Like selvfølgelig som å skrolle

“I want books to become part of my audience’s lifestyle, for reading to become a natural phenomenon with them, so that it is no longer a big deal.” Da Oprah Winfrey startet bokklubb I 1996, var målet å gjøre bøker til livsstil (også) for hennes seere. For en herlig programerklæring: Oprah ville gjøre bøkene like selvfølgelige som hennes egne tv-show. Jeg har beretningen fra Naomi S. Barons bok Words Onscreen. The Fate of Reading in a Digital World (2015). Baron beskriver hvordan og hvorfor Oprah startet bokklubb for ikke-typiske lesere, for dem som ikke gikk i bokhandelen eller leste bokanmeldelser i avisene. Oprah lyktes. I hvert fall er det en kjensgjerning at mange av bøkene hun valgte ut for sine seere ble megaselgere.

For de fleste av oss er bøker og lesing, konsentrasjon og fordypning mer utsatt nå enn da Oprah startet bokklubb for et kvart århundre siden. Da ideen om å skrive om å lese dalte ned i hodet på meg, sprang den ut av en litt uklar, men stadig sterkere opplevelse av at bøkene var i ferd med å tape posisjon. Andre medier trengte seg fram i store og små samtaler og i lakuner av egentid og mellomrom. Det var som om referanser til litterære karakterer og episoder dukket sjeldnere opp i private og offentlige rom. Jeg husker eksakt når og hvor jeg var da jeg første gang tenkte at dette faktisk er en bokidé: Jeg kunne skrive bok om det lesingen er, gjør og betyr for oss. Men jeg hadde ikke tenkt å skrive noen ny bok da. Dessuten kunne det hende at det bare var jeg som kjente på en følelse av vemod over at det å lese syntes å være mer på lag med fortiden enn fremtiden. Det fremsto som en skikkelig gæmlisposisjon, sånn passe umoderne og kjedelig når digitale tjenester og teknisk utvikling bykser fram i forrykende tempo og kontinuerlig tilbyr opplevelser som sluker oppmerksomheten – også min.

De fleste ideer skal aldri bli til noe. Mange ideer er gode fordi de driver tankene videre, de skal ikke lede til handling og resultater. Men noen ideer slipper bare ikke taket. Ideen om å skrive om å lese var en sånn. Jo oftere jeg forkastet ideen for meg selv, desto mer presserende fremsto den. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde fått – eller snarere gitt meg selv – en ny oppgave. Hvor viktig og vidtrekkende mitt nye prosjekt faktisk skulle vise seg å være, er jeg først blitt ordentlig klar over underveis.

«No longer a big deal», sa Oprah for å få bøkene ut til seerne. Norge er ikke USA. 2020 er ikke 2006. Men oppfordringen til å la lesing av lengre tekster bli – eller fortsette å være – en selvfølgelig del av dagene våre fremstår mer alvorlig nå. Det var jo derfor ordene til Oprah traff meg og jeg tok vare på dem. Når telefonen alltid er med og tjener alle funksjoner, må vi aktivt beskytte oss mot distraksjoner, spredt oppmerksomhet og konsentrasjonsavbrudd. Det er plutselig riktig og viktig å oppfordre til å lese litt sammenhengende i en bok. Arbeidet med «leseprosjektet» som mappen på maskinen heter, har i hvert fall overbevist meg om at det å undersøke, utforske og løfte fram lesing er en en av vår tids de store samfunnsoppgaver. Ja da, mektige ord, i tråd med oppgavens dimensjoner – og risikoen ved å la være.

Å lese kan være en helt vanlig ting å gjøre, gjerne hver dag, uten at det er noe spes i det hele tatt. Vi kan lese fordi det gir underholdning, læring og litt kjærkommen fri fra oss selv og andre uten å måtte oppgi mål eller mening. Å lese er «no big deal». Å lese kan være like selvfølgelig som å se på TV eller skrolle i sosiale medier. Bøker er tilgjengelige. Bøkene er mobile (enten de er på papir eller skjem). Det finnes alltid en som passer for deg (og for meg) og det finnes ulike bøker for ulike anledninger, fra kjapp og skummende underholdning til seriøs fordypning. Slurvelesing innimellom er lov uansett.

Et ord: Rabagast

3 kommentarer til «Like selvfølgelig som å skrolle»

  1. Takk, Kari – det er dette jeg sier til 16-åringen min også. Nå leser hun «Normal people» (sally Rooney anbefales, forresten). Jeg tror det er mer og mer viktig å lese lange tekster og bøker nå som vi har så enkel tilgang på kjapp underholdning. Vi må fremdeles kunne konsentrere oss lengre en tre minutter i gangen.

    Har du noen tips til skikkelig morsomme bøker? Jeg lo så tårene trillet av Erlend Loes «Slutten på verden slik vi kjenner den» for noen år siden. Skulle gjerne ha hatt en slik leseopplevelse igjen.

    1. Hei Kari, Takk for melding! Morsomme bøker er det rett og slett for få av, det har jeg tenkt i mange år. Min første anbefaling (er alltid) Arto Paasilinna. Alle hans romaner – han er en finsk forfatter som har skrevet mange, og de er oversatt til norsk (om ikke alle, så nesten alle) – er gjennomsyret av absurd komiske og dypt alvorlige fortellinger. «Kollektivt selvmord» er min favoritt, anbefales alle – og så unge folk. Erlend Loe er an av de få norske som behersker sjangeren, om dere ikke har lest Kurt-bøkene hans, er de en vinner selv for voksne. (Barnebøker vi fremdeles flirer av i samtaler i vår familie.) Vigdis Hjorth har også et blikk for humor, men det kommer ikke like godt fram i alle romanene, men «Hjulskift» har i hvert fall opptil flere scener jeg fremdeles ler av for meg selv, innpå ti år eller hva det kan være etter at jeg leste. Nina Lykkes «Nei og atter nei» har litt av det, tipper du kanskje har lest den. I mange år var jeg storbegeistret for britiske David Lodge, nettopp fordi han skriver sarkastiske romaner med mye ironi, alle hans fra britiske universitetsmiljø. Han er så vidt jeg vet ikke oversatt til norsk, men det hender fremdeles jeg ser romanene hans der engelske pocketbøker selges. Tror det er lenge siden han har kommet med noe nytt. En annen favoritt for meg en sakprosaforfatteren Bill Bryson, det sier jeg først og fremst fordi jeg rett og slett lo høyt stadig vekk da vi var i Australia for ti år siden (!) og jeg leste hans «Down under». Så om noen av dere i familien har noe forhold Australis er det bare å hive seg over. Ikke alle hans andre er like morsomme, men han treffer igrunnen alltid godt. Ellers så har vi jo klassikere som P.G. Wodehouse eller Kjell Aukrust, men flunkende moderne er det jo ikke. Inspirert av spørsmålet ditt gjorde jeg et lite google-søk og fant denne artikkelen, her er det mye jeg ikke har lest, men trolig gode råd: https://www.nrk.no/kultur/bok/10-lesetips-til-morsomme-boker-1.12659683

      Sally Rooney er god, var min julegave til flere unge folk sist jul! (Så bra med lesende 16-åring.) Hadde jeg tenkt meg enda mer om eller spurt flere i familien, håper jeg egentlig at jeg ville hatt flere råd. Men her er nå dette.

      Beste hilsen
      Kari

      1. Takk, Kari! Bra med påminnelse om Arto Paasilinna, han har jeg lest en bok av – jeg tror vi til og med har flere i huset. Skal teste noen av de andre også, og sjekke nrk-linken. Jeg leser ikke bare morsomme bøker, men liker det innimellom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *