I denne bloggen dukker det opp sitater og referanser med stort preg av overskudd. Det vet jo jeg fordi det er her jeg legger fram noen av de gode «restene» etter arbeidet med boken som utkommer i august. Jeg har det med å samle på fengende formuleringer. Setninger og små avsnitt spekket med innsikt. Kloke ytringer, observasjoner og erfaringer svøpt i ord som skinner, i hvert fall for meg. Det kan være en en insisterende appell, en frapperende sammenligning, en overraskende erkjennelse. Jeg har fremdeles side på side med notater som ikke fikk plass eller ikke passet inn i boken. Enda godt jeg har funnet opp denne kanalen til ord jeg gjerne deler.
«The pleasures of reading indeed are selfish rather than social. You cannot directly improve anyone else’s life by reading better or more deeply,» skriver Harold Bloom i den lille boken How to read and why? fra 2000. Bloom er den amerikanske litteraturprofessoren som fikk stor internasjonal oppmerksomhet for sin fremskriving av Vestens litterære kanon (1994) der han lister opp verdenslitteraturens viktigste verk, ifølge ham. Det er en rangering der absolutt ingen kan matche Shakespeare, men et knippe andre forfattere blir også gjenstand for Blooms kjærlige utlegning. Henrik Ibsen er en av dem han trekker fram. «Trolskheten» i opptil flere av karakterene i Peer Gynt blir Blooms bekreftelse på den kvaliteten han verdsetter aller mest i litterære verk: Originalitet. Bloom engasjerer og irriterer. Han boltrer seg i klassikere og lærde referanser som en sann elitist, samtidig som han stadig fanger essensen i verk, i hvorfor vi leser og i hva litteraturen kan gjøre med oss. Bloom trekker noen av de kloke linjene mellom litteraturen og livet som blir leksjoner vi andre kan reflektere over, om vi vil. Som når han poengterer lesingens grunnleggende egoistiske karakter. Vi får si det som det er: Å lese gjør vi for egen del.
Og hva passer vel bedre enn å dyrke egen, egoistisk kvalitetstid akkurat i juli? Enten vi har ferie eller ei, enten vi har mange eller få forpliktelser, store eller små, gjelder det å sikre seg tid til å gjøre noe bare for oss selv, slik vi gjør når vi leser. At andre senere kan få stor glede av hva vi har lest, enten det nå er gjennom gjenfortelling eller fordi lesingen gjør noe med oss som kommer andre til gode, er ikke mitt poeng her nå. Nei, snarere tvert om: Sørg for tilstrekkelig med egentid til store doser ren egoistisk lesing. En av bokens mange fordeler er at den åpner for og legitimerer tid der vi ikke gjør noe annet enn å være alene med oss selv. Gjerne lenge, gjerne uten å ta ansvar for noe annet eller noen andre der og da, så lenge vi får være i boken. Å flytte hodet inn i universet til en bok, er en hel ferie i seg selv. En ferie behøver faktisk ikke å romme mer enn noen unike opplevelser å leve videre på. De beste av dem finnes ofte mellom to permer.
Mange år med manuslesing året rundt fikk meg til å innføre en egen ferievane. Den går allerede langt tilbake: Ferien skal innledes med en helt ny bok som ikke har noen forbindelser til jobb, mulige oppgaver eller snev av forpliktelse. I år gikk jeg til innkjøp av boken allerede for flere måneder siden, det måtte bare bli sånn. Tilfeldighetene ville at jeg var i London bare dager før hele verden fikk reiseforbud, og der fylte en tjukk fortelling fronten i alle bokhandlervinduer og foran-kassen-stabler: «The Mirror & the Light» av Hilary Mantel. Jeg har lest de to foregående bøkene om Thomas Cromwell og ventet på denne, visstnok har dette tredje og siste bindet i Mantels mektige romanverk blitt utsatt år for år. Hun hadde mer å utforske, mer å skrive. Mantel er en av de aller beste i sin sjanger: Historiske romaner som bygger på inngående kunnskaper og nitid research. Noen tror kanskje det er kjedelig å lese om mannen som ble Henrik VIIIs fremste sekretær i England på 1500-tallet, men det er det altså ikke. I hvert fall ikke når det er Hilary Mantel som fører ordet. Wolf Hall (2009) og Bring Up the Bodies (2012), oversatt av Hege Mehren til Ulvetid og Falkejakt, gjorde forfatter Mantel til den første kvinner som har vunnet Booker-prisen to ganger. Hennes fortellinger fanger det store spekteret av menneskelig handling, dårskap og forstand, slik det utspiller seg på en historisk scene – der hovedhandlingen faktisk tilhører historien (med stor H). Og nå venter altså årets bokstavelig talt store feriebok på meg: Jeg forventer 900 sider med forrykende fortelling der vi som leser får følge mannen uten fornem bakgrunn, uten adelig tittel eller materiell rikdom i de innerste sirkler av Henrik VIIIs korrumperte hoff.
Og jeg gjør det i befriende visshet om at min lesing ikke trenger å stå til forsvar for noe eller noen. Jeg bidrar med den jeg er og det jeg kan idet jeg leser og sørger for at min versjon uansett er en gyldig lesing. Virgina Woolf sier det så fint: «One may think about reading as much as one chooses, but no one is going to lay down laws about it. Here in this room, if nowhere else, we breathe the air of freedom.” (Hentet fra essayet «How should one read a book?», opprinnelig utgitt 1925.)
Et ord: Overskudd