Lesenotater

Jeg har nettopp lest ut Åsa Linderborgs bok Året med tretten måneder. En dagbok. #Metoo-debatten i Sverige, den massive mediedekningen som gikk uvanlig langt i å navngi og henge ut enkeltpersoner er et hovedtema. Og det er Åsa Linderborgs fremtredende rolle i dette journalistiske råkjøret som begrunner bearbeidelse fra dagbok til bok. Den svenske #metoo-dekningen fikk omfattende konsekvenser for mange, med selvmordet til sjefen ved Stockholms stadsteater som den mest alvorlige enkelthendelsen. Linderborg var kultursjef i Aftonbladet og bar en sterk stemme i den svenske debatten gjennom sine kommentarer og redaksjonelle vurderinger. Det var hennes avis, under hennes ledelse, som startet granskingen som førte til teatersjefens avgang.  

Boken løper fra 3. september 2017 til 3. oktober 2018 og Linderborg deler fortløpende beskrivelser av journalistisk drama under utvikling, i offentligheten og slik det utspilte seg fra innsiden av avisen. Det er som om hun går gjennom dagboksnotatene sine for selv å forstå hvordan journalistiske prinsipper kunne settes til side, hvordan dekningen ble ensporet, hva som faktisk skjedde i og utenfor redaksjonen.

Men boken har flere hovedspor. Linderborgs private ramme om de historiske hendelsene i svensk offentlighet tar stor plass. Tankene kretser om bruddet med kjæresten etter at han har innledet et nytt forhold. Hun tenker på seg selv som forlatt, uten partner, med en kropp som også fyller femti. Utsikt til livet uten P forsterker den gamle, uoppgjorte sorgen over å ha blitt forlatt av mor, hos far, som fireåring.

Meg eier ingen, Åsa Linderborgs bok om sin oppvekst i fattigdom, som del av en usynlig svensk underklasse, er en av grunnene til at jeg leste Året med tretten måneder. Jeg har vært fan av Linderborg siden, og jeg tenker fremdeles på den som en av de beste barndomsbøkene jeg har lest. Noe av det som gjør sterkt inntrykk på meg i Tretten måneder er nettopp forholdet den voksne Linderborg har til sin mamma. Hun beundrer henne, priser og pakker henne inn i runder av rosende omtaler, men naget over å ha blitt forlatt hos den alkoholiserte pappaen er en uforløst plage.

Linderborg tenker høyt med seg selv og leseren. Bemerkelsesverdig åpenhet og uvanlig vilje til selvransaking er stikkord jeg sitter igjen med etter å ha lest. Hun erkjenner at hun aldri vil slippe fri fra de redaksjonelle vurderingene (eller mangelen på dem) som medvirket til et selvmord. Og hun holder fast ved sin prinsipielle kritikk av måten #metoo-dekningen fikk utspille seg på i svenske medier. Den private åpenheten om forholdet til P og bruddet, fremkaller en ubehagelig opplevelse av å kikke inn i rom som tilhører andre. Dagbokgenren legger til rette for det, men det er uvanlig å lese beskrivelser så nære i geografi og tid uten dekke av fiksjon.

Min lesing av Tretten måneder strakk ut i tid. En opplagt grunn er at nytt arbeidsliv som forsker er så opplukende at tiden til annen lesing på forunderlig vis skrumper. Men det er ikke bare det. Jeg tror det er dagboksformen i seg selv som tretter, som får meg til å hoppe over noen avsnitt her og der. Den ene dagen blir den andre lik. Dagboken bæres oppe av kronologi, fraværet av dramaturgi gjør at lesingen oppleves tilfeldig. Linderborgs hverdager er spekket med møter og samtaler med folk jeg verken kjenner eller kjenner til. Dagene er tette av hendelser, artikler skrives innimellom, hun er sjelden i ro hjemme. Dagboken mangler det imponerende drivet Linderborg har i eget liv. Jeg kommer fortsatt til å tenke på henne som forfatteren av Meg eier ingen og være nysgjerrig på hva hun gjør videre.

Idet jeg er ferdig med Linderborg dukker Jan Kjærstad opp i feeden på Facebook med et dundrende forsvar for struktur i litterære verk, gjerne konstruksjoner som bryter med vante skjema og skinner synlig for leseren også i ferdig bok. Kjærstad minner om at «alle, absolutt, alle romaner er konstruerte», og at vi litt for lett har det med å avvise litteratur som bryter med kjent struktur. Når konstruksjonen får oss til å stoppe opp, undre og lure på hva som skjer og hva i huleste dette er, har romanen allerede gitt oss et blikk for en annen virkelighet enn den vi forventet. «For å få med flere fliker av livet, må vi tåle flere typer konstruksjoner. Og får vi et glimt av konstruksjonen underveis i fortellingen, må vi ikke rygge unna i sjokk, men ta det med i helthetsopplevelsen av den romanen vi sitter med.» Kjærstad forteller hvordan Oppdageren  er komponert etter Sognefjorden og fortellingen i Homo Falsus ble forløst med tanken på fire speil mot hverandre. Konstruksjonen, synlig eller usynlig, er en del av verket også når den får oss til å stoppe opp og skaper reaksjoner.

Jeg er en innforlivet Kjærstad-leser blant annet fordi han har det med å forvirre meg med fortellerlag jeg bruker tid på å plasser og noen ganger irritere meg over. Og kanskje er det nettopp de skarpe strukturene som skaper opplevelsen av å lese romaner med ambisjoner om å favne livet i det store bildet, med historier som henger sammen på de underligste vis (nesten som i virkeligheten) som fascinerer med Kjærstad. Hans karakterer dveler mindre over inspeksjon av eget indre enn mange andre karakterer i samtidslitteraturen. Til gjengjeld inngår de ofte i labyrintiske lag av fortelling. Det å forstå hvordan forskjellige deler av romanen henger sammen inngår i kjernen av Kjærstad-leserens oppgave. Da kan det butte underveis, inntil strukturen fremstår med mening. Ta Normans område fra 2011: John Richard Norman er den inkarnerte bokelskeren. Notatene over bøkene han har lest tilsvarer hans biografi og inne i romanen skrives det fram utkast til flere romaner. Enda et fortellernivå dukker opp da Normans hjerne må undersøkes etter en ulykke og en viss Dr. Lumholz skriver en artikkel om Norman og hjernen hans. Det er faktisk vanskelig å forstå hvor romanen vil med alle disse fortellingene, jeg husker det som forvirrende. Men så er det nettopp i mylderet og mangfoldet av historier som leseren må jobbe for å holde fra hverandre at betydningen av å lese fortellinger – både for Norman og oss andre – trer fram.

Linderborgs dagbok skal ikke sammenlignes med en roman av Kjærstad. Det blir som å ønske seg en helt annen bok og lese på tvers av premissene boken selv foregir. Forskjellige bøker skal og vil forskjellige ting. Aktuelle dagboksopptegnelser skal noe annet enn en gjennomkomponert roman som dyrker romanlesing på tvers av litteraturhistorien. La meg bare trekke fram det lille poenget som ble så tydelig da jeg leste Kjærstads forsvar for komposisjon og struktur like etter å ha lest ut Linderborgs dagbok: Når Tretten måneder ikke griper skikkelig om leseren til tross for alvoret og selvransakelsen som bærer beretningen, kan det være fordi fortellingen flyter for lett av gårde. Temaene er viktige, men dagbokens form skaper ikke tilstrekkelig rom for overraskelser. Strukturen blir tam, den utløser ikke nysgjerrighet som skjerper leseren.

Les hele Kjærstads struktur-innlegg på Facebook: https://www.facebook.com/profile.php?id=100049340204345.

Et ord: Komposisjon