første plass på bestselgerlista.

Søsterklokkene leste jeg 1. juledag i 2018. Det er sjelden jeg kan plassere lesinger så presist i kalenderen, men akkurat denne husker jeg eksakt fordi kombinasjonen av feriefri, julestemning og historisk roman utgjorde en egen legering av leselykke. Dermed hadde jeg allerede etablert en slags forestilling om at Myttings nye skulle bli en julebok også i år. Jeg stoppet opp et øyeblikk, lese Mytting – nå? Nølte ikke lenge.

Drøye døgnet senere er jeg fylt av bygdeliv rundt forrige århundreskifte. Fortellingen om Astrid Hekne, den tyske arkitekten Gerhard Schönauer og presten Kai Schweigaard i bygda Butangen fortsetter i Hekneveven. Gutten etter Astrid er blitt en ung mann som jakter rein i fjellet, presten er like enslig, de fleste i bygda like fattige. Hekne-søstrene gir mytisk næring til hendelser flere hundre år etter deres tid. Jakten på utsøkt håndverk og forening av kirkeklokker driver handlingen. På et øyeblikk er jeg tilbake i landskapet, inne i prestegården og på fattige husmannsbruk, prisgitt natur og noen få storbønder. I fortellingen om Jehans og Kristine og «våre» (lesernes) folk i Butangen inngår en alvorlig fortelling om klassesamfunn og historisk utvikling, om tvil og tro på høyere makter, om mennesker som får stor betydning for hverandre. Temaer som er godt kjent fra andre bøker, men fortellingen er ny.

Mytting får menneskene i en fattig bygd nord i Gudbrandsdalen for mer enn hundre år siden til å angå meg. Jeg tenker med dem og på dem, jeg kommer til å fortsette å gjøre det. Beskrivelser av landskap, dyr og mennesker puster av liv. Hint av historisk analyse og livskloke funderinger er nennsomt flettet inn, nok til å løfte fortellingen utover forløpet som beskrives, men ikke mer detaljert enn at fortellingen fremstår helt og holdent som sitt eget univers.

Kanskje er forklaringen at Mytting gir akkurat passe stor plass til leseren. Risset av tømmerstua som får skinn av en elektrisk lyspære er så tydelig at leseren maner fram bildet, men utfyllingsarbeidet som skal til for å skjønne kraften i hendelsen får leseren gjøre helt selv. Mytting inviterer til gjenkjennelse for alle som plutselig har stått foran en vegg av tåke i fjellet, usikker på veien videre. Fortellingen får troverdighet. Leserens engasjement kan utspille seg innenfor rammene som romanen selv skaper. Leseren får et eierskap til personer og hendelser og en leseropplevelse som lever videre.

Et ord: Boksnakk

Publisert

Lesenotater

Jeg har nettopp lest ut Åsa Linderborgs bok Året med tretten måneder. En dagbok. #Metoo-debatten i Sverige, den massive mediedekningen som gikk uvanlig langt i å navngi og henge ut enkeltpersoner er et hovedtema. Og det er Åsa Linderborgs fremtredende rolle i dette journalistiske råkjøret som begrunner bearbeidelse fra dagbok til bok. Den svenske #metoo-dekningen fikk omfattende konsekvenser for mange, med selvmordet til sjefen ved Stockholms stadsteater som den mest alvorlige enkelthendelsen. Linderborg var kultursjef i Aftonbladet og bar en sterk stemme i den svenske debatten gjennom sine kommentarer og redaksjonelle vurderinger. Det var hennes avis, under hennes ledelse, som startet granskingen som førte til teatersjefens avgang.  

Boken løper fra 3. september 2017 til 3. oktober 2018 og Linderborg deler fortløpende beskrivelser av journalistisk drama under utvikling, i offentligheten og slik det utspilte seg fra innsiden av avisen. Det er som om hun går gjennom dagboksnotatene sine for selv å forstå hvordan journalistiske prinsipper kunne settes til side, hvordan dekningen ble ensporet, hva som faktisk skjedde i og utenfor redaksjonen.

Men boken har flere hovedspor. Linderborgs private ramme om de historiske hendelsene i svensk offentlighet tar stor plass. Tankene kretser om bruddet med kjæresten etter at han har innledet et nytt forhold. Hun tenker på seg selv som forlatt, uten partner, med en kropp som også fyller femti. Utsikt til livet uten P forsterker den gamle, uoppgjorte sorgen over å ha blitt forlatt av mor, hos far, som fireåring.

Meg eier ingen, Åsa Linderborgs bok om sin oppvekst i fattigdom, som del av en usynlig svensk underklasse, er en av grunnene til at jeg leste Året med tretten måneder. Jeg har vært fan av Linderborg siden, og jeg tenker fremdeles på den som en av de beste barndomsbøkene jeg har lest. Noe av det som gjør sterkt inntrykk på meg i Tretten måneder er nettopp forholdet den voksne Linderborg har til sin mamma. Hun beundrer henne, priser og pakker henne inn i runder av rosende omtaler, men naget over å ha blitt forlatt hos den alkoholiserte pappaen er en uforløst plage.

Linderborg tenker høyt med seg selv og leseren. Bemerkelsesverdig åpenhet og uvanlig vilje til selvransaking er stikkord jeg sitter igjen med etter å ha lest. Hun erkjenner at hun aldri vil slippe fri fra de redaksjonelle vurderingene (eller mangelen på dem) som medvirket til et selvmord. Og hun holder fast ved sin prinsipielle kritikk av måten #metoo-dekningen fikk utspille seg på i svenske medier. Den private åpenheten om forholdet til P og bruddet, fremkaller en ubehagelig opplevelse av å kikke inn i rom som tilhører andre. Dagbokgenren legger til rette for det, men det er uvanlig å lese beskrivelser så nære i geografi og tid uten dekke av fiksjon.

Min lesing av Tretten måneder strakk ut i tid. En opplagt grunn er at nytt arbeidsliv som forsker er så opplukende at tiden til annen lesing på forunderlig vis skrumper. Men det er ikke bare det. Jeg tror det er dagboksformen i seg selv som tretter, som får meg til å hoppe over noen avsnitt her og der. Den ene dagen blir den andre lik. Dagboken bæres oppe av kronologi, fraværet av dramaturgi gjør at lesingen oppleves tilfeldig. Linderborgs hverdager er spekket med møter og samtaler med folk jeg verken kjenner eller kjenner til. Dagene er tette av hendelser, artikler skrives innimellom, hun er sjelden i ro hjemme. Dagboken mangler det imponerende drivet Linderborg har i eget liv. Jeg kommer fortsatt til å tenke på henne som forfatteren av Meg eier ingen og være nysgjerrig på hva hun gjør videre.

Idet jeg er ferdig med Linderborg dukker Jan Kjærstad opp i feeden på Facebook med et dundrende forsvar for struktur i litterære verk, gjerne konstruksjoner som bryter med vante skjema og skinner synlig for leseren også i ferdig bok. Kjærstad minner om at «alle, absolutt, alle romaner er konstruerte», og at vi litt for lett har det med å avvise litteratur som bryter med kjent struktur. Når konstruksjonen får oss til å stoppe opp, undre og lure på hva som skjer og hva i huleste dette er, har romanen allerede gitt oss et blikk for en annen virkelighet enn den vi forventet. «For å få med flere fliker av livet, må vi tåle flere typer konstruksjoner. Og får vi et glimt av konstruksjonen underveis i fortellingen, må vi ikke rygge unna i sjokk, men ta det med i helthetsopplevelsen av den romanen vi sitter med.» Kjærstad forteller hvordan Oppdageren  er komponert etter Sognefjorden og fortellingen i Homo Falsus ble forløst med tanken på fire speil mot hverandre. Konstruksjonen, synlig eller usynlig, er en del av verket også når den får oss til å stoppe opp og skaper reaksjoner.

Jeg er en innforlivet Kjærstad-leser blant annet fordi han har det med å forvirre meg med fortellerlag jeg bruker tid på å plasser og noen ganger irritere meg over. Og kanskje er det nettopp de skarpe strukturene som skaper opplevelsen av å lese romaner med ambisjoner om å favne livet i det store bildet, med historier som henger sammen på de underligste vis (nesten som i virkeligheten) som fascinerer med Kjærstad. Hans karakterer dveler mindre over inspeksjon av eget indre enn mange andre karakterer i samtidslitteraturen. Til gjengjeld inngår de ofte i labyrintiske lag av fortelling. Det å forstå hvordan forskjellige deler av romanen henger sammen inngår i kjernen av Kjærstad-leserens oppgave. Da kan det butte underveis, inntil strukturen fremstår med mening. Ta Normans område fra 2011: John Richard Norman er den inkarnerte bokelskeren. Notatene over bøkene han har lest tilsvarer hans biografi og inne i romanen skrives det fram utkast til flere romaner. Enda et fortellernivå dukker opp da Normans hjerne må undersøkes etter en ulykke og en viss Dr. Lumholz skriver en artikkel om Norman og hjernen hans. Det er faktisk vanskelig å forstå hvor romanen vil med alle disse fortellingene, jeg husker det som forvirrende. Men så er det nettopp i mylderet og mangfoldet av historier som leseren må jobbe for å holde fra hverandre at betydningen av å lese fortellinger – både for Norman og oss andre – trer fram.

Linderborgs dagbok skal ikke sammenlignes med en roman av Kjærstad. Det blir som å ønske seg en helt annen bok og lese på tvers av premissene boken selv foregir. Forskjellige bøker skal og vil forskjellige ting. Aktuelle dagboksopptegnelser skal noe annet enn en gjennomkomponert roman som dyrker romanlesing på tvers av litteraturhistorien. La meg bare trekke fram det lille poenget som ble så tydelig da jeg leste Kjærstads forsvar for komposisjon og struktur like etter å ha lest ut Linderborgs dagbok: Når Tretten måneder ikke griper skikkelig om leseren til tross for alvoret og selvransakelsen som bærer beretningen, kan det være fordi fortellingen flyter for lett av gårde. Temaene er viktige, men dagbokens form skaper ikke tilstrekkelig rom for overraskelser. Strukturen blir tam, den utløser ikke nysgjerrighet som skjerper leseren.

Les hele Kjærstads struktur-innlegg på Facebook: https://www.facebook.com/profile.php?id=100049340204345.

Et ord: Komposisjon