Blogg

Det har sine sider å være på ferie med en veldig tykk bok. Den er tung å frakte med seg, den leses best sittende med bok i fanget. Å ligge på ryggen og holde bok for å lese er bare en av flere kraftprestasjoner som ikke duger i lengden. Og akkurat det passer dårlig når oppmerksomheten skal ledes inn mot en en lang bok der det er lett å falle ut av handlingen.

The Mirror & the Light av Hilary Mantel er i hvert fall ikke en bok for ferie der alt som skal med må bæres på ryggen. Bilferie går i teorien bra, opptil et par løft om dagen av bag med bok og annen bagasje er ikke mer enn man må forvente som bilturist. Da går det også an å bære i flere omganger, én Mantel kan være nok for et helt løft. Omreisende ferie representerer imidlertid en annen utfordring for den virkelig tykke boken: Turisten skal se seg om på nye steder. Det gjelder å utnytte tiden når man først har reist bort fra det kjente. Kanskje skal hun besøke et et museum eller vandre gatelangs, absorbere stemning, utforske historie, kultur eller landskap. Lesegløttene har det med å bli litt korte for den omreisende turisten, og det passer dårlig for den tykke ferieboken som forutsetter at leseren holder orden på en hel liten hær av engelske adelsmenn på 1500-tallet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg holdt på å gi opp tredje bok om Thomas Cromwell. Det ble noen befriende avbrudd der jeg underveis tvilte skikkelig på om jeg i det hele tatt kom til å lese 900 sider historisk roman der det engelske ordforrådet stadig utfordret mitt eget. En selvvalgt gave til meg selv innebærer ingen forpliktelser, jeg sto fritt til å stoppe når som helst. Det er en befrielse med (nesten) all lesing, jeg bestemmer. Og jeg bestemte meg heldigvis for å se det an. (Den hemmelige planen jeg trodde jeg kom til å realisere var ikke å legge boken helt bort halvlest. Nei, det korresponderer for dårlig med nysgjerrigheten, selv med en historisk hovedskikkelse som Thomas Cromwell der Wikipedia alltid stiller seg til rådighet for å fortelle hvordan det egentlig gikk. Planen var å begynne å bla, bare lese litt her og der og så få med meg hele slutten.)

Jeg så an Mantel & Cromwell ved å kaste meg over langt mer egnede ferielesebøker som Sigri Sandbergs bok om mørke. Fortellingen om fravær av lys, om mørkeredsel og mørkero, om å befinne seg frivillig langt fra kunstig lys på Finse og på Svalbard, er en bok jeg har gitt bort til andre fordi jeg har hatt lyst til å den lese selv. Det ble bingoklaff. Jeg vil jo også alltid ut, være ute, forstå mer – og er litt redd for mørket.

Neste Mantel-prokastinering ble en forlystelse beregnet på lesere langt yngre enn meg, men jeg bekjenner hjertelig at første bok i Anne Gunn Halvorsen og Randi Fuglehaugs nye serie Arvingen ble slukelest og utløste så mye vann i øynene at caps godt over lesebrillene var god beskyttelse av flere grunner. Jeg mener jo ikke egentlig at det er pinlig å trille tårer over en ungdomsbok der forelskelse, utenforskap, voksent ansvar, royal harselas og lett karikerte karakterer blir fengende fortelling, men akkurat det kan likevel være fint å ikke skulle forklare medferierende. Neste Mantel-utsettelse bar flere forventninger enn den innfridde. Sånn kan det gå når en ny bok av Michael Ondaatje blir løftet rosende fram og jeg aktiverer minnet om Den engelske pasient, men må erkjenne at søskenparet som skal avdekke foreldrenes historie under og like etter andre verdenskrig var jeg ferdig med idet siste side var lest.

Da ferien hadde tatt meg dit der jeg bare skulle være, viste det seg imidlertid at Mantel-boken glatt trumfet min hemmelige plan. Jeg prøvde meg med å la blikket fare over sidene i en slags skummende-skumlesing for å ha et lite hold i handlingen samtidig som jeg bladde meg raskt videre. Men nei, Mantel holdt meg tilbake. Det viste seg at muligheten til å bli i fortellingen i lange strekk av gangen var det som skulle til. Da jeg endelig var der, i ro under skyggeluen eller ullteppet, ville jeg plutselig ikke haste videre likevel. Jeg ville bare være i boken. Den feriefølelsen!

Kombinasjonen av historisk forløp der Henrik VIIIs jakt på en kone som kan gi ham nødvendige sønner blir førende for Cromwells oppgaver, og rekken av leseøyeblikk som levendegjør hele registeret av menneskelig klokskap og dårskap skaper mektig fortelling på flere plan. Jeg er ikke spesielt interessert i britisk historie, men når kreftene som driver samfunn og utvikling trer fram gjennom enkeltpersoners handlinger blir det både dramatisk fortelling og interessant analyse. Det er stort sett forskrekkelig å lese om kongen som sikrer seg neste kone straks han har sørget fra drap på den foregående (kone nummer to, Anne Boleyn) eller mistet henne i barselseng (kone nummer tre, Jane Seymour). Vurdering av koneemner, enkestatus, materielle verdier og potensiale for avkom driver handlingen fremover. Brytning mellom katolisismen og protestantisme på frammarsj blir førende for de store alliansene. Mantel har selvsagt skapt sin egen fortelling på bakgrunn av det omfattende historiske materialet hun har studert, men hennes fiksjon har stor troverdighet i levendegjøringen av historien.

Siden rikets fremtid, rikdom og makt ble bestemt gjennom ekteskap og sønner, er det strengt tatt ikke så overraskende at oppmerksomhet om hvem som får hvem tar stor plass. Makt og forfengelighet i Henry VIIIs hoff utløser ikke sjarmerende framferd sett med vår tids idealier. Thomas Cromwell blir helten som forestår brutale handlinger for å gjøre som kongen befaler. Han er kongens mest betrodde mann, med enorm innflytelse over kirke og stat. Ikke overraskende viser det seg også å være en ytterst risikabel posisjon.

En levende og lærd mastodont av en historisk roman gir grunnlag for lange utredninger, som ikke følger her. Jeg skriver om å lese denne tykke historiske romanen for å løfte fram den (store) jobben det kan være å arbeide seg gjennom en bok. Noen ganger kjennes det så tungt at det er fristende å gi opp, og det er selvsagt et helt reelt alternativ. Som sagt, for en uke siden var jeg der selv. Men fordi jeg ikke ga opp, fordi jeg holdt ut bare litt lenger, fordi jeg med ett hadde tid og anledning til å bli i boken, har jeg gitt meg selv en av de store sommeropplevelsene 2020. Å ha lest ut The Mirror & the Light kjennes som ekte prestasjon. Jeg tillater meg å være litt fornøyd nå, sånn helt for meg selv. Det er alltid lov etter god leseinnsats.

Den andre siden av å ta seg den tiden og den oppmerksomheten det faktisk tar å lese en stor tykk bok er at den får tilsvarende plass i min ferieopplevelse. Uavhengig av hvor jeg er, hvem jeg er sammen med, om det er sol eller regn, åpner den tjukke boken for en egen ferie i ferien. Denne tykke boken vil for alltid inngå i min fremtidige fortelling om hva jeg gjorde sommeren 2020. Ja, der ruver den faktisk allerede. Og det vil for alltid være koronasommeren 2020 at jeg leste om karantenereglene som ble iverksatt når pesten meldte seg i kong Henrik VIIIs hoff. Knappe 500 år senere ser jeg først og fremst parallellene.

Hilary Mantel utstyrer Thomas Cromwell med stor omsorg for dem som kommer fra kår langt unna hoff og adelskap, slik han selv gjorde. Han blir den kloke hjelperen alle henvender seg til. Han gir mange råd som bærer godt: «don’t ask questions unless you know what to do with the answers».

Et ord: Feriefølelse

I denne bloggen dukker det opp sitater og referanser med stort preg av overskudd. Det vet jo jeg fordi det er her jeg legger fram noen av de gode «restene» etter arbeidet med boken som utkommer i august. Jeg har det med å samle på fengende formuleringer. Setninger og små avsnitt spekket med innsikt. Kloke ytringer, observasjoner og erfaringer svøpt i ord som skinner, i hvert fall for meg. Det kan være en en insisterende appell, en frapperende sammenligning, en overraskende erkjennelse. Jeg har fremdeles side på side med notater som ikke fikk plass eller ikke passet inn i boken. Enda godt jeg har funnet opp denne kanalen til ord jeg gjerne deler.

«The pleasures of reading indeed are selfish rather than social. You cannot directly improve anyone else’s life by reading better or more deeply,» skriver Harold Bloom i den lille boken How to read and why? fra 2000. Bloom er den amerikanske litteraturprofessoren som fikk stor internasjonal oppmerksomhet for sin fremskriving av Vestens litterære kanon (1994) der han lister opp verdenslitteraturens viktigste verk, ifølge ham. Det er en rangering der absolutt ingen kan matche Shakespeare, men et knippe andre forfattere blir også gjenstand for Blooms kjærlige utlegning. Henrik Ibsen er en av dem han trekker fram. «Trolskheten» i opptil flere av karakterene i Peer Gynt blir Blooms bekreftelse på den kvaliteten han verdsetter aller mest i litterære verk: Originalitet. Bloom engasjerer og irriterer. Han boltrer seg i klassikere og lærde referanser som en sann elitist, samtidig som han stadig fanger essensen i verk, i hvorfor vi leser og i hva litteraturen kan gjøre med oss. Bloom trekker noen av de kloke linjene mellom litteraturen og livet som blir leksjoner vi andre kan reflektere over, om vi vil. Som når han poengterer lesingens grunnleggende egoistiske karakter. Vi får si det som det er: Å lese gjør vi for egen del.

Og hva passer vel bedre enn å dyrke egen, egoistisk kvalitetstid akkurat i juli? Enten vi har ferie eller ei, enten vi har mange eller få forpliktelser, store eller små, gjelder det å sikre seg tid til å gjøre noe bare for oss selv, slik vi gjør når vi leser. At andre senere kan få stor glede av hva vi har lest, enten det nå er gjennom gjenfortelling eller fordi lesingen gjør noe med oss som kommer andre til gode, er ikke mitt poeng her nå. Nei, snarere tvert om: Sørg for tilstrekkelig med egentid til store doser ren egoistisk lesing. En av bokens mange fordeler er at den åpner for og legitimerer tid der vi ikke gjør noe annet enn å være alene med oss selv. Gjerne lenge, gjerne uten å ta ansvar for noe annet eller noen andre der og da, så lenge vi får være i boken. Å flytte hodet inn i universet til en bok, er en hel ferie i seg selv. En ferie behøver faktisk ikke å romme mer enn noen unike opplevelser å leve videre på. De beste av dem finnes ofte mellom to permer.

Mange år med manuslesing året rundt fikk meg til å innføre en egen ferievane. Den går allerede langt tilbake: Ferien skal innledes med en helt ny bok som ikke har noen forbindelser til jobb, mulige oppgaver eller snev av forpliktelse. I år gikk jeg til innkjøp av boken allerede for flere måneder siden, det måtte bare bli sånn. Tilfeldighetene ville at jeg var i London bare dager før hele verden fikk reiseforbud, og der fylte en tjukk fortelling fronten i alle bokhandlervinduer og foran-kassen-stabler: «The Mirror & the Light» av Hilary Mantel. Jeg har lest de to foregående bøkene om Thomas Cromwell og ventet på denne, visstnok har dette tredje og siste bindet i Mantels mektige romanverk blitt utsatt år for år. Hun hadde mer å utforske, mer å skrive. Mantel er en av de aller beste i sin sjanger: Historiske romaner som bygger på inngående kunnskaper og nitid research. Noen tror kanskje det er kjedelig å lese om mannen som ble Henrik VIIIs fremste sekretær i England på 1500-tallet, men det er det altså ikke. I hvert fall ikke når det er Hilary Mantel som fører ordet. Wolf Hall (2009) og Bring Up the Bodies (2012), oversatt av Hege Mehren til Ulvetid og Falkejakt, gjorde forfatter Mantel til den første kvinner som har vunnet Booker-prisen to ganger. Hennes fortellinger fanger det store spekteret av menneskelig handling, dårskap og forstand, slik det utspiller seg på en historisk scene – der hovedhandlingen faktisk tilhører historien (med stor H). Og nå venter altså årets bokstavelig talt store feriebok på meg: Jeg forventer 900 sider med forrykende fortelling der vi som leser får følge mannen uten fornem bakgrunn, uten adelig tittel eller materiell rikdom i de innerste sirkler av Henrik VIIIs korrumperte hoff.

Og jeg gjør det i befriende visshet om at min lesing ikke trenger å stå til forsvar for noe eller noen. Jeg bidrar med den jeg er og det jeg kan idet jeg leser og sørger for at min versjon uansett er en gyldig lesing. Virgina Woolf sier det så fint: «One may think about reading as much as one chooses, but no one is going to lay down laws about it. Here in this room, if nowhere else, we breathe the air of freedom.” (Hentet fra essayet «How should one read a book?», opprinnelig utgitt 1925.)

Et ord: Overskudd

«Alle bibliotek er for noen,» sa Lars Saabye Christensen under åpningen av Deichman Bjørvika. «Det var her stemmen min starta,» fortsatte Christensen og ga ordet videre til Camara Lundestad Joof.

Jeg har vært inne i det nye biblioteket en gang, for noen uker siden og har siden gledet meg til å komme tilbake. Bøkene danner solid ryggrad i en kjerne av bokhyller som strekker seg i høyden. Rulletrappen smyger seg mellom etasjene der det er rom, lys, luft og god atmosfære til bøker og mennesker. For det er jo det det handler om: Bøker og mennesker. Det var dem de snakket om, Saabye Christensen og Lundestad Joof.

I essayet «How should one read a book?» fra 1925 forteller Virginia Woolf om uroen som kan oppstå idet vi entrer et rom fullt av bøker: «How am I to read these books? What is the right way to set about it? There are so many and so various.» Fornemmelsen er gjenkjennelig, en slags tvilende grådighet: Hvordan rekke over alt dette? Hvor skal jeg begynne? Hva skal jeg velge? Men fra min svevende rulletrapptur oppover etasjene i Bjørvika flere uker før torsdagens formelle åpning husker jeg først og fremst følelsen av ro og leselyst. Omgivelsene ga meg lyst til å bli lenger, bli lenge, sette meg ned, plukke én bok, flere bøker, boltre meg der, helt stille for meg selv. I flyten fra den ene etasjen til den neste passerte bøkene i gripeavstand, slik jeg husker det. Det var som om de som sto nærmest trappene, på hyller av perforert metall, var like lette i svevet som jeg var i det rullende trappesteget. I hvert fall fløt jeg forbi flere bøker der jeg måtte stagge griperefleksen, kjente en sånn plutselig lyst til å ta i boken, holde den, lese den. Men lånekortet ville ikke funket den dagen. Det var for tidlig.

Det at leselysten meldte seg så akutt i flyten oppover i det splitter nye bokhuset ga meg en umiddelbar følelse av at dette huset funker. Jeg vet at jeg kommer tilbake. «My appetite is so fitful and so capricious. What am I to do to get the utmost possible pleasure out of them? What am I to do to get the utmost possible pleasure out of them? And is it pleasure, or profit, or what is it that I should seek?» fortsetter Woolf. Bibliotek – og kanskje særlige store folkebibliotek – har den fordelen at de inneholder alle slags bøker. Det er faktisk mulig å velge litt av alt, om enn ikke samtidig. Bøker konsumeres nå engang best langs en tidslinje. Bøkene må få lov til å strekke seg litt ut i tid. Og vi leser strengt tatt aldri to tekster på en gang. Selv de gangene vi lynraskt flytter blikket fra oppslag til oppslag på en nettside, er det i praksis en-av- gangen-prinsippet som gjelder underveis, mens vi faktisk leser.

Det har vært skrevet mye, godt og vakkert om bibliotek gjennom historien. En av dem som skriver fram bibliotekets vesen er Alberto Manguel. Ti år etter at han utga En historie om lesning i 1996 kom Biblioteket om natten. Også han fanger den forsiktige frykten som kan melde seg i møtet med store boksamlinger: «Som all annen kjærlighet må også kjærligheten til biblioteket læres. Ingen som går inn for første gang i et rom fylt av bøker, vet å te seg, hva som ventes, hva som loves, hva som er tillat og ikke. Man kan bli vettskremt – av trengselen og størrelsen, av stillheten, av den hånlige påminnelsen om alt man ikke vet, av det strenge overoppsynet – og litt av denne overveldende følelsen kan henge igjen, også etter at man har lært seg ritualer og sedvaner, fått kartlagt terrenget og fastslått at de innfødte er vennligsinnede.»

Ideen om folkebibliotek kan føres tilbake til Petrarca (1304–1374) ifølge Manuguel. Den italienske dikteren skal ha fremmet forslag om at staten skulle sørge for at kunnskap og fortellinger ble tilgjengelige for alle borgere. Det løper noen fine linjer gjennom historien når tanken om det store biblioteket var løftet fram allerede hundre år før Gutenberg fant opp de løse typene og fikk trykt 180 bibler og hele fire hundre år før opplysningstiden ryddet veien for den store kunnskapsrevolusjonen i Europa.

 I Budbringerens overtak fra 1987 omtaler Trond Berg Eriksen biblioteket som «et bilde på den felles bevissthet». Etter Gutenbergs oppfinnelse på det lille trykkeriet i Mainz på 1450-tallet vokste det fram en ny form for kollektiv hukommelse, og biblioteket ble den fysiske rammen om all kunnskap og kollektiv erinding. Det var de trykte bøkene som bar kunnskapen fram og gjorde kunnskapsdelingen i stor skala mulig, og bøkene bodde i bibliotekene. Det var her tankene fant næring og «frihet til å tenke annerledes», som Berg Eriksen skriver.

 «Biblioteket kan både forme og forandre liv,» sa Kronprins Håkon idet han foretok den formelle åpningen av Deichman Bjørvika. Og det er nettopp friheten til å finne bøker vi aldri har visst om, friheten til å lese det vi vil, friheten til å lære mer, til å lære noe helt nytt – og friheten til å tenke annerledes – som gjør biblioteket til et så viktig sted. I siget oppover langs bøkene i Bjørvika var det fornemmelsen av at her får bøkene og menneskene det godt sammen som meldte seg så tydelig.

Et ord: Svevet

«To speak for myself, as a reader, the balance has been on the side of compassion. I have closed novels and stared at their back covers for a long moment and felt known in a way I cannot honestly say I have felt known by many real-life interactions with human beings, or even by myself.»

Zadie Smith setter ord på hvordan gjenkjennelse kan bergta oss som leser. Hun blir sittende å se på baksiden av den ferdigleste boken for å ta inn opplevelsen av å være sett. Sitatet er hentet fra en artikkel den britiske forfatteren hadde i The New York Review of Books i oktober 2019: «Fascinated to Presume: In Defense of Fiction».

Romaner ja, men også dikt og noveller byr på erfaringer og skaper rom for erkjennelse, og når den innsikten finner gjenklang med tidligere tanker og opplevelser oppstår øyeblikk å stoppe opp ved. Den plutselige fornemmelsen av forbløffelse eller flauhet, glede eller gremmelse gir en bekreftelse: Det er ikke bare meg. Og på et eller annet vis, fra det vagt diffuse til den konkrete manifestasjonen, er det som om jeg, leseren, er observert av forfatteren, i teksten. Akkurat det er ganske fint, synes jeg. Og når jeg leser Zadie Smiths beskrivelse av hva romanlesing kan gjøre med henne, opplever jeg meg «sett» av henne. Litteraturlesing kan altså lede til en hel kjede av usynlige, sågar ustyrlige, relasjoner mellom mennesker.

Vi er mange som har kjent på følelsen av å forlate en venn eller flere idet en bok nærmer seg slutten. Forsøk på å lese sakte og «spare» sider for å tøye tiden med folk vi er blitt engasjert i, berørt av og glade i er gjenkjennelig. Romaner byr på vennskap, og menneskene som blir våre venner fester seg vel så tydelig som mange andre vi tilbringer kortere eller lengre tid med. Det kan høres nådeløst ut, og jeg konstaterer at det er sant. Mange leseopplevelser betyr mer enn hendelser vi har tatt del i. Lesesituasjonen gir en eksklusiv tilgang, idet jeg leser er det bare jeg som opplever og jeg får direkte tilgang til mye det aldri ellers settes ord på.

Martha C. Nussbaum er en av dem som har skrevet klokt om litteratur og lesing, og hun interesserer seg hvordan litteraturen preger oss som leser. Om venner vi finner i bøkene skriver hun: «Spørsmålet som oppstår, er hva dette vennskapet gjøre med mitt eget sinn? Hva ber den nye vennen meg om å legge merke til, hige etter, bry meg om? Hvordan ber han eller hun meg om å betrakte mine medmennesker?» Nussbaum understreker den sterke forbindelsen mellom litteraturen og samfunnet, mellom leser og omverdenen. Som tenker og filosof har hun særlig interessert seg for etikk og moralfilosofi, for samspillet mellom litteratur og empati, litteratur og demokrati.

Lesing gjøres under alle mulige forutsetninger, mer eller mindre bevisst. Formålsløs boksluking kan være vel så givende som målrettet lesing, bøker for pur forlystelse og nyttig fordypning befinner seg gjerne side om side – i hvert fall hos meg. Sånn må det være, sånn vil jeg ha det. Nussbaums påminnelse om at bøkene vi leser utvider perspektiver og gir oss et annet ståsted å sanke erfaringer fra er en bonus som gjelder uansett. Så lenge vi leser.       

Et ord: Å hige

I mange måneder har lesing til LESE-boka gått foran annen lesing. Tanken på å ikke ha vært gjennom en bok eller artikkel som fremstår opplagt, er ikke god. Selv om jeg vet at det potensielle kildetilfanget er enormt og at jeg kommer til kort uansett. Listen over det jeg burde, skulle og kunne lese vil aldri kunne innfris. Ergo har jeg konsentrert meg om de sporene som utløser størst nysgjerrighet. Å opparbeide ny kunnskap og lese seg inn på nye områder innebærer blant annet å fordype seg i referanser og litteraturlister og finne leseveien videre fra den ene teksten til den neste. Når artikler og bøker jeg allerede har lest dukker opp som kilder og eksempler i nye tekster, oppstår små blaff av bekreftelse, som om jeg allerede har full oversikt.

Når oppgaven lenge har styrt leselisten, er det litt ekstra fint å utvide perspektivet igjen. En av de bøkene som har ventet på meg en liten stund er Kreativitet av Hilde Østby. I vinter var jeg i et fødselsdagsselskap der hun dukket opp som overraskelse til jubilanten. Noe av det fine med å lese og skrive seg inn i et felt er gleden over å oppdage nye sammenhenger og kunnskap som setter mine funn i perspektiv. Da jeg hørte Hilde Østby fortelle om betydningen av å gjøre ingenting med referanse til hjerneforskning, oppfattet jeg umiddelbart en slags kobling.

 Jeg hadde heller ikke lest så veldig langt i Østbys bok før jeg måtte reise meg fra godstolen for å hente en blyant, det er alltid et godt tegn. Teksten kalte på understrekninger og små notater. Ikke lenge etter måtte jeg igjen opp og hente noe, denne gangen notatboken som jeg nesten alltid har i nærheten. Østbys fortelling om hvordan ideer oppstår, gjerne fra en litt uklar dagdrømmetilstand, der det er fraværet av en konkret oppgave og gjøremål i øyeblikket som setter hjernen fri, satte fart i min egen idékvern. Trangen til å skrible ned egne tanker – om noe helt annet enn det jeg i øyeblikket leste, sånn er det jo gjerne med ideer – ble påtrengende. De innbilt glupe tankene har en lei tendens til å fordufte om de ikke nedtegnes umiddelbart.

Østby har snakket med mange kunstnere og forskere som forteller om skapende, undersøkende arbeid, og om den indre kritikeren som mesterlig torpeder all kreativitet om man ikke passer på. Østby slår et befriende slag for betydningen av å surre rundt og la tankene suse, i hvert fall en stund. Skal ideene realiseres, må det imidlertid konsentrasjon til. Østby refererer fra samtalen hun hadde med Ivo de Figueiredo, han fremhever betydningen av struktur i det skapende arbeidet, om det skal bli til noe: «Jeg tror at sånn er det å være et skrivende menneske: Du er alltid på leting etter en dramaturgi. Jeg lager hele tiden historier av ting jeg opplever, sparer på ordspill og gleder meg til å bruke dem.»

Hva som skjer når vi leser, er både Østby og jeg nysgjerrig på. Hun forteller om speilnevronene i hjernen som settes i sving når vi leser og forklarer med et eksempel. Når vi leser om en skikkelse som går gjennom en skog, kan vi oppleve det som å gå gjennom skogen selv fordi lesingen da aktiverer det senteret i hjernen som styrer bevegelsene. Hvorfor speilingen finner sted, har ikke forskerne funnet ut, ifølge Østby. Men de registrerer effekten.

En annen Hilde Østby har snakket med er professor Karin Kukkonen. Hun leder et tverrfaglig forskningsprosjekt som kombinerer psykologi og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Kukkonen er opptatt av litteraturens emosjonelle og erkjennelsesmessige avtrykk: «Når man leser, møter man seg selv og opplever hvordan man ville reagert på ting som aldri har skjedd. […] Det er en grunn til at romaner har overlevd inn i vår tid. Det er fordi de er komplekse og har mange forskjellige funksjoner. Det er en utveksling mellom leseren og teksten hvor noe skjer som man ikke kan forutse.»

Da jeg leste om samtalen med Karin Kukkonen, kom jeg på en artikkel jeg nylig leste av to psykologer, «Reading Literary Fiction Improves Theory of Mind» av David Comer Kidd og Emanuele Castaneo (Science 2013). Deres utgangspunkt er mangelen på kunnskap om hva som utvikler empati hos voksne mennesker, til tross for den grunnleggende betydningen det har å forstå andre mennesker. I deres forsøk ble en gruppe på 86 testpersoner satt til å lese utdrag av (prisbelønnede) skjønnlitterære tekster og sakprosatekster. Målet var å kartlegge hvorvidt lesing av skjønnlitteratur gir bedre grunnlag for å forstå andre mennesker. Etter å ha gjennomført fem forskjellige tester konkluderer de to forskerne med at skjønnlitteratur setter i gang psykologiske prosesser som er nødvendige for å forstå andre menneskers erfaringer. Litteraturen er full av komplekse karakterer, akkurat som menneskene vi omgir oss med ellers i livet. Gjennom litteraturen kan vi utforske andre uten å utsette oss for den risikoen som ekte liv gjerne medfører i form av «truende konsekvenser», konstaterer Kidd og Castaneo.

«Litteraturen gir sterke emosjonelle opplevelser som vi ikke ville hatt ellers. Det er noe som er veldig viktig med lesing, det er noe som står på spill, samtidig som noe står fast og skaper stabilitet», sier Kukkonen til Hilde Østby. Professoren bekrefter at lesere av skjønnlitteratur styrker evnen til å sette seg i andres sted, akkurat som Kidd og Castaneo konkluderer. Mange som har skrevet om litteratur og lesing opp gjennom historien har vært opptatt av at bøkene preger sine lesere. Artikkelen til Kidd og Castaneo gir vitenskapelig belegg for at dette faktisk skjer, og med Kukkonens fortelling til Hilde Østby kjenner jeg blaffet av bekreftelse: Jeg er på rett spor.

Et ord: Å kope