Bragd, bok og bonusmateriale

Å bli bedt om å gjøre noe har mange fordeler, utover det faktum at det alltid er hyggelig å bli spurt: Ofte innebærer en forespørsel en oppgave jeg ikke ville kommet på, om ikke andre hadde tenkt den ut for meg. Noe som igjen betyr forberedelser: Undersøke, notere, tenke ut vinklinger og spørsmål. Og forberedelser ender gjerne opp med bonusmateriale. Skrekken over å skulle ende med for lite fører til mer enn strengt tatt nødvendig. Sånn må det være.

For et par dager siden snakket jeg med historiker Mona Ringvej og ekspedisjonsfarer Amy Mir om Fridtjof Nansens bok På ski over Grønland i Oslos beste bokhus, Deichman Bjørvika. Jeg nølte ikke et øyeblikk, da jeg ble spurt. For meg er det en direkte sammenheng mellom interesse for skigåing, Eva Nansen og å skrive bok om å gå på ski. Det var nemlig Eva Nansens forsvar for kvinners rett til å gå på ski over en helside i datidens Verdens Gang i 1893 som fikk meg til å innse at lesing av gode begrunnelser for å gå på ski måtte bli bok. Og det var min interesse for Eva Sars, som ifølge hennes senere ektemann var «den bedste skiløberske i Norge», som gjorde meg mer nysgjerrig på Fridtjof Nansen. Ikke bare var han den store helten. Det er han som har etterlatt seg gjerninger, bøker og skrifter med betydning for ettertiden. Hadde det ikke vært for Fridtjofs bragder, ville ettertiden visst enda mindre enn vi gjør om skiløperen, sangerinnen, pianolærerinnen og altså fruen Eva Nansen, som døde plutselig og tidlig, bare 49 år gammel. Så da jeg ble spurt om å lede en samtale om På ski over Grønland, tenkte jeg på Eva og svarte ja.

Eva ble knapt nevnt med et ord på Deichman, der snakket vi jo om Grønlandsferden og boken og hva som gjør den relevant å lese 131 år etter at den kom ut. Men jeg tenkte på henne. Jeg visste jo at Fridtjof hadde møtt Eva opp-ned i en snøhaug i Frognerseter-traktene vinteren 1888. Han hadde sørget for å passe henne opp på Karl Johan like etter, foran Nationaltheatret, det var slik kondisjonerte på utkikk etter make gjorde det den gangen. Og Eva var én – riktignok én av flere – som han sendte hilsen til før han dro av gårde for å være førstemann til å krysse Grønlands innlandsis. Men det ble altså dem. De giftet seg 6. september 1889, mellom Grønlandsferd og bokutgivelse.

Boken utkom to år senere, i 1890. Og med den manifesteres historie på mange plan. På ski over Grønland er fortellingen om en historisk bragd. Fridtjof Nansen og hans lag på fire karer foresto den første dokumenterte krysningen av innlandsisen på Grønland. Ekspedisjonen ga Nansen posisjon og grunnlag for alt han senere skulle utrette. Norge ble satt på kartet som polarnasjon, grunnlaget ble lagt for senere polarforskning.

Boken inneholder et detaljert kapittel om skienes historie og ble et viktig bidrag til befestelsen av Norge som en skinasjon. Nansen, ski og Norge ble en kraftfull legering og kombinasjonen tjente som kraftfor på den norske selvstendighetstanken. Harald Dag Jølle refererer i første bind av sin Nansen-biografi Bjørnstjerne Bjørnsons hilsen fra Aulestad da Nansen & følge returnerte til Norge etter å ha overvintret i Godthåb: «Hvad der gæller om for os er at fri os inadtil for åndstvang og utadtil fra Sverige. Enhver dåd som Deres gir et veldig bidrag. Den styrker folkest æresfølelse og mot, og den vækker de fremmedes samfølelse.» Grønlandsferden og boken om den ble en kulturhistorisk milepæl.

Leseren vet nødvendigvis at forfatteren kom seg tilbake til sivilisasjonen, ellers ville det ikke vært noen bok. Men underveis, når vi leser, skjønner vi raskt at det ikke var selvsagt at de skulle komme levende over. Utenfor Grønlands vestkyst våknet de i et telt på et isflak i full oppløsning. Under den halsbrekkende seilasen idet de nærmet seg brekanten på andre siden, kjørte de slalom med sledene mellom bresprekkene. Under rekognosering kommer Nansen seg opp av en bresprekk ved hjelp av skistaven. At På ski over Grønland er en dramatisk historie fra virkeligheten, er et faktum. Det var ikke gitt at en naturvitenskapsmann med nylig avlagt doktorgrad om slimålen skulle beherske fortellergrep som utløser spenning og skaper store leseropplevelser, men det gjorde han, den godeste Fridtjof.

På ski over Grønland er en bokhistorisk sensasjon: Et praktverk med illustrasjoner av datidens største norske kunstnere, som Erik Werenskiold, med utbrettbare tabeller og kart i fire farger. En kostbar bok som solgte over 6000 eksemplarer allerede første år. Ifølge Ivar Havnevik som har skrevet bok om Aschehougs forfattere, fikk Nansen et engangshonorar på kr. 7000, tilsvarende tre og et halvt års lektorlønn. Utgivelsen var et stort forlagsløft i 1890, da de fleste norske forfattere av betydning ennå ble utgitt i Danmark. Siden 1928 er det stort sett en forkortet folkeutgave som har vært i omløp, inntil Kagge forlag i 2003 sørget for en ny komplett utgave.

Jeg spurte Mona Ringvej og Amy Mir om hva som gjorde størst inntrykk. Monas fremheving av Nansens konstante nysgjerrighet og gjennomgående søken etter kunnskap fikk fram en vesentlig side ved boken: Dette er en helteberetning der hovedpersonen faktisk holder ganske lav profil. Det er oppgaven, omgivelsene og prøvelsene underveis som driver fortellingen. Amy understreket betydningen av å kjenne utstyr og bekledning, teste, tilpasse og passe på akkurat det som skal og må med, men heller ikke mer. Hun kunne speile Nansen forberedelser med egen ekspedisjonserfaring, og selv med 130-års distanse fikk Nansens nitide beskrivelser fornyet betydning under Amys blikk. Hele samtalen ligger ut på nettsiden til Deichman Bjørvika inntil 17. februar: https://deichman.no/event/klassikeren%3A-%E2%80%98p%C3%A5-ski-over-gr%C3%B8nland%E2%80%99-av-fridtjof-nansen_ea26da69-5a14-4676-8673-b2b149f3557f

Et ord: Forberedelser

Leseåret 2021!

Her om dagen måtte jeg gå av sykkelen for å ta et bilde i Oslo sentrum: Skiltet «LESING fortsatt INGEN RESTRIKSJONER» lyste mot meg utenfor Tronsmo bokhandel. Og det er jo helt riktig. Bøker og natur er to av de tingene det er fritt fram å oppsøke. Fint for meg som er mer enn gjennomsnittet glad i begge deler, men her – på KariS.no – er det bøker og lesing som gjelder.

Så dermed, det er bare å gå i gang, fortsette der du var eller begynne en ny! Om 2021 kan vi så langt konstatere at året åpner med gode muligheter for å fordype seg i bok. Å velge bok er ikke alltid like lett. Selv de beste, enkleste valgene kan bli vanskelige. Sånn er det både i livet og litteraturen. Jeg deler noen linjer fra fjorårets LESE-bok i visshet om at naget fra bokvalgets kval er gjenkjennelig for flere, enten vi leter etter bok til oss selv eller andre. Det er helt normalt å vingle. Da gjelder det å minne seg om hvilket privilegium det er å ha tilgang til bøker gjennom bibliotek, bokhandlere, egne og andres bokhyller, selv om utbudet kan utløse nølende tvil. Bare sørg for at tvilen kommer en bok til gode. Det er ekstra fint å fråtse i bøker når så mye annet er underlagt begrensninger.

Fra kapitlet «Likes»: Hva skal jeg lese? Hvilken bok? Hvordan skal jeg velge? Relevante spørsmål uten enkle, entydige svar. Det finnes så mange muligheter. Derfor kjenner jeg kribling hver gang jeg blir spurt om å anbefale andre hva de skal lese. – Du som har lest så mye, du som jobber med bøker, hva anbefaler du? Jeg vet hva jeg har likt, jeg synes den var skikkelig bra til tross for sånn og sånn, men hvordan kan jeg være trygg på at den passer for en annen? En god anbefaling inneholder gjerne en kombinasjon av egen opplevelse og en antagelse om mottageren.

Vi som har lest mye er også mestere i å spore opp detaljer som lugger eller kunstige konstruksjoner i teksten. Vi finner alltid noe å utsette på det vi har lest – også det vi har likt. I hvert fall når vi leter etter det. Registrering av innvendinger er nærmest en bekreftelse på å være i form for erfarne lesere. Å gjennomskue og lese kritisk er tross alt det mange års lesetrening har oppøvd. Det krever derfor alltid noen merknader å forsvare et valg av en bok, eller i alle fall en forklaring. Men innvendinger betyr ikke at en bok er dårlig eller uinteressant, tvert imot. En halvgod tekst kan være omsluttet av aktuelle problemstillinger, politisk analyse eller tematikk som utløser nysgjerrighet. Den halvgode boken kan inneholde språk som fanger leseren.

Den som har lest en bok, vet ikke alltid hvorfor den var god. Eller kanskje var den god selv om deler av den var dårlig? Ingen bok er perfekt. Hvordan skulle den kunne være perfekt når enhver bok også utgjør sin egen standard, er sin egen original? Det kan kjennes rart å anbefale en bok der svakheter og innvendinger er registrert, og det nytter ikke å la enhver anbefaling få følge av en haug med forbehold. Men samtidig er det kjedelig om den andre leseren henger seg opp i det samme og dermed kanskje tror at jeg ikke er en oppmerksom leser. Det blir som å «tape» en ikke utlyst konkurranse fordi noen bringer fram vurderinger jeg hadde, men ikke fremførte. Sånn kan vi ikke ha det. Alle detaljer er vel ikke verdt refleksjon. Og er det én ting vi skal vokte oss for, er det å være for strenge med oss selv. Det fine med bøker er jo at når de først er utkommet, byr de seg åpent fram for alle, vi har lov til å mene akkurat hva vi vil. Å si noe om en bok, smått eller stort, vurdering eller referat, er en god inngang til samtale. Ingen behøver å føle seg for lite belest eller uten innsikt i en fasit for å uttale seg om bøker. Vi leser med vårt eget utgangspunkt, som den vi er.

Derfor er det både fint og skummelt å bli bedt om leseråd. Spørsmålet inngir tillit, jeg blir spurt fordi jeg antas å vite. Og enda bedre, spørsmålet bærer bud om leselyst. Utfordringen er å huske de best likte fra siste uker, ferier, måneder, år, alltid … Her har den systematiske listeføreren et åpenbart fortrinn. Jeg er ikke blant dem. Det er uansett vanskelig å velge ut, velge bort, velge kanskje bare én. «Hva er din favorittbok?» For et vanskelig spørsmål. En ting er å anbefale en eller flere bøker på bakgrunn av en liste, et tema, hva jeg har lest i det siste, gjennom en bokhøst. Det går an, om enn med en viss kval. Men å fremheve én eneste, fra alle årene med lesing? Det finnes alltid et svar på spørsmålet om min favorittbok. Men det finnes aldri bare ett eneste svar på det spørsmålet.

To av de bøkene jeg har lest i julen er Kjell Westös Svik 1938 og Helga Flatlands Et liv forbi, og her hos meg er det ingen tvil: Jeg anbefaler begge! Westö beretning om hva som skjedde i Finland under oppløpet til andre verdenskrig, med borgerkrigen i 1918 som et dramatisk bakteppe, forener den lille og den store historien: Enkeltmennesker med nådeløs betydning for hverandre og politiske krefter som leder til krig. Helga Flatland skriver fram livsløp og hendelser med nerve og presisjon, så levende at leseren kjenner uro og bekymring, irritasjon og handlingsiver langt inn i egen ryggmarg. Beretningen om driftig datter og døende mor bærer så mye kompleksitet og trøblete nærhet som en god roman – og virkelige relasjoner – gjerne gjør.

Husk: Ingen restriksjoner! Det er bare å lese.

Et ord: Å fråtse

Mer tant og fjas, takk!

Det er mange måter å klokke inn julen på. Sølvguttene stemmer i den høytidelige åpningen for det store NRK-fellesskapet hver julaften, ganske sikkert også i år. Juletull av Odd W. Surén er i praksis en vel så viktig tradisjon for noen av oss. Hvert år omtrent på denne tiden begynner det å murre: Har jeg fremdeles plass på den eksklusive listen av lesere som mottar besk julelektyre direkte i innboksen, mon tro? Ooo lykke: Ja. Der kom den gitt, kan jeg konstatere også i år.

Surén får meg alltid til å smile, le, om ikke høyt så godt, for meg selv. Og er det én ting jeg som leser gjerne skulle hatt mer av så er det litteratur med humor. Det kan være alt fra dyp indre humring til høyrøstet latter. Bøker som fjetrer med spenning, menneskelige dybde og kraftfull forening av komposisjon, språk og innhold får alltid betydning. Ja, da. Det finnes ikke én standard for bøker som utløser besettende lesing, i hvert fall ikke for meg. Jeg liker alt for mye forskjellig til å kunne skilte med smal smak. Likevel, litteraturen jeg ler av og med stiller i egen klasse. Den er dessverre ikke så stor. Men en av dem som skriver seg inn er Odd W. Surén. Alle bøkene jeg har lest av Surén har sterke innslag av typer det er lett å tenke på som skakke og rare, underfundige og samtidsfjerne, selvtilfredse og sneversynte. Men Suréns håpløse typer inngår jo alltid i et språklig univers, og det er gjerne i kombinasjonen av pussige personer og briljant lek med ord at Surén trekker hardt i mine smilebånd.

Juletull er forfatterens årlige bonusspor, også i år med et skarpt blikk for de komiske detaljene som har det med å vake like under alle overflater. Som forfatteren skriver i følgeteksten, uten et snev av ironi – selvsagt: «Nok en gang har jeg søkt fra Marianergropen til Mount Everest etter de siste korn av sannhet i en forløyet verden, jeg har vridd selve planetens kjerne i mine hender og krystet ut de siste dråper av visdom og klarhet, og foredlet dette råmaterialet til det høyhellige Juletull, som du her får, som din ledestjerne mot frelse og lykke.»

Det er nærmest dårlig gjort å vifte begeistrede ord over et verk som knapt er tilgjengelig. Men se, det lar seg løse. Verken forfatter eller tekst virker synderlig beskjedne på egne vegne hva Juletull angår. Tillatelse til å bringe utdrag er i hvert fall innhentet, så dermed har jeg den høytidelige glede av å presentere Stasjonsmester Per Rongen som slår an tonen med sin alternative utgave av årets helseråd:

Koronajul

En regelsamling ved stasjonsmester Per Rongen

Hendene skal vi vaske.

Munnen skal bindes med maske.

Avstand skal holdes til allmuen,

alle skal hilses med albuen,

og før vi kommer til marsipanen

må det leses fra koronakoranen

om tiltak på buss, i butikk og i villa.

Profeten Espen og Santa Camilla

har ropt det ut fra fjellene

rundt de øde turisthotellene:

Julen er så covid nittende!

Julen er så smertefullt smittende!

Aller mest smitter visstnok de smattende,

de skrekkelig skrikende, skrålende, skrattende.

Så husk å hoste og le i armkroken

og gråt diskré i lommeboken.

Ta vare på deg selv,

og fanden ta Tegnell!

Og Juletull tuller altså ikke med tradisjoner. Året vi snart legger bak oss, skal oppsummeres:

Noen nye livsformer observert i 2020

Ved Ruben H. Solbær

I virusåret 2020 har jeg ikke observert så veldig mange nye arter, og de fleste jeg har kommet over, har jeg funnet ved introspeksjonsmetoden. Det gjør naturligvis ikke funnene mindre reelle!

En av de mest tallrike nye artene er Hjemmekondor, en av de få store åtselfugler som bare lever innendørs. Munnbinne er en bjørn som bare forekommer som hunnkjønn. Artens overlevelse synes usikker. Antibukk har vært observert mange steder, men lite er kjent om dens natur. Det formodes at den ernærer seg av mikroorganismer. Risikogaupe er, som navnet sier, en utsatt art, og mindre av et rovdyr enn øvrige kattedyr, idet den, etter det vi har forstått, selv er et byttedyr for den fæle Pandeminken, en krysning mellom panda og mink, avlet fram posthumt fra det hinsidige av Jan Pande Rolfsen og Minken Fosheim. Bladtegnell er en irriterende parasitt som er særlig plagsom for den nye arten Smittehare, som på sin side kjennetegnes av uberegnelige hopp. Og det var det hele.

Et ord: Humør

Fine friksjoner og kjedereaksjoner

Å lese er en kontinuerlig kilde til kjedereaksjoner. La meg nevne to eksempler fra de siste ukene.

Jeg har aldri vært så opptatt av den finske skjærgården som under lesing av Kjell Westös Tritonus. Den verdenskjente dirigenten Thomas Brander har bygget seg et noe overdimensjonert feriehus ved kysten, på et sted som skal ligge like langt fra Helsingfors som fra Gotland og Stockholm. Tettstedet Ravais befinner seg i romanen flere fergeturer unna fastlandet. Det litt større stedet Reto er kun én fergetur unna. Geografien er underordnet de store temaene i en roman der det er menneskene og deres forhold til musikken og til hverandre som driver handlingen. Dirigenten med hyttepalasset sliter med å erkjenne at karrierens høydepunkter ligger bak ham. Hans jevngamle nabo, fastboende Reidar Lindell, er skolepsykolog, primus motor i coverbandet Rainbow og tar ansvar i nærmiljøet.

Med en handling som kretser om to menn i midten av 50-årene skaper Westö en forunderlig fin fortelling som fanger leseren med vemod over det som er forbi og alle drømmer som det aldri skal bli noe av. Branders hybris og Lindells omsorg forenes i møtet mellom klassiske symfonier og dansbare coverlåter. Om fremtiden for Brander og Lindell ikke skinner av spenning og optimisme, bærer romanen om dem fram et omfattende register av mennesketyper, små og store konflikter, kulturkontraster og politiske motsetninger som trenger varme og klokskap. Og jaggu meg har ikke Westö nennsomt pakket nettopp slik visdom inn i lagene av sin fortelling. Det er godt gjort.

Kjedereaksjonene manifesterte seg underveis. Jeg likte meg så godt i Westös verden og ville få den plassert på kartet. Jeg begynte med et enkelt søk i Google Maps: «Ravais». Null treff. Prøvde med noen av de andre stedsnavnene. Nada. Ok. Han har valgt seg fiktive navn, tenkte jeg. Leste videre. Men så ble jeg enda mer nysgjerrig, hvor kan det være? Prøvde meg med nye søk, forstørret kartet med fingrene på telefonen for å studere geografien næmere og ble overveldet av alle øyene i Østersjøens østlige farvann. Søkte meg til Helsingfors, fulgte motorveien forbi Esbo til Åbo, studerte igjen øyer og kystlinje i sørvestlige del av Finland. Jeg aner fremdeles ikke akkurat hvor handlingen i Tritonus kanskje finner sted (om den nå har et konkret geografisk forelegg). Men jeg har fått veldig lyst til å reise til Finland.

Om geografien ikke lar seg oppspore, er musikkreferansene i Tritonus til gjengjeld veldig konkrete. Dirigentens klassiske repertoar og Rainbows låtsett kjemper fortløpende om leserens oppmerksomhet. Og for en flaks, idet jeg begynte å lese sendte en annen leser meg lenke til en Tritonus-spilleliste. Det vil si, det er ikke én Tritonus-spilleliste, men fire: «1) Pop, rock & soul, 2) Ballader & rötter mm 3) Klassisk, chamber & choir 4) Symphony & concerto» (Spilleliste Tritonus). Med ett var romanlesingen akkompagnert av Mahler og Sibelius, Mozart og Britten og enda noen flere. (Og selv jeg som liker å ha det stille når jeg leser, kjente løftet.)

Det andre eksemplet er hentet fra forskerhverdagen der kjedereaksjoner er å betrakte som en dyd av nødvendighet. Kildelister skal leses nøye i vitenskapelig arbeid. Det er meningen at jakten på annen relevant forskning, på teori som belyser og underbygger og leting etter gode eksempler skal drive lesingen videre. (Det begynner å demre for meg at det berømmelige målet alltid vil blinke der fremme, i et mer eller mindre oppnåelig fjerne.)

Dermed dumpet jeg over doktorgradsavhandlingen til Margrethe Sønneland der hovedkonklusjonen er at ungdomsskoleelever blir mer engasjerte og lærer mer av tekster som de i utgangspunktet synes er vanskelige å forstå.* I forsøk der elever leste tre forskjellige tekster for så å diskutere dem i grupper var det teksten de var mest usikre på som fikk flest spørsmål og skapte størst engasjement i samtalene etterpå. Sønneland oppsummerer med at «elevene tiltrekkes av forskjellige former for friksjon som forsinker utfoldelsen av motivet eller plottet i de tre litterære tekstene.»

Sønnelands funn har vært med meg siden jeg leste. Jeg har gjenfortalt for flere og fått interessante fortellinger i retur. En tidligere gymnaslærer fortalte meg om elevene som for flere tiår siden hadde lest både en Alistair MacLean-krim og Haiene av Jens Bjørneboe. Mens samtalen om MacLeans bok var raskt unnagjort, det var ikke så mye å si, ble diskusjonen om Haiene desto mer engasjert, interessant og langvarig. Et ferskere eksempel forteller om Montessori-læreren som insisterte på at det skulle leses hele bøker, ikke bare utdrag. Effekten var merkbar, ikke bare ble det gode samtaler om viktige temaer i skoletimene. Foreldre rapporterte om at også samtalene rundt middagsbordet fikk nytt innhold.

Sønneland omtaler selv sitt funn som enkelt, «men kanskje så enkelt at dets betydning lett kan overses». Hun har et godt poeng. Dessuten tror jeg hennes hovedfunn har stor overføringsverdi. Problemer i teksten virker produktivt på lesere i alle aldre. Det er tilsynelatende så enkelt og opplagt at tekster som krever noe av oss gjør at vi involverer oss mer, enten vi er ungdom eller voksne. Men vi er alt for dårlige til å løfte fram verdien av litteratur med innebygget motstand. Og det er nettopp den verdien Sønneland får fram i sin forskning.

Det vi ikke skjønner utløser en trang til å forstå. Vi kjenner igjen suget etter å forsere vanskeligheter for å komme videre. Også vi voksne bakser med litteratur som egger nysgjerrigheten uten å anrette ferdigtygde svar og løsninger. Det som først kan virke uklart og vanskelig får oss til å grunne, fundere og lete videre – i egne tanker og i samtaler med andre. Betydningen av å bryne seg på motstand kan ikke overvurderes. Ta egentesten: Hvilke bøker gir tankestoff som varer lenge? Bøker jeg måtte bla meg fram og tilbake i og kanskje også ble irritert av underveis har tydeligere avtrykk hos meg. Det er nok ikke bare jeg som har det sånn.

Et ord: Oppdagelser

*Margrethe Sønneland: «Teksten som problem: En studie av litterære samtaler i ungdomsskolen» (2019, Universitetet i Stavanger): https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/handle/11250/2630411

Intervju med Margrethe Sønneland i Forskning.no der hun forteller om sine forskningsfunn og erfaringer: https://forskning.no/boker-partner-pedagogikk/elever-blir-engasjerte-av-vanskelig-litteratur/1595536

Fra en 7. klasse ved Montessori-skolen: https://ugla.aschehoug.no/barn/morgendagens-lesere

Forskningsfremsnakk

Nylig oppdaget jeg et opptak av samtalen mellom professor Anne Mangen og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad Tom Hetland fra Forskningsdagene i september. Når mye blir avlyst og en del forflyttes fra scene til skjerm, dukker det heldigvis opp begivenheter vi  ellers ville gått glipp av.

Anne Mangen er en stor kapasitet i det internasjonale miljøet for empirisk leseforskning. Det fremgår av hennes egne forskningsarbeider og, ikke minst, av referansene til hennes arbeider i artikler og bøker skrevet av andre. Mangen ledet også det store europeiske leseforskningsprosjektet «E-READ: Evolution of Reading in the Age of Digitisation» som ble avsluttet med Stavanger-deklarasjonen om lesingens fremtid i oktober 2018. Empirisk forskning er konsentrert om vitenskapelige metoder med observerbare og/eller målbare resultater, til forskjell fra kvalitative forskningsmetoder.

I samtalen med Hetland er Mangen opptatt av det å lese lange tekster, særlig romaner. «Lesing av romaner er uovertruffent når det gjelder å trene lesing.» Mangen trekker fram hvordan lesing oppøver oppmerksomhet og konsentrasjon, gir trening i å holde fokus og holde orden på komplekse sammenhenger. Romanlesing påvirker ordforråd og inviterer til dypere refleksjon. Mangen minner om at det er mye god helse i tanker som får være lenge i en tekst. Ingen trenger å lure på om dette går hjem hos meg.

Å gi hjernen fri fra det digitale oppdateringskjøret bidrar til mental opprustning. Konsentrert langlesing er helt nødvendig i arbeidet med en doktorgrad. Det er privilegert fordypning, også når romanlesing må vike for forskningsartiklene.

Å lese seg inn i et nytt fagfelt innebærer blant annet å få kunnskap om historisk utvikling. I mange tiår fra 1950-tallet og fremover har forskning på leseopplæring, på utvikling av leseferdigheter og leseforståelse hos barn og unge, elever og studenter, vært hovedtemaer for leseforskningen. Og godt er det, så viktig som opparbeidelse av grunnleggende og gode leseferdigheter er for all senere læring og livsmestring. Det er bare det at denne forskningen har hatt det med å konsentrere seg om lesing av forholdsvis korte tekster. Logisk nok, det skal være tekster barn og unge leser. Jo lengre tekster som skal leses og gi grunnlag for empirisk forskning, desto større blir også de praktiske utfordringene med å måle, observere og registrere over tid.

De senere årene har Mangen og hennes kollegaer arbeidet fram ny kunnskap om nettopp lesing av lengre tekster. I det hele tatt ser det ut til at eldre lesere og lengre tekster er i ferd med å få mer forskningsoppmerksomhet enn tidligere. Viktig, tenker jeg. For også fremtidens små lesere trenger å oppleve engasjerte store lesere. Vi trenger å vite mer om hva som skjer med voksne lesere og deres lesing av lengre tekster. Vi trenger å vite hva som skjer når digitaliseringen som åpner vidunderlige nye verdener, også byr på et vell av avbrytelser som gjør at konsentrasjonen til å lese sammenhengende over tid blir knappere. Og nettopp dette er problemstillinger jeg skal konsentrere meg om fremover. Det er mye forskning å fordype seg i, av Anne Mangen og andre.  Og snart setter jeg i gang med egne undersøkelser. Arbeid pågår. Fortsettelse følger.

Et ord: Fordypning

En virkelighetsparentes

På Svartskog i Follo utenfor Oslo ligger gården som skal ha vært modell for Skog i Kristin Lavransdatter. Tidlig i Kransen fortelles det at far Lavrans vil ha henne med på sin årlige tur til Oslo, «hun skulle dog se den gården hvor hun var født, og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie.»* Lavrans har en plan om å bytte odelsgården Skog som befinner seg langt unna mot en nabogård i bygden.

Kristin reiser med til Hamar der hun for første gang opplever kloster og kjøpstad, videre til Oslo og besøk på Skog. Rapporten er måtelig: «Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog; på den annen bredd og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Der var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.»*

Landskap og bygninger får plass og betydning hos Undset. Det ligger signaler om stemning og sinnelag i naturbeskrivelser. Handling rammes inn av konkrete scenebilder. Omgivelsene får og gir liv. Der Skog er plassert oppe på bakkekammen med svart skog like bak, ligger Jørundgård beskyttet av fjellene som definerer en overskuelig – og avgrenset – horisont for barnet Kristin.

Jeg kjente ikke til forbindelsen mellom Undset, Svartskog og Kristin før jeg nylig gikk over tunet på Søndre Oppegård og det ble pekt mot våningshuset, «modellen til Skog». Turen fortsatte over jordene, bikket åskammen med utsikt over Bunnefjorden og fulgte veien  forbi et stort hvitt sveitserhus, Bålerud. Og der, nettopp i det huset, bodde faktisk Sigrid Undset da hun skrev Jenny. I sin biografi over «dikterdronningen» gjengir Sigrun Slapgard et brev til venninnen Nini Roll Anker: «Det var en ‘svinebok’ hun slet med å skrive, ‘bare den vil arte seg vel så!’» Slapgard tilføyer at Undset skriver «fra sitt skriveeksil i et pensjonat i Svartskog. Der bodde hun i et heller ubekvemt takkammer og fikk polentagrøt med rød saus til middag hver dag.»**

Denne doble koblingen mellom Undset, hennes romaner og landskapet jeg beveger meg i, nøyaktig hundre år etter at første bind av det Nobelvinnende trebindsverket ble utgitt første gang, får betydning. Avdekking av en forbindelse mellom litteraturens åsteder og virkelighetens geografi utgjør en ekte oppdagelse, Terreng, landskap og kulturhistoriens etterlatenskaper utløser nysgjerrighet. Når stedene jeg besøker og har besøkt får litterært liv, er det som om både stedene og litteraturen blir virkeligere og viktigere.

Er man sånn godt over middels interessert i kart og terreng kan jakten på «levende modeller» som forelegg for beskrivelser av natur, bygninger, veier, fabrikker og annen menneskeskapt infrastruktur utgjøre et dypt engasjerende litterært sidespor. Etter å ha opplevd skinnende Svartskog-landskap (en solrik novemberdag) og blitt opplyst om historiske detaljer «ser» jeg Undset vandre over jordene, gjennom skogen til pensjonatet på Bålerud. Det er oppstått en ny forbindelse mellom Undsets roman, karakteren Kristin som hun skriver om og meg som leser fordi jeg har beveget meg i deres landskap, sett hus og høyreiste løvtrær i bølgende landskap ved Bunnefjorden. Tekst og terreng løper sammen. Rollen som deltagende leser får en ny dimensjon.

Stedet får det jeg vil kalle en virkeliggjørende effekt. Geografien blir en markør i sonen mellom fiksjonsverk og erfart virkelighet. Idet jeg blir oppmerksom på at det faktisk finnes en forbindelse mellom det jeg selv kan erfare og det forfatteren har skapt, legges et forsiktig faktalag til fiksjonen. Et faktalag fritt for utleverende fare og risiko for etisk overtramp.

Opplevelsen av gjenkjennelse og forsterkende iscenesettelse dukker stadig opp for meg, kanskje bare i glimt. Da jeg leste om temming av vannfall på Lars Myttings «Butangen», var det bildet av den bratte lia fra fjellet ned mot E6 gjennom Gudbrandsdalen som manifesterte seg på min indre skjerm. Eller ta Jon Fosses Asle som nøler seg fram langs Fisketorg og gater i Bjørgvin, ikke overraskende er det Bergen jeg ser for meg når jeg leser.

Om det er sant? Om jeg gjetter rett? Tja, se det. Kanskje forfatterne leker seg med meg. Selv kjente steder kan få fantasifulle utposinger. Opplevelsen av å kjenne seg igjen i litteraturens landskap er viktigere enn om det faktisk er det jeg gjør. Et streif av seier der og da, som å få rett svar uten å ha meldt seg til noe quiz-lag. I hvert fall for en som mener å ha bonushukommelse og -hjerte for landskapene hun beveger seg i. Hvorvidt det stemmer? Aner ikke. Holder godt med troen på tekst og terreng.

*Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Kransen. Aschehoug forlag, Oslo [1920] 2005, s. 28 og 45

**Sigrun Slapgard: Dikterdronningen.Sigrid Undset. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2007, s. 120.

Et ord: Åskam

Om å holde det gående

Dagsrevyen rapporterer om økt boksalg, bra. Ragnfrid Trohaug, forlagssjef for Barn og ungdom i Cappelen Damm forteller om betydningen av god sakprosa som kan gi svar når verden rundt fremkaller uro. «Min instastory»-forfatter Mads Hansen har fått meldinger fra unge som rapporterer at de nå har lest en bok for første gang. Det gjelder å komme i gang. Kanskje er det akkurat Hansens beretning om hvordan han kom seg opp og fram, (endte med å vinne en spellemann) og ble en av landets største influencere som gjør at flere tør å tenke på seg selv som noe i nærheten av å være en leser. Hansen er opptatt av muligheten: Om de begynner med hans bok, blir det kanskje ikke den siste.

I forrige innlegg skrev jeg om funn fra siste PISA-undersøkelse og sammenhengen mellom å bekjenne seg som en leser og leseevne. 15-åringer som selv oppgir å lese en halvtime hver dag eller mindre leser faktisk bedre enn de som ikke leser for egen fornøyelse i det hele tatt.

Lesevanene til 15-åringer er ikke nødvendigvis overførbare på voksne lesere. På den annen side, det er ikke sikkert forskjellen er så stor som vi kan ønske. Hadde vi kunnet gjennomføre en undersøkelse av leseforståelse for 30-, 40-, 50- og 60-åringer er det stor risiko for at vi ville fått funn med samme tendens: Tenker du på deg selv som en leser, forholder du deg til det å lese litteratur som et positivt valg, leser du antagelig mer og bedre og får mer ut av det du leser enn om du ser deg selv om en ikke-leser.

Ta et annet PISA-funn: En overraskende stor andel norske 15-åringer leser ikke lengre tekster, over 100 sider. Jo visst leser de, men altså ikke litteratur som forutsetter tilstedeværelse i en og samme tekst over tid. Bøker trenger en viss dose konsentrasjon og innlevelse. Leseren må rett og slett inngå et samarbeid med teksten for å hente ut mening. Å lese er hakket mer krevende enn ren sløving på sofaen. Og det gjelder uansett, uavhengig av alder.

Jo mer lesing av lengre tekster, desto bedre leseforståelse. Øvelse hjelper, også på evnen til å forstå historier og følge narrative forløp. Fortellinger kan ha komplisert struktur i litteraturen som i livet. Evnen til å lese mellom linjene og akkumulere kunnskap som bygger på tidligere erfaringer trenger trening. Lesere blir bedre med mengdetrening, akkurat som andre utøvere. Utholdenhet kommer ikke av seg selv, men det er ikke mye som skal til før den blir litt bedre.

PISA-forskerne ser tydelig effekt på mindre enn en halvtime per dag. Kanskje er 40- og 50-åringer tregere enn 15-åringer og utslaget dermed ikke like stort like raskt, men hovedfunnet handler om viljen til å se seg selv som en leser. Det handler om å begynne og ikke slutte. Tenke det, gjøre det. Lese – og så fortsette å lese. «Min instastory» kan være begynnelsen på noe stort.

(Dagsrevy-innslaget fikk meg til å sjekke oppdatert statistikk fra Forleggerforeningen. Tallene for oktober viser en oppgang på 7,5% for norsk sakprosa for voksne sammenlignet med i fjor. Norsk sakprosa barn er opp 0,5% og norsk skjønnlitteratur barn er opp 8,2%. De andre bokgruppene i allmennmarkedet viser nedgang. Og, som alltid: Enkelttitler kan gjøre stort utslag på statistikk, mange titler kan selge godt men en gruppe likevel vise nedgang hvis det var en stor bestselger på samme tid i fjor – og omvendt.)

Når vi uansett skal være sammen med få hjemme der vi bor, er det enda større sjanse for at kjøpte bøker også blir lest, tenker jeg. Håper det.

Et ord: Øvelse

Å se seg selv som en leser

To ganger på under tre uker har jeg hørt Tove Stjern Frønes snakke om ungdom og lesing. Det er på tide å dele noen viktige innsikter: Med PISA-brillene på viser tallene at norske 15-åringer har vært stabile lesere med gode resultater de siste tjue årene. Vel og bra, den gjennomsnittelige leseforståelsen holder nivået fra år 2000.

Frønes er forsker ved Institutt ved lærerutdanning og skoleforskning og er blant annet faglig ansvarlig for lesing i den store PISA-undersøkelsen. Første gang jeg hørte Frønes var fra scenen i Litteraturhuset i Oslo under lanseringen av boken Like muligheter til god leseforståelse. 20 år med lesing i PISA? som Frønes har redigert sammen med Fredrik Jensen. Det var i midten av oktober. (Jeg var der fordi jeg deltok i panelet som skulle diskutere tiltak for å engasjere til lesing.) I går hørte jeg Frønes i et Zoom-seminar om digital lesing i skolen.

Dykk i tallene fra siste PISA-undersøkelse (gjennomført i 2018) avdekker funn som trenger oppmerksomhet. Én av fem elever presterer på lavt nivå, og det er store forskjeller mellom gutter og jenter. Noe av det som gjør meg mest bekymret er økningen i andelen elever som oppgir at de ikke leser på fritiden i det hele tatt. De som oppgir at de ikke leser for egen fornøyelse skårer nemlig langt dårligere på leseprøven enn gjennomsnittet. Effekten av regelmessig lesing er slående! For elever som oppgir å lese kun 30 minutter om dagen eller mindre er resultatet betydelig høyere enn for ikke-leserne. De er nesten helt på nivå med gruppen over, de som oppgir å lese mellom en halv time og en time om dagen.

Frønes understreker sammenhengen mellom daglig lesing og leseferdigheter med det underliggende spørsmålet: Hvem er villig til å identifisere seg som leser? De som selv oppgir å lese litt hver dag ser på seg selv som lesere. Det å ha positiv holdning til lesing har betydning for hvor godt du leser. Bare det å bekjenne seg som en leser gjør en forskjell. Her ligger håp, men også en stor oppgave.

Holdninger utvikles i samspill med omgivelsene. Det er en sammenheng mellom hjemmebakgrunn og leseprestasjoner. Lav sosioøkonomisk bakgrunn gjør utslag på lesekompetansen, og utslaget er størst for guttene. Dette er funn som understreker betydningen av tiltak som styrker kultur for lesing og litteraturinteresse uavhengig av hjemmemiljø. Her gjør skolebibliotek og lærere verdifull førstelinjeinnsats, som må beskyttes for å sikre fremtidens lesere.

Det blir enda viktigete å dyrke lesing av lengre tekster i skolen når vi ser hvor mye – eller altså lite – de norske elevene oppgir å ha lest siste år. På spørsmål om hva som er den lengste teksten de har lest i norskfaget dette skoleåret er det bare 25% av de norske elevene som oppgir å ha lest over 100 sider. Tilsvarende tall for Danmark og Finland er 70 og 67%, mens 37% av svenske og islandske elever oppgir å ha lest over 100 sider. Norske ungdomsskoleelever leser rett og slett mye kortere enn i andre nordiske land.

Frønes fremhever hvor viktig det er å opparbeide utholdenhet for å utvikle gode leseferdigheter. De norske funnene tyder på at konsentrasjonen om bøkene må styrkes. Å beherske dybdelesing er viktig for læring i de fleste studier. Å beherske dybdelesing er avgjørende for lesegleden, denne fantastiske, temmelig universelt tilgjengelige tilstanden som åpner for en uendelig verden av kunnskap og opplevelser. I boken oppsummerer og avrunder Frønes og Fredrik Jensen med det viktigste argumentet for lesing: Gode leseferdigheter gir frihet til å bestemme over egen fremtid:

«Å lese er en av portnøklene til å kunne delta i samfunnet; hver eneste ungdom som får lov til å lære å lese bedre,  får større leseglede, mestrer skolen bedre og kan friere bestemme over framtiden sin.»

PISA-undersøkelsen måler kompetansen til 15-åringer i lesing, matematikk og naturfag. I 2018-undersøkelsen deltok 15-åringer fra 79 land, 5800 av dem fra 250 norske skoler.

Et ord: Frihet

Hør her’a, Abid!

«Å miste ungdom som lesere er dårlig nytt for landet», sa Silje Tretvoll i Foreningen !les da hun i forrige uke deltok i åpen høring i Stortingets familie- og kulturkomité. Regjeringens forslag til statsbudsjett 2021 sto på dagsorden. Undersøkelser forteller at det går gal vei med lesingen, og det gjelder særlig blant barn og unge. Unge leser mindre, flere leser lite eller ingenting, alt for få leser lengre tekster. Både Sverige og Danmark har nylig løftet fram nasjonale satsinger på lesing. Men hvor blir det av en tilsvarende norsk satsing? Hør her’a, Abid: Landet trenger et leseløft!

Under høringen i familie- og kulturkomiteen var det noen hovedpoeng som gikk igjen: Formidlingstiltak med vekt på leselyst og motivasjon, betydning av skolebibliotek og styrking av forfatterøkonomien. Ingvild Herzog i Norsk Forfattersentrum brukte sine tilmålte minutter til å tale forfatternes sak, som hun sa: «Forfatterøkonomien er fundamentet i bokbransjen». Norsk litteratur er i en gullalder, og forfatterne tjener mindre og mindre på bøkene de utgir. Inntekter fra formidling utgjør en betydelig del av mange forfatteres økonomiske grunnlag. Og når forfatterne reiser land og strand rundt for å snakke bøker, engasjeres leselysten samtidig som det blir økonomisk mulig å videreføre det viktige skrivearbeidet til nye bøker. Vinn-vinn, heter det i andre næringer.

Forutsigbar finansiering er nøkkelordene også for Foreningen !les. Å dyrke fram fremtidens lesere er ikke gjort i en håndvending. Tiltak må få tid til å virke. Skolebibliotekene er en betydelig brikke for å motivere til lesing. Men også skolebibliotekene er avhengig av forutsigbar finansiering, som Tretvoll poengterte.

Mange i litteraturfeltet får mye ut av lite. Litteraturhuset i Oslo – og søsterhusene rundt i landet – driver litteraturformidling, folkeopplysning og debattarenaer som fremmer grunnleggende ferdigheter på alle nivåer for alle aldersgrupper: Å lese, å engasjere seg i samfunnsspørsmål, å manøvrere komplekse problemstillinger og utøve ytringsfrihet. Men også Susanne Kaluza pekte også på den ene funksjonen som er avgjørende for at litteraturhjulet skal spinne videre: Forfatterne!

Vi trenger forfattere som fanger tidsånden og løfter fram det storsamfunnet overser. Vi trenger forfattere for nye generasjoner. Vi trenger forfattere med andre erfaringer. Og forfattere trenger å få betalt for kunne skrive de nye bøkene, de som skal prege både oss og fremtidens lesere.

Det er mange grunner til å interessere seg for bøker og lesing om høsten: Mange nye bøker, mørkt ute og leselys inne – og forslag til nytt statsbudsjett som definerer rammer for fremtiden. Jeg understreker forslag. Mange talspersoner foresto viktig påvirkningsarbeid tirsdag. Vi andre får ta opp pinnen der vi kan.

Et ord: Forutsigbar

Samtalene etterpå

Noe av det beste med å besøke bibliotek og snakke om LESE-boka er samtalene som oppstår i etterkant. Spørsmål og tilbakemeldinger etter foredrag blir tankevekkere. Som da jeg hadde snakket om å bygge leseforventninger – om å legge planer, justere planer og glede seg til bøker som skal leses fremover, som vi gjør med andre ting vi ser fram til, en reise, en utflukt, en sammenkomst eller altså litteratur – og fikk spørsmålet:  

– Hvorfor er det sånn at bøkene vi leser på ferie blir de beste leseropplevelsene? Blir lesingen så sterkt farget av fri og feriestemning at vi synes bedre om bøkene? Et godt spørsmål, som jeg ikke har tenkt over tidligere og ikke har jeg noe forskning å lene meg på for å svare. Men svaret må jo være ja. For mange av oss blir stedet vi leste en bok en varig påminnelse om akkurat den boken. Turen til Sognefjorden eller Stockholm, til Alta eller Algarve rammer inn bøker vi tar med oss videre. Og da er det jammen ikke rart om en fin reise forsterker opplevelser underveis  og gjør oss positivt stemt også som lesere. Er vi flere på ferie, som leser de samme bøkene og deler lesererfaringer, farger litteratursamtaler ferien – og antagelig er det også omvendt. Og så er det en ting til med ferier, de åpner gjerne for mer sammenhengende lesetid! Lengre leseøkter og færre avbrytelser skaper flyt. Samhengene i teksten blir tydeligere, vi holder fast i flere detaljer samtidig som vi leser videre og lar boken bredde seg ut i hodet. Interaksjonen mellom tekst og leser pløyer dypere, varer lenger og setter mer varige spor.

Det motsatte er også en del av lesehverdagen for de aller fleste. Vi tar en bok som er blitt liggende noen dager, finner bokmerket, men kommer ikke inn i teksten. Kanskje er det nødvendig å bla noen sider tilbake, finne igjen tråden. Da tar det gjerne litt tid å lese seg inn, å krype tilbake inn i språket, inn i karakterer og handling. Hodet trenger tid på å områ seg.

Dagen etter dukket det opp et nytt spørsmål: Hvor lang er en god leseøkt? Jeg ønsket umiddelbart at jeg hadde et presist svar. Men, nei. Ingen av bøkene og artiklene jeg har lest om lesing har angitt optimal lengde på en leseøkt. Ny runde med høyttenkning: En ledetråd er opplagt konsentrasjon, hvor lenge holder den av gangen? Hva vi leser spiller inn, det er stor forskjell på kompleksitet og språkføring i bøker. Noen ganger er det mye «å pakke ut» før hjernen får hode og hale på det som står i boka. Mange tekster trenger stor oppmerksomhet og mye langsom tid, med noen pauser innimellom. Mitt beste svar blir rundt en time.

Det er en grunn til at skoletimer, forelesninger, møter gjerne deles inn i bolker på mellom tre kvarter og en time. Deretter er det ofte nødvendig med et litt avbrekk, henting av kaffe- eller te, en liten benstrekk, før fortsettelsen. Men her er det ingen fasit. Dessuten er det lite som slår opplevelsen av å forsvinne inn i en bok og ikke komme ut igjen før mange timer senere, kanskje alt for sent til andre gjøremål, som å spise, sove, støvsuge …. Det får så være.

Noe av det vi vet om lesetid er at det betyr noe å lese ofte og at en halvtime hver dag er veldig mye bedre enn ingenting. Forfatterens tekst går i kompaniskap med våre tanker og vi bidrar aktivt for å skape mening av det vi leser. Den siste PISA-undersøkelsen (2018), som måler leseferdigheter for 15-åringer, dokumenterer stor forskjell i prestasjoner mellom de som ikke leser for fornøyelsens skyld i det hele tatt og de som leser inntil 30 minutter om dagen. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke har overføringsverdi for voksne som også skal samle kunnskap, erfaringer og fordype seg for å finne mening.

Etter et foredrag fikk jeg en nydelig fortelling av Jon Fosse-leseren som hadde holdt på å gi opp. Hun fikk ikke noe ut av de første sidene, men var sta og fortsatte. Og det var først etter mange flere sider at Fosses ganske monotone tekst grep tak, men da satt den også skikkelig. Jeg som ennå ikke har lest første del av Septologien, Det andre namnet, kjente draget av dyp smittsom begeistring.

Jeg tror jeg fikk ta del i Fosse-fortellingen fordi jeg like før hadde snakket om at det å lese faktisk er et arbeid, der vi innimellom må strekke oss, presse oss og gå ut av vår vei for å komme videre. Ofte er det de bøkene som yter så mye motstand at vi er på nippet til å gi opp som setter skarpeste spor.  Summen av samtaler og tilbakemeldinger forsterker motivasjonen for å skrive – og snakke – om å lese. En tilhører fortalte at hun endelig skulle hjem for å lese med god samvittighet. Hun var så vant til å bli spurt om hun ikke snart skulle gjøre noe ordentlig istedenfor å sitte med nesa i en bok. Nå fikk jeg takk. Heretter skulle hun bare lese. Det er faktisk å gjøre noe. Å lese en bok er nok, seg selv nok. 

Et ord: Forventninger