Mer tant og fjas, takk!

Det er mange måter å klokke inn julen på. Sølvguttene stemmer i den høytidelige åpningen for det store NRK-fellesskapet hver julaften, ganske sikkert også i år. Juletull av Odd W. Surén er i praksis en vel så viktig tradisjon for noen av oss. Hvert år omtrent på denne tiden begynner det å murre: Har jeg fremdeles plass på den eksklusive listen av lesere som mottar besk julelektyre direkte i innboksen, mon tro? Ooo lykke: Ja. Der kom den gitt, kan jeg konstatere også i år.

Surén får meg alltid til å smile, le, om ikke høyt så godt, for meg selv. Og er det én ting jeg som leser gjerne skulle hatt mer av så er det litteratur med humor. Det kan være alt fra dyp indre humring til høyrøstet latter. Bøker som fjetrer med spenning, menneskelige dybde og kraftfull forening av komposisjon, språk og innhold får alltid betydning. Ja, da. Det finnes ikke én standard for bøker som utløser besettende lesing, i hvert fall ikke for meg. Jeg liker alt for mye forskjellig til å kunne skilte med smal smak. Likevel, litteraturen jeg ler av og med stiller i egen klasse. Den er dessverre ikke så stor. Men en av dem som skriver seg inn er Odd W. Surén. Alle bøkene jeg har lest av Surén har sterke innslag av typer det er lett å tenke på som skakke og rare, underfundige og samtidsfjerne, selvtilfredse og sneversynte. Men Suréns håpløse typer inngår jo alltid i et språklig univers, og det er gjerne i kombinasjonen av pussige personer og briljant lek med ord at Surén trekker hardt i mine smilebånd.

Juletull er forfatterens årlige bonusspor, også i år med et skarpt blikk for de komiske detaljene som har det med å vake like under alle overflater. Som forfatteren skriver i følgeteksten, uten et snev av ironi – selvsagt: «Nok en gang har jeg søkt fra Marianergropen til Mount Everest etter de siste korn av sannhet i en forløyet verden, jeg har vridd selve planetens kjerne i mine hender og krystet ut de siste dråper av visdom og klarhet, og foredlet dette råmaterialet til det høyhellige Juletull, som du her får, som din ledestjerne mot frelse og lykke.»

Det er nærmest dårlig gjort å vifte begeistrede ord over et verk som knapt er tilgjengelig. Men se, det lar seg løse. Verken forfatter eller tekst virker synderlig beskjedne på egne vegne hva Juletull angår. Tillatelse til å bringe utdrag er i hvert fall innhentet, så dermed har jeg den høytidelige glede av å presentere Stasjonsmester Per Rongen som slår an tonen med sin alternative utgave av årets helseråd:

Koronajul

En regelsamling ved stasjonsmester Per Rongen

Hendene skal vi vaske.

Munnen skal bindes med maske.

Avstand skal holdes til allmuen,

alle skal hilses med albuen,

og før vi kommer til marsipanen

må det leses fra koronakoranen

om tiltak på buss, i butikk og i villa.

Profeten Espen og Santa Camilla

har ropt det ut fra fjellene

rundt de øde turisthotellene:

Julen er så covid nittende!

Julen er så smertefullt smittende!

Aller mest smitter visstnok de smattende,

de skrekkelig skrikende, skrålende, skrattende.

Så husk å hoste og le i armkroken

og gråt diskré i lommeboken.

Ta vare på deg selv,

og fanden ta Tegnell!

Og Juletull tuller altså ikke med tradisjoner. Året vi snart legger bak oss, skal oppsummeres:

Noen nye livsformer observert i 2020

Ved Ruben H. Solbær

I virusåret 2020 har jeg ikke observert så veldig mange nye arter, og de fleste jeg har kommet over, har jeg funnet ved introspeksjonsmetoden. Det gjør naturligvis ikke funnene mindre reelle!

En av de mest tallrike nye artene er Hjemmekondor, en av de få store åtselfugler som bare lever innendørs. Munnbinne er en bjørn som bare forekommer som hunnkjønn. Artens overlevelse synes usikker. Antibukk har vært observert mange steder, men lite er kjent om dens natur. Det formodes at den ernærer seg av mikroorganismer. Risikogaupe er, som navnet sier, en utsatt art, og mindre av et rovdyr enn øvrige kattedyr, idet den, etter det vi har forstått, selv er et byttedyr for den fæle Pandeminken, en krysning mellom panda og mink, avlet fram posthumt fra det hinsidige av Jan Pande Rolfsen og Minken Fosheim. Bladtegnell er en irriterende parasitt som er særlig plagsom for den nye arten Smittehare, som på sin side kjennetegnes av uberegnelige hopp. Og det var det hele.

Et ord: Humør

Én kommentar til “Mer tant og fjas, takk!”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *