En virkelighetsparentes

På Svartskog i Follo utenfor Oslo ligger gården som skal ha vært modell for Skog i Kristin Lavransdatter. Tidlig i Kransen fortelles det at far Lavrans vil ha henne med på sin årlige tur til Oslo, «hun skulle dog se den gården hvor hun var født, og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie.»* Lavrans har en plan om å bytte odelsgården Skog som befinner seg langt unna mot en nabogård i bygden.

Kristin reiser med til Hamar der hun for første gang opplever kloster og kjøpstad, videre til Oslo og besøk på Skog. Rapporten er måtelig: «Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog; på den annen bredd og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Der var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.»*

Landskap og bygninger får plass og betydning hos Undset. Det ligger signaler om stemning og sinnelag i naturbeskrivelser. Handling rammes inn av konkrete scenebilder. Omgivelsene får og gir liv. Der Skog er plassert oppe på bakkekammen med svart skog like bak, ligger Jørundgård beskyttet av fjellene som definerer en overskuelig – og avgrenset – horisont for barnet Kristin.

Jeg kjente ikke til forbindelsen mellom Undset, Svartskog og Kristin før jeg nylig gikk over tunet på Søndre Oppegård og det ble pekt mot våningshuset, «modellen til Skog». Turen fortsatte over jordene, bikket åskammen med utsikt over Bunnefjorden og fulgte veien  forbi et stort hvitt sveitserhus, Bålerud. Og der, nettopp i det huset, bodde faktisk Sigrid Undset da hun skrev Jenny. I sin biografi over «dikterdronningen» gjengir Sigrun Slapgard et brev til venninnen Nini Roll Anker: «Det var en ‘svinebok’ hun slet med å skrive, ‘bare den vil arte seg vel så!’» Slapgard tilføyer at Undset skriver «fra sitt skriveeksil i et pensjonat i Svartskog. Der bodde hun i et heller ubekvemt takkammer og fikk polentagrøt med rød saus til middag hver dag.»**

Denne doble koblingen mellom Undset, hennes romaner og landskapet jeg beveger meg i, nøyaktig hundre år etter at første bind av det Nobelvinnende trebindsverket ble utgitt første gang, får betydning. Avdekking av en forbindelse mellom litteraturens åsteder og virkelighetens geografi utgjør en ekte oppdagelse, Terreng, landskap og kulturhistoriens etterlatenskaper utløser nysgjerrighet. Når stedene jeg besøker og har besøkt får litterært liv, er det som om både stedene og litteraturen blir virkeligere og viktigere.

Er man sånn godt over middels interessert kart og terreng kan jakten på «levende modeller» som forelegg for beskrivelser av natur, bygninger, veier, fabrikker og annen menneskeskapt infrastruktur utgjøre et dypt engasjerende litterært sidespor. Etter å ha opplevd skinnende Svartskog-landskap (en solrik novemberdag) og blitt opplyst om historiske detaljer «ser» jeg Undset vandre over jordene, gjennom skogen til pensjonatet på Bånerud. Det er oppstått en ny forbindelse mellom Undsets roman, karakteren Kristin som hun skriver om og meg som leser fordi jeg har beveget meg i deres landskap, sett hus og høyreiste løvtrær i bølgende landskap ved Bunnefjorden. Tekst og terreng løper sammen. Rollen som deltagende leser får en ny dimensjon.

Stedet får det jeg vil kalle en virkeliggjørende effekt. Geografien blir en markør i sonen mellom fiksjonsverk og erfart virkelighet. Idet jeg blir oppmerksom på at det faktisk finnes en forbindelse mellom det jeg selv kan erfare og det forfatteren har skapt, legges et forsiktig faktalag til fiksjonen. Et faktalag fritt for utleverende fare og risiko for etisk overtramp.

Opplevelsen av gjenkjennelse og forsterkende iscenesettelse dukker stadig opp for meg, kanskje bare i glimt. Da jeg leste om temming av vannfall på Lars Myttings «Butangen», var det bildet av den bratte lia fra fjellet ned mot E6 gjennom Gudbrandsdalen som manifesterte seg på min indre skjerm. Eller ta Jon Fosses Asle som nøler seg fram langs Fisketorg og gater i Bjørgvin, ikke overraskende er det Bergen jeg ser for meg når jeg leser.

Om det er sant? Om jeg gjetter rett? Tja, se det. Kanskje forfatterne leker seg med meg. Selv kjente steder kan få fantasifulle utposinger. Opplevelsen av å kjenne seg igjen i litteraturens landskap er viktigere enn om det faktisk er det jeg gjør. Et streif av seier der og da, som å få rett svar uten å ha meldt seg til noe quiz-lag. I hvert fall for en mener å ha bonushukommelse og -hjerte for landskapene hun beveger seg i. Hvorvidt det stemmer? Aner ikke. Holder godt med troen på tekst og terreng.

*Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Kransen. Aschehoug forlag, Oslo [1920] 2005, s. 28 og 45

**Sigrun Slapgard: Dikterdronningen.Sigrid Undset. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2007, s. 120.

Et ord: Åskam

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *