Publisert

En virkelighetsparentes

På Svartskog i Follo utenfor Oslo ligger gården som skal ha vært modell for Skog i Kristin Lavransdatter. Tidlig i Kransen fortelles det at far Lavrans vil ha henne med på sin årlige tur til Oslo, «hun skulle dog se den gården hvor hun var født, og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie.»* Lavrans har en plan om å bytte odelsgården Skog som befinner seg langt unna mot en nabogård i bygden.

Kristin reiser med til Hamar der hun for første gang opplever kloster og kjøpstad, videre til Oslo og besøk på Skog. Rapporten er måtelig: «Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog; på den annen bredd og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Der var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.»*

Landskap og bygninger får plass og betydning hos Undset. Det ligger signaler om stemning og sinnelag i naturbeskrivelser. Handling rammes inn av konkrete scenebilder. Omgivelsene får og gir liv. Der Skog er plassert oppe på bakkekammen med svart skog like bak, ligger Jørundgård beskyttet av fjellene som definerer en overskuelig – og avgrenset – horisont for barnet Kristin.

Jeg kjente ikke til forbindelsen mellom Undset, Svartskog og Kristin før jeg nylig gikk over tunet på Søndre Oppegård og det ble pekt mot våningshuset, «modellen til Skog». Turen fortsatte over jordene, bikket åskammen med utsikt over Bunnefjorden og fulgte veien  forbi et stort hvitt sveitserhus, Bålerud. Og der, nettopp i det huset, bodde faktisk Sigrid Undset da hun skrev Jenny. I sin biografi over «dikterdronningen» gjengir Sigrun Slapgard et brev til venninnen Nini Roll Anker: «Det var en ‘svinebok’ hun slet med å skrive, ‘bare den vil arte seg vel så!’» Slapgard tilføyer at Undset skriver «fra sitt skriveeksil i et pensjonat i Svartskog. Der bodde hun i et heller ubekvemt takkammer og fikk polentagrøt med rød saus til middag hver dag.»**

Denne doble koblingen mellom Undset, hennes romaner og landskapet jeg beveger meg i, nøyaktig hundre år etter at første bind av det Nobelvinnende trebindsverket ble utgitt første gang, får betydning. Avdekking av en forbindelse mellom litteraturens åsteder og virkelighetens geografi utgjør en ekte oppdagelse, Terreng, landskap og kulturhistoriens etterlatenskaper utløser nysgjerrighet. Når stedene jeg besøker og har besøkt får litterært liv, er det som om både stedene og litteraturen blir virkeligere og viktigere.

Er man sånn godt over middels interessert i kart og terreng kan jakten på «levende modeller» som forelegg for beskrivelser av natur, bygninger, veier, fabrikker og annen menneskeskapt infrastruktur utgjøre et dypt engasjerende litterært sidespor. Etter å ha opplevd skinnende Svartskog-landskap (en solrik novemberdag) og blitt opplyst om historiske detaljer «ser» jeg Undset vandre over jordene, gjennom skogen til pensjonatet på Bålerud. Det er oppstått en ny forbindelse mellom Undsets roman, karakteren Kristin som hun skriver om og meg som leser fordi jeg har beveget meg i deres landskap, sett hus og høyreiste løvtrær i bølgende landskap ved Bunnefjorden. Tekst og terreng løper sammen. Rollen som deltagende leser får en ny dimensjon.

Stedet får det jeg vil kalle en virkeliggjørende effekt. Geografien blir en markør i sonen mellom fiksjonsverk og erfart virkelighet. Idet jeg blir oppmerksom på at det faktisk finnes en forbindelse mellom det jeg selv kan erfare og det forfatteren har skapt, legges et forsiktig faktalag til fiksjonen. Et faktalag fritt for utleverende fare og risiko for etisk overtramp.

Opplevelsen av gjenkjennelse og forsterkende iscenesettelse dukker stadig opp for meg, kanskje bare i glimt. Da jeg leste om temming av vannfall på Lars Myttings «Butangen», var det bildet av den bratte lia fra fjellet ned mot E6 gjennom Gudbrandsdalen som manifesterte seg på min indre skjerm. Eller ta Jon Fosses Asle som nøler seg fram langs Fisketorg og gater i Bjørgvin, ikke overraskende er det Bergen jeg ser for meg når jeg leser.

Om det er sant? Om jeg gjetter rett? Tja, se det. Kanskje forfatterne leker seg med meg. Selv kjente steder kan få fantasifulle utposinger. Opplevelsen av å kjenne seg igjen i litteraturens landskap er viktigere enn om det faktisk er det jeg gjør. Et streif av seier der og da, som å få rett svar uten å ha meldt seg til noe quiz-lag. I hvert fall for en som mener å ha bonushukommelse og -hjerte for landskapene hun beveger seg i. Hvorvidt det stemmer? Aner ikke. Holder godt med troen på tekst og terreng.

*Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Kransen. Aschehoug forlag, Oslo [1920] 2005, s. 28 og 45

**Sigrun Slapgard: Dikterdronningen.Sigrid Undset. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2007, s. 120.

Et ord: Åskam

Publisert

Å se seg selv som en leser

To ganger på under tre uker har jeg hørt Tove Stjern Frønes snakke om ungdom og lesing. Det er på tide å dele noen viktige innsikter: Med PISA-brillene på viser tallene at norske 15-åringer har vært stabile lesere med gode resultater de siste tjue årene. Vel og bra, den gjennomsnittelige leseforståelsen holder nivået fra år 2000.

Frønes er forsker ved Institutt ved lærerutdanning og skoleforskning og er blant annet faglig ansvarlig for lesing i den store PISA-undersøkelsen. Første gang jeg hørte Frønes var fra scenen i Litteraturhuset i Oslo under lanseringen av boken Like muligheter til god leseforståelse. 20 år med lesing i PISA? som Frønes har redigert sammen med Fredrik Jensen. Det var i midten av oktober. (Jeg var der fordi jeg deltok i panelet som skulle diskutere tiltak for å engasjere til lesing.) I går hørte jeg Frønes i et Zoom-seminar om digital lesing i skolen.

Dykk i tallene fra siste PISA-undersøkelse (gjennomført i 2018) avdekker funn som trenger oppmerksomhet. Én av fem elever presterer på lavt nivå, og det er store forskjeller mellom gutter og jenter. Noe av det som gjør meg mest bekymret er økningen i andelen elever som oppgir at de ikke leser på fritiden i det hele tatt. De som oppgir at de ikke leser for egen fornøyelse skårer nemlig langt dårligere på leseprøven enn gjennomsnittet. Effekten av regelmessig lesing er slående! For elever som oppgir å lese kun 30 minutter om dagen eller mindre er resultatet betydelig høyere enn for ikke-leserne. De er nesten helt på nivå med gruppen over, de som oppgir å lese mellom en halv time og en time om dagen.

Frønes understreker sammenhengen mellom daglig lesing og leseferdigheter med det underliggende spørsmålet: Hvem er villig til å identifisere seg som leser? De som selv oppgir å lese litt hver dag ser på seg selv som lesere. Det å ha positiv holdning til lesing har betydning for hvor godt du leser. Bare det å bekjenne seg som en leser gjør en forskjell. Her ligger håp, men også en stor oppgave.

Holdninger utvikles i samspill med omgivelsene. Det er en sammenheng mellom hjemmebakgrunn og leseprestasjoner. Lav sosioøkonomisk bakgrunn gjør utslag på lesekompetansen, og utslaget er størst for guttene. Dette er funn som understreker betydningen av tiltak som styrker kultur for lesing og litteraturinteresse uavhengig av hjemmemiljø. Her gjør skolebibliotek og lærere verdifull førstelinjeinnsats, som må beskyttes for å sikre fremtidens lesere.

Det blir enda viktigete å dyrke lesing av lengre tekster i skolen når vi ser hvor mye – eller altså lite – de norske elevene oppgir å ha lest siste år. På spørsmål om hva som er den lengste teksten de har lest i norskfaget dette skoleåret er det bare 25% av de norske elevene som oppgir å ha lest over 100 sider. Tilsvarende tall for Danmark og Finland er 70 og 67%, mens 37% av svenske og islandske elever oppgir å ha lest over 100 sider. Norske ungdomsskoleelever leser rett og slett mye kortere enn i andre nordiske land.

Frønes fremhever hvor viktig det er å opparbeide utholdenhet for å utvikle gode leseferdigheter. De norske funnene tyder på at konsentrasjonen om bøkene må styrkes. Å beherske dybdelesing er viktig for læring i de fleste studier. Å beherske dybdelesing er avgjørende for lesegleden, denne fantastiske, temmelig universelt tilgjengelige tilstanden som åpner for en uendelig verden av kunnskap og opplevelser. I boken oppsummerer og avrunder Frønes og Fredrik Jensen med det viktigste argumentet for lesing: Gode leseferdigheter gir frihet til å bestemme over egen fremtid:

«Å lese er en av portnøklene til å kunne delta i samfunnet; hver eneste ungdom som får lov til å lære å lese bedre,  får større leseglede, mestrer skolen bedre og kan friere bestemme over framtiden sin.»

PISA-undersøkelsen måler kompetansen til 15-åringer i lesing, matematikk og naturfag. I 2018-undersøkelsen deltok 15-åringer fra 79 land, 5800 av dem fra 250 norske skoler.

Et ord: Frihet

Publisert

Hør her’a, Abid!

«Å miste ungdom som lesere er dårlig nytt for landet», sa Silje Tretvoll i Foreningen !les da hun i forrige uke deltok i åpen høring i Stortingets familie- og kulturkomité. Regjeringens forslag til statsbudsjett 2021 sto på dagsorden. Undersøkelser forteller at det går gal vei med lesingen, og det gjelder særlig blant barn og unge. Unge leser mindre, flere leser lite eller ingenting, alt for få leser lengre tekster. Både Sverige og Danmark har nylig løftet fram nasjonale satsinger på lesing. Men hvor blir det av en tilsvarende norsk satsing? Hør her’a, Abid: Landet trenger et leseløft!

Under høringen i familie- og kulturkomiteen var det noen hovedpoeng som gikk igjen: Formidlingstiltak med vekt på leselyst og motivasjon, betydning av skolebibliotek og styrking av forfatterøkonomien. Ingvild Herzog i Norsk Forfattersentrum brukte sine tilmålte minutter til å tale forfatternes sak, som hun sa: «Forfatterøkonomien er fundamentet i bokbransjen». Norsk litteratur er i en gullalder, og forfatterne tjener mindre og mindre på bøkene de utgir. Inntekter fra formidling utgjør en betydelig del av mange forfatteres økonomiske grunnlag. Og når forfatterne reiser land og strand rundt for å snakke bøker, engasjeres leselysten samtidig som det blir økonomisk mulig å videreføre det viktige skrivearbeidet til nye bøker. Vinn-vinn, heter det i andre næringer.

Forutsigbar finansiering er nøkkelordene også for Foreningen !les. Å dyrke fram fremtidens lesere er ikke gjort i en håndvending. Tiltak må få tid til å virke. Skolebibliotekene er en betydelig brikke for å motivere til lesing. Men også skolebibliotekene er avhengig av forutsigbar finansiering, som Tretvoll poengterte.

Mange i litteraturfeltet får mye ut av lite. Litteraturhuset i Oslo – og søsterhusene rundt i landet – driver litteraturformidling, folkeopplysning og debattarenaer som fremmer grunnleggende ferdigheter på alle nivåer for alle aldersgrupper: Å lese, å engasjere seg i samfunnsspørsmål, å manøvrere komplekse problemstillinger og utøve ytringsfrihet. Men også Susanne Kaluza pekte også på den ene funksjonen som er avgjørende for at litteraturhjulet skal spinne videre: Forfatterne!

Vi trenger forfattere som fanger tidsånden og løfter fram det storsamfunnet overser. Vi trenger forfattere for nye generasjoner. Vi trenger forfattere med andre erfaringer. Og forfattere trenger å få betalt for kunne skrive de nye bøkene, de som skal prege både oss og fremtidens lesere.

Det er mange grunner til å interessere seg for bøker og lesing om høsten: Mange nye bøker, mørkt ute og leselys inne – og forslag til nytt statsbudsjett som definerer rammer for fremtiden. Jeg understreker forslag. Mange talspersoner foresto viktig påvirkningsarbeid tirsdag. Vi andre får ta opp pinnen der vi kan.

Et ord: Forutsigbar

Publisert

Like selvfølgelig som å skrolle

“I want books to become part of my audience’s lifestyle, for reading to become a natural phenomenon with them, so that it is no longer a big deal.” Da Oprah Winfrey startet bokklubb I 1996, var målet å gjøre bøker til livsstil (også) for hennes seere. For en herlig programerklæring: Oprah ville gjøre bøkene like selvfølgelige som hennes egne tv-show. Jeg har beretningen fra Naomi S. Barons bok Words Onscreen. The Fate of Reading in a Digital World (2015). Baron beskriver hvordan og hvorfor Oprah startet bokklubb for ikke-typiske lesere, for dem som ikke gikk i bokhandelen eller leste bokanmeldelser i avisene. Oprah lyktes. I hvert fall er det en kjensgjerning at mange av bøkene hun valgte ut for sine seere ble megaselgere.

For de fleste av oss er bøker og lesing, konsentrasjon og fordypning mer utsatt nå enn da Oprah startet bokklubb for et kvart århundre siden. Da ideen om å skrive om å lese dalte ned i hodet på meg, sprang den ut av en litt uklar, men stadig sterkere opplevelse av at bøkene var i ferd med å tape posisjon. Andre medier trengte seg fram i store og små samtaler og i lakuner av egentid og mellomrom. Det var som om referanser til litterære karakterer og episoder dukket sjeldnere opp i private og offentlige rom. Jeg husker eksakt når og hvor jeg var da jeg første gang tenkte at dette faktisk er en bokidé: Jeg kunne skrive bok om det lesingen er, gjør og betyr for oss. Men jeg hadde ikke tenkt å skrive noen ny bok da. Dessuten kunne det hende at det bare var jeg som kjente på en følelse av vemod over at det å lese syntes å være mer på lag med fortiden enn fremtiden. Det fremsto som en skikkelig gæmlisposisjon, sånn passe umoderne og kjedelig når digitale tjenester og teknisk utvikling bykser fram i forrykende tempo og kontinuerlig tilbyr opplevelser som sluker oppmerksomheten – også min.

De fleste ideer skal aldri bli til noe. Mange ideer er gode fordi de driver tankene videre, de skal ikke lede til handling og resultater. Men noen ideer slipper bare ikke taket. Ideen om å skrive om å lese var en sånn. Jo oftere jeg forkastet ideen for meg selv, desto mer presserende fremsto den. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at jeg hadde fått – eller snarere gitt meg selv – en ny oppgave. Hvor viktig og vidtrekkende mitt nye prosjekt faktisk skulle vise seg å være, er jeg først blitt ordentlig klar over underveis.

«No longer a big deal», sa Oprah for å få bøkene ut til seerne. Norge er ikke USA. 2020 er ikke 2006. Men oppfordringen til å la lesing av lengre tekster bli – eller fortsette å være – en selvfølgelig del av dagene våre fremstår mer alvorlig nå. Det var jo derfor ordene til Oprah traff meg og jeg tok vare på dem. Når telefonen alltid er med og tjener alle funksjoner, må vi aktivt beskytte oss mot distraksjoner, spredt oppmerksomhet og konsentrasjonsavbrudd. Det er plutselig riktig og viktig å oppfordre til å lese litt sammenhengende i en bok. Arbeidet med «leseprosjektet» som mappen på maskinen heter, har i hvert fall overbevist meg om at det å undersøke, utforske og løfte fram lesing er en en av vår tids de store samfunnsoppgaver. Ja da, mektige ord, i tråd med oppgavens dimensjoner – og risikoen ved å la være.

Å lese kan være en helt vanlig ting å gjøre, gjerne hver dag, uten at det er noe spes i det hele tatt. Vi kan lese fordi det gir underholdning, læring og litt kjærkommen fri fra oss selv og andre uten å måtte oppgi mål eller mening. Å lese er «no big deal». Å lese kan være like selvfølgelig som å se på TV eller skrolle i sosiale medier. Bøker er tilgjengelige. Bøkene er mobile (enten de er på papir eller skjem). Det finnes alltid en som passer for deg (og for meg) og det finnes ulike bøker for ulike anledninger, fra kjapp og skummende underholdning til seriøs fordypning. Slurvelesing innimellom er lov uansett.

Et ord: Rabagast

Publisert

Ja, gjerne hermegjess!

Det er på tide å løfte fram herming. En bedre måte å lære nytt på finnes knapt. Herming har til alle tider vært en uvurderlig kilde til påvirkning og utvikling. Hvordan skulle små barn noensinne lært å snakke, gå og sparke fotball om de ikke hadde noen å ta etter? Likefullt er det som om begrepet bærer negative vibber, som om det ikke er bra nok bare å gjøre det samme som andre. Herming er underkjent som pedagogisk virkemiddel. Om vi virkelig ønsker å nå fram, må første bud være å legge til rette for utstrakt herming.

Jeg har tenkt på det en god stund. Jo flere oppslukte lesere det er å se, desto mer aktuelt fremstår det å slange seg med bok eller brett. Eller, for å si det på en annen måte: Hvordan kan vi tro at horder av små og store frivillig skal hengi seg til bøkene om de sjelden ser andre som leser? Hvis voksne ønsker at barn skal lese bøker, må de lese selv.

Hermingens underkjente betydning ble tydelig da jeg leste resultatene fra leserundersøkelse som Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen la fram for noen uker siden. Den kan kort oppsummeres med en veldig god og en veldig dårlig nyhet: Flere nordmenn leser bøker, og de under 40 leser betydelig mindre enn for to år siden.

I overgangen januar-februar i år har 1000 nordmenn i et tilfeldig representativt utvalg fra 16 år og eldre besvart en rekke spørsmål om lesevaner og bokkjøp, som en videreføring av Leseundersøkelsen Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen har samarbeidet om annethvert år siden undersøkelsen fra 2005. Hele 83% oppgir å ha lest en bok siste år (2019), mot 81% to år tidligere. Resultatet bekrefter bokas betydning i den store vrimmelen av analoge og digitale tilbud om opplevelser, fortellinger og kunnskap. Boka hevder seg fremdeles godt i den pågående kampen om oppmerksomhet. En fjerdedel oppgir å ha lest mer enn ti bøker. Og det er de eldste som leser mest og øker mest. Gruppen 60+ leser i snitt godt over 18 bøker i 2019, tre flere enn i 2017.

Mens 60+ øker med tre flere leste bøker per år har gruppen 25–39 år lest tilsvarende færre bøker siste år. Gruppen under 40 falt fra et snitt på nesten tolv bøker per år i 2017 til i underkant av ni i 2019. I gruppen 16–24 er reduksjonen mindre, fra godt over til litt under syv bøker lest per år i 2019. Trenden i tallene er foruroligende. Når vi sammenligner tallene for de over 60 med tallene for de under 40, trer én forskjell tydelig fram: Yngre leser mindre enn eldre og yngre leser mindre enn før.

Leserundersøkelsen 2020 minner oss på at vi ikke kan ta fremtidens lesing for gitt. Undersøkelsen understreker betydningen av at vi som leser fortsetter å lese. Vi må vise fram og snakke om at vi leser. Når yngre leser mindre, blir det enda viktigere at andre leser så det synes.

Konkurrenter i sosiale medier sørger for kontinuerlig tilsig av aktiviteteter som er lette å herme, vel og bra. Herming virker. Å lese bok og danse Gagnam-style er ikke helt det samme, men prinsippet for påvirkning har tydelige fellesstrekk. Vi mennesker får ofte lyst til å gjøre det vi ser at andre gjør. Fremtidens lesere trenger forbilder, jeg sier ikke mer.

Et ord: Hermegås

Publisert

Å komme fra bøkene

En god ting ved å være i gang med et bokprosjekt er at spørsmål om hva jeg holder på med kan utløse fortellinger som hører med i bokens univers. For noen uker siden opplevde jeg akkurat det. Da jeg fortalte om arbeidet med å skrive bok om å lese, fikk jeg en talende fortelling i retur (med tillatelse til å dele den med flere).

Mannen som nærmet seg pensjonsalder hadde lenge utsatt å rydde garasjen for bøkene som hadde hatt midlertidig tilhold der en god stund. Han hadde ryddet bo etter sine foreldre flere år tilbake, men klarte ikke å kvitte seg med bøkene han ikke hadde plass til. Nå måtte det skje. Utstyrt med bærehjelp og tilhenger gikk turen til gjenbruksstasjonen der han tilfeldigvis møtte en bekjent fra småbyen der han vokste opp. Og det var da han sto der ved bøkene han vegret seg for å skille seg fra at han hørte seg selv si «Det er derfra jeg kommer. Jeg er ikke fra byen vår, jeg er fra disse bøkene.» Foreldrene hadde vært innflyttere, han hadde aldri kjent sterk tilhørighet til stedet. Men han hadde alltid vært en leser. Hvor viktig bøkene var og hadde vært ble tindrende klart da han hørte seg selv idet han skulle ta avskjed med dem: «Jeg er fra disse bøkene».

Jeg kommer til å tenke på historien etter å ha hørt foredrag om kystkultur og nasjonal identitet. Gjennom historien har kystfolket hentet kunnskap og impulser utenfra og har bygget mye identitet på forbindelser og kontakt med omverdenen. Etterpå, utenfor det lille museet på Gjeving, mellom Risør og Tvedestrand, utbryter en av tilhørerne: «For et sammentreff. Jeg leste ut Jan Kjærstads roman Slekters gang nå i formiddag, og den handler jo om det samme.» Kjærstad-leseren påpeker det tydelige sammenfallet mellom identitet bygget på impulser fra ferdene over havet og Kjærstad-romanens personer som er så markante bærere av en mangfoldig, bereist, oppdagelsessøkende og kvinnesterk familiehistorie. Sammenligningen treffer meg. Det er lenge siden jeg har tenkt på Slekters gang. Jeg forsvant inn i romanen med flere generasjoner tydelige kvinner i historien da den kom ut. Når kan det ha vært? For tre-fire år siden? Google vet det, men jeg spør ikke henne nå. Poenget er ikke når boken var ny, men at den er aktuell uavhengig av når den kom ut. Kjærstad-leseren og jeg (takket være leseren) fikk nye forbindelser i hodet da spørsmålet om hvordan vi blir til de vi er kunne brytes både mot identitet tuftet på forbindelser over hav og Kjærstad-karakterenes brogede bakgrunn.

Bøkene lever på tvers av tiden, trumfer kronologi, presser seg fram med inntrykk og relevans, gjerne tilfeldig og uavhengig av dagsorden, men avhengig av hvem som leser når. Når boken først finnes, er leserøyeblikkene – lesertiden – viktigere enn forfatterens skapertid. Det er leseren som finner relevante paralleller og oppdager forbindelser mellom det som skjer inne i bøkene og utenfor. Det er leserens personlige erfaringer som gjør at noe står fram og blir tydelig. Det er leseren som oppdager at både kystkulturen og Kjærstad-romanen rommer fortellinger der menneskelivene får konsistens og tyngde i kraft av impulser utenfra.

Hvordan blir vi oss selv? Hvem er vi og hvor kommer vi fra? De store spørsmålene verken kan eller skal besvares en gang for alle. Men av og til trer fliker og biter av svar tydelig fram og blir fortellinger vi bærer med oss. Jeg har for eksempel noen meter med bøker som inngår i mine svar. (Skriver litt i det om boken som er underveis.) Mannen som innså at han kommer fra bøkene fremfor stedet der han vokste opp er ikke helt alene.

Et ord: Tilhørighet