Det har sine sider å være på ferie med en veldig tykk bok. Den er tung å frakte med seg, den leses best sittende med bok i fanget. Å ligge på ryggen og holde bok for å lese er bare en av flere kraftprestasjoner som ikke duger i lengden. Og akkurat det passer dårlig når oppmerksomheten skal ledes inn mot en en lang bok der det er lett å falle ut av handlingen.
The Mirror & the Light av Hilary Mantel er i hvert fall ikke en bok for ferie der alt som skal med må bæres på ryggen. Bilferie går i teorien bra, opptil et par løft om dagen av bag med bok og annen bagasje er ikke mer enn man må forvente som bilturist. Da går det også an å bære i flere omganger, én Mantel kan være nok for et helt løft. Omreisende ferie representerer imidlertid en annen utfordring for den virkelig tykke boken: Turisten skal se seg om på nye steder. Det gjelder å utnytte tiden når man først har reist bort fra det kjente. Kanskje skal hun besøke et et museum eller vandre gatelangs, absorbere stemning, utforske historie, kultur eller landskap. Lesegløttene har det med å bli litt korte for den omreisende turisten, og det passer dårlig for den tykke ferieboken som forutsetter at leseren holder orden på en hel liten hær av engelske adelsmenn på 1500-tallet.
Jeg innrømmer gjerne at jeg holdt på å gi opp tredje bok om Thomas Cromwell. Det ble noen befriende avbrudd der jeg underveis tvilte skikkelig på om jeg i det hele tatt kom til å lese 900 sider historisk roman der det engelske ordforrådet stadig utfordret mitt eget. En selvvalgt gave til meg selv innebærer ingen forpliktelser, jeg sto fritt til å stoppe når som helst. Det er en befrielse med (nesten) all lesing, jeg bestemmer. Og jeg bestemte meg heldigvis for å se det an. (Den hemmelige planen jeg trodde jeg kom til å realisere var ikke å legge boken helt bort halvlest. Nei, det korresponderer for dårlig med nysgjerrigheten, selv med en historisk hovedskikkelse som Thomas Cromwell der Wikipedia alltid stiller seg til rådighet for å fortelle hvordan det egentlig gikk. Planen var å begynne å bla, bare lese litt her og der og så få med meg hele slutten.)
Jeg så an Mantel & Cromwell ved å kaste meg over langt mer egnede ferielesebøker som Sigri Sandbergs bok om mørke. Fortellingen om fravær av lys, om mørkeredsel og mørkero, om å befinne seg frivillig langt fra kunstig lys på Finse og på Svalbard, er en bok jeg har gitt bort til andre fordi jeg har hatt lyst til å den lese selv. Det ble bingoklaff. Jeg vil jo også alltid ut, være ute, forstå mer – og er litt redd for mørket.
Neste Mantel-prokastinering ble en forlystelse beregnet på lesere langt yngre enn meg, men jeg bekjenner hjertelig at første bok i Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaugs nye serie Arvingen ble slukelest og utløste så mye vann i øynene at caps godt over lesebrillene var god beskyttelse av flere grunner. Jeg mener jo ikke egentlig at det er pinlig å trille tårer over en ungdomsbok der forelskelse, utenforskap, voksent ansvar, royal harselas og lett karikerte karakterer blir fengende fortelling, men akkurat det kan likevel være fint å ikke skulle forklare medferierende. Neste Mantel-utsettelse bar flere forventninger enn den innfridde. Sånn kan det gå når en ny bok av Michael Ondaatje blir løftet rosende fram og jeg aktiverer minnet om Den engelske pasient, men må erkjenne at søskenparet som skal avdekke foreldrenes historie under og like etter andre verdenskrig var jeg ferdig med idet siste side var lest.
Da ferien hadde tatt meg dit der jeg bare skulle være, viste det seg imidlertid at Mantel-boken glatt trumfet min hemmelige plan. Jeg prøvde meg med å la blikket fare over sidene i en slags skummende-skumlesing for å ha et lite hold i handlingen samtidig som jeg bladde meg raskt videre. Men nei, Mantel holdt meg tilbake. Det viste seg at muligheten til å bli i fortellingen i lange strekk av gangen var det som skulle til. Da jeg endelig var der, i ro under skyggeluen eller ullteppet, ville jeg plutselig ikke haste videre likevel. Jeg ville bare være i boken. Den feriefølelsen!
Kombinasjonen av historisk forløp der Henrik VIIIs jakt på en kone som kan gi ham nødvendige sønner blir førende for Cromwells oppgaver, og rekken av leseøyeblikk som levendegjør hele registeret av menneskelig klokskap og dårskap skaper mektig fortelling på flere plan. Jeg er ikke spesielt interessert i britisk historie, men når kreftene som driver samfunn og utvikling trer fram gjennom enkeltpersoners handlinger blir det både dramatisk fortelling og interessant analyse. Det er stort sett forskrekkelig å lese om kongen som sikrer seg neste kone straks han har sørget fra drap på den foregående (kone nummer to, Anne Boleyn) eller mistet henne i barselseng (kone nummer tre, Jane Seymour). Vurdering av koneemner, enkestatus, materielle verdier og potensiale for avkom driver handlingen fremover. Brytning mellom katolisismen og protestantisme på frammarsj blir førende for de store alliansene. Mantel har selvsagt skapt sin egen fortelling på bakgrunn av det omfattende historiske materialet hun har studert, men hennes fiksjon har stor troverdighet i levendegjøringen av historien.
Siden rikets fremtid, rikdom og makt ble bestemt gjennom ekteskap og sønner, er det strengt tatt ikke så overraskende at oppmerksomhet om hvem som får hvem tar stor plass. Makt og forfengelighet i Henry VIIIs hoff utløser ikke sjarmerende framferd sett med vår tids idealier. Thomas Cromwell blir helten som forestår brutale handlinger for å gjøre som kongen befaler. Han er kongens mest betrodde mann, med enorm innflytelse over kirke og stat. Ikke overraskende viser det seg også å være en ytterst risikabel posisjon.
En levende og lærd mastodont av en historisk roman gir grunnlag for lange utredninger, som ikke følger her. Jeg skriver om å lese denne tykke historiske romanen for å løfte fram den (store) jobben det kan være å arbeide seg gjennom en bok. Noen ganger kjennes det så tungt at det er fristende å gi opp, og det er selvsagt et helt reelt alternativ. Som sagt, for en uke siden var jeg der selv. Men fordi jeg ikke ga opp, fordi jeg holdt ut bare litt lenger, fordi jeg med ett hadde tid og anledning til å bli i boken, har jeg gitt meg selv en av de store sommeropplevelsene 2020. Å ha lest ut The Mirror & the Light kjennes som ekte prestasjon. Jeg tillater meg å være litt fornøyd nå, sånn helt for meg selv. Det er alltid lov etter god leseinnsats.
Den andre siden av å ta seg den tiden og den oppmerksomheten det faktisk tar å lese en stor tykk bok er at den får tilsvarende plass i min ferieopplevelse. Uavhengig av hvor jeg er, hvem jeg er sammen med, om det er sol eller regn, åpner den tjukke boken for en egen ferie i ferien. Denne tykke boken vil for alltid inngå i min fremtidige fortelling om hva jeg gjorde sommeren 2020. Ja, der ruver den faktisk allerede. Og det vil for alltid være koronasommeren 2020 at jeg leste om karantenereglene som ble iverksatt når pesten meldte seg i kong Henrik VIIIs hoff. Knappe 500 år senere ser jeg først og fremst parallellene.
Hilary Mantel utstyrer Thomas Cromwell med stor omsorg for dem som kommer fra kår langt unna hoff og adelskap, slik han selv gjorde. Han blir den kloke hjelperen alle henvender seg til. Han gir mange råd som bærer godt: «don’t ask questions unless you know what to do with the answers».
Et ord: Feriefølelse