Forskningsfremsnakk

Nylig oppdaget jeg et opptak av samtalen mellom professor Anne Mangen og tidligere redaktør i Stavanger Aftenblad Tom Hetland fra Forskningsdagene i september. Når mye blir avlyst og en del forflyttes fra scene til skjerm, dukker det heldigvis opp begivenheter vi  ellers ville gått glipp av.

Anne Mangen er en stor kapasitet i det internasjonale miljøet for empirisk leseforskning. Det fremgår av hennes egne forskningsarbeider og, ikke minst, av referansene til hennes arbeider i artikler og bøker skrevet av andre. Mangen ledet også det store europeiske leseforskningsprosjektet «E-READ: Evolution of Reading in the Age of Digitisation» som ble avsluttet med Stavanger-deklarasjonen om lesingens fremtid i oktober 2018. Empirisk forskning er konsentrert om vitenskapelige metoder med observerbare og/eller målbare resultater, til forskjell fra kvalitative forskningsmetoder.

I samtalen med Hetland er Mangen opptatt av det å lese lange tekster, særlig romaner. «Lesing av romaner er uovertruffent når det gjelder å trene lesing.» Mangen trekker fram hvordan lesing oppøver oppmerksomhet og konsentrasjon, gir trening i å holde fokus og holde orden på komplekse sammenhenger. Romanlesing påvirker ordforråd og inviterer til dypere refleksjon. Mangen minner om at det er mye god helse i tanker som får være lenge i en tekst. Ingen trenger å lure på om dette går hjem hos meg.

Å gi hjernen fri fra det digitale oppdateringskjøret bidrar til mental opprustning. Konsentrert langlesing er helt nødvendig i arbeidet med en doktorgrad. Det er privilegert fordypning, også når romanlesing må vike for forskningsartiklene.

Å lese seg inn i et nytt fagfelt innebærer blant annet å få kunnskap om historisk utvikling. I mange tiår fra 1950-tallet og fremover har forskning på leseopplæring, på utvikling av leseferdigheter og leseforståelse hos barn og unge, elever og studenter, vært hovedtemaer for leseforskningen. Og godt er det, så viktig som opparbeidelse av grunnleggende og gode leseferdigheter er for all senere læring og livsmestring. Det er bare det at denne forskningen har hatt det med å konsentrere seg om lesing av forholdsvis korte tekster. Logisk nok, det skal være tekster barn og unge leser. Jo lengre tekster som skal leses og gi grunnlag for empirisk forskning, desto større blir også de praktiske utfordringene med å måle, observere og registrere over tid.

De senere årene har Mangen og hennes kollegaer arbeidet fram ny kunnskap om nettopp lesing av lengre tekster. I det hele tatt ser det ut til at eldre lesere og lengre tekster er i ferd med å få mer forskningsoppmerksomhet enn tidligere. Viktig, tenker jeg. For også fremtidens små lesere trenger å oppleve engasjerte store lesere. Vi trenger å vite mer om hva som skjer med voksne lesere og deres lesing av lengre tekster. Vi trenger å vite hva som skjer når digitaliseringen som åpner vidunderlige nye verdener, også byr på et vell av avbrytelser som gjør at konsentrasjonen til å lese sammenhengende over tid blir knappere. Og nettopp dette er problemstillinger jeg skal konsentrere meg om fremover. Det er mye forskning å fordype seg i, av Anne Mangen og andre.  Og snart setter jeg i gang med egne undersøkelser. Arbeid pågår. Fortsettelse følger.

Et ord: Fordypning

En virkelighetsparentes

På Svartskog i Follo utenfor Oslo ligger gården som skal ha vært modell for Skog i Kristin Lavransdatter. Tidlig i Kransen fortelles det at far Lavrans vil ha henne med på sin årlige tur til Oslo, «hun skulle dog se den gården hvor hun var født, og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie.»* Lavrans har en plan om å bytte odelsgården Skog som befinner seg langt unna mot en nabogård i bygden.

Kristin reiser med til Hamar der hun for første gang opplever kloster og kjøpstad, videre til Oslo og besøk på Skog. Rapporten er måtelig: «Hun syntes heller ikke det var så vakkert på Skog som på Jørundgård, enda husene var finere – men hun var glad hun ikke skulle bo der. Gården lå på en bakke, og nedenfor var Botnfjorden, grå og sørgelig med svart skog; på den annen bredd og bak husene stod skogen med himmelen like ned på tretoppene. Der var ingen høye og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte opp himmelen høyt over en og til å lune og avgrense synet så verden ble hverken for stor eller for liten.»*

Landskap og bygninger får plass og betydning hos Undset. Det ligger signaler om stemning og sinnelag i naturbeskrivelser. Handling rammes inn av konkrete scenebilder. Omgivelsene får og gir liv. Der Skog er plassert oppe på bakkekammen med svart skog like bak, ligger Jørundgård beskyttet av fjellene som definerer en overskuelig – og avgrenset – horisont for barnet Kristin.

Jeg kjente ikke til forbindelsen mellom Undset, Svartskog og Kristin før jeg nylig gikk over tunet på Søndre Oppegård og det ble pekt mot våningshuset, «modellen til Skog». Turen fortsatte over jordene, bikket åskammen med utsikt over Bunnefjorden og fulgte veien  forbi et stort hvitt sveitserhus, Bålerud. Og der, nettopp i det huset, bodde faktisk Sigrid Undset da hun skrev Jenny. I sin biografi over «dikterdronningen» gjengir Sigrun Slapgard et brev til venninnen Nini Roll Anker: «Det var en ‘svinebok’ hun slet med å skrive, ‘bare den vil arte seg vel så!’» Slapgard tilføyer at Undset skriver «fra sitt skriveeksil i et pensjonat i Svartskog. Der bodde hun i et heller ubekvemt takkammer og fikk polentagrøt med rød saus til middag hver dag.»**

Denne doble koblingen mellom Undset, hennes romaner og landskapet jeg beveger meg i, nøyaktig hundre år etter at første bind av det Nobelvinnende trebindsverket ble utgitt første gang, får betydning. Avdekking av en forbindelse mellom litteraturens åsteder og virkelighetens geografi utgjør en ekte oppdagelse, Terreng, landskap og kulturhistoriens etterlatenskaper utløser nysgjerrighet. Når stedene jeg besøker og har besøkt får litterært liv, er det som om både stedene og litteraturen blir virkeligere og viktigere.

Er man sånn godt over middels interessert i kart og terreng kan jakten på «levende modeller» som forelegg for beskrivelser av natur, bygninger, veier, fabrikker og annen menneskeskapt infrastruktur utgjøre et dypt engasjerende litterært sidespor. Etter å ha opplevd skinnende Svartskog-landskap (en solrik novemberdag) og blitt opplyst om historiske detaljer «ser» jeg Undset vandre over jordene, gjennom skogen til pensjonatet på Bålerud. Det er oppstått en ny forbindelse mellom Undsets roman, karakteren Kristin som hun skriver om og meg som leser fordi jeg har beveget meg i deres landskap, sett hus og høyreiste løvtrær i bølgende landskap ved Bunnefjorden. Tekst og terreng løper sammen. Rollen som deltagende leser får en ny dimensjon.

Stedet får det jeg vil kalle en virkeliggjørende effekt. Geografien blir en markør i sonen mellom fiksjonsverk og erfart virkelighet. Idet jeg blir oppmerksom på at det faktisk finnes en forbindelse mellom det jeg selv kan erfare og det forfatteren har skapt, legges et forsiktig faktalag til fiksjonen. Et faktalag fritt for utleverende fare og risiko for etisk overtramp.

Opplevelsen av gjenkjennelse og forsterkende iscenesettelse dukker stadig opp for meg, kanskje bare i glimt. Da jeg leste om temming av vannfall på Lars Myttings «Butangen», var det bildet av den bratte lia fra fjellet ned mot E6 gjennom Gudbrandsdalen som manifesterte seg på min indre skjerm. Eller ta Jon Fosses Asle som nøler seg fram langs Fisketorg og gater i Bjørgvin, ikke overraskende er det Bergen jeg ser for meg når jeg leser.

Om det er sant? Om jeg gjetter rett? Tja, se det. Kanskje forfatterne leker seg med meg. Selv kjente steder kan få fantasifulle utposinger. Opplevelsen av å kjenne seg igjen i litteraturens landskap er viktigere enn om det faktisk er det jeg gjør. Et streif av seier der og da, som å få rett svar uten å ha meldt seg til noe quiz-lag. I hvert fall for en som mener å ha bonushukommelse og -hjerte for landskapene hun beveger seg i. Hvorvidt det stemmer? Aner ikke. Holder godt med troen på tekst og terreng.

*Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Kransen. Aschehoug forlag, Oslo [1920] 2005, s. 28 og 45

**Sigrun Slapgard: Dikterdronningen.Sigrid Undset. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 2007, s. 120.

Et ord: Åskam

Om å holde det gående

Dagsrevyen rapporterer om økt boksalg, bra. Ragnfrid Trohaug, forlagssjef for Barn og ungdom i Cappelen Damm forteller om betydningen av god sakprosa som kan gi svar når verden rundt fremkaller uro. «Min instastory»-forfatter Mads Hansen har fått meldinger fra unge som rapporterer at de nå har lest en bok for første gang. Det gjelder å komme i gang. Kanskje er det akkurat Hansens beretning om hvordan han kom seg opp og fram, (endte med å vinne en spellemann) og ble en av landets største influencere som gjør at flere tør å tenke på seg selv som noe i nærheten av å være en leser. Hansen er opptatt av muligheten: Om de begynner med hans bok, blir det kanskje ikke den siste.

I forrige innlegg skrev jeg om funn fra siste PISA-undersøkelse og sammenhengen mellom å bekjenne seg som en leser og leseevne. 15-åringer som selv oppgir å lese en halvtime hver dag eller mindre leser faktisk bedre enn de som ikke leser for egen fornøyelse i det hele tatt.

Lesevanene til 15-åringer er ikke nødvendigvis overførbare på voksne lesere. På den annen side, det er ikke sikkert forskjellen er så stor som vi kan ønske. Hadde vi kunnet gjennomføre en undersøkelse av leseforståelse for 30-, 40-, 50- og 60-åringer er det stor risiko for at vi ville fått funn med samme tendens: Tenker du på deg selv som en leser, forholder du deg til det å lese litteratur som et positivt valg, leser du antagelig mer og bedre og får mer ut av det du leser enn om du ser deg selv om en ikke-leser.

Ta et annet PISA-funn: En overraskende stor andel norske 15-åringer leser ikke lengre tekster, over 100 sider. Jo visst leser de, men altså ikke litteratur som forutsetter tilstedeværelse i en og samme tekst over tid. Bøker trenger en viss dose konsentrasjon og innlevelse. Leseren må rett og slett inngå et samarbeid med teksten for å hente ut mening. Å lese er hakket mer krevende enn ren sløving på sofaen. Og det gjelder uansett, uavhengig av alder.

Jo mer lesing av lengre tekster, desto bedre leseforståelse. Øvelse hjelper, også på evnen til å forstå historier og følge narrative forløp. Fortellinger kan ha komplisert struktur i litteraturen som i livet. Evnen til å lese mellom linjene og akkumulere kunnskap som bygger på tidligere erfaringer trenger trening. Lesere blir bedre med mengdetrening, akkurat som andre utøvere. Utholdenhet kommer ikke av seg selv, men det er ikke mye som skal til før den blir litt bedre.

PISA-forskerne ser tydelig effekt på mindre enn en halvtime per dag. Kanskje er 40- og 50-åringer tregere enn 15-åringer og utslaget dermed ikke like stort like raskt, men hovedfunnet handler om viljen til å se seg selv som en leser. Det handler om å begynne og ikke slutte. Tenke det, gjøre det. Lese – og så fortsette å lese. «Min instastory» kan være begynnelsen på noe stort.

(Dagsrevy-innslaget fikk meg til å sjekke oppdatert statistikk fra Forleggerforeningen. Tallene for oktober viser en oppgang på 7,5% for norsk sakprosa for voksne sammenlignet med i fjor. Norsk sakprosa barn er opp 0,5% og norsk skjønnlitteratur barn er opp 8,2%. De andre bokgruppene i allmennmarkedet viser nedgang. Og, som alltid: Enkelttitler kan gjøre stort utslag på statistikk, mange titler kan selge godt men en gruppe likevel vise nedgang hvis det var en stor bestselger på samme tid i fjor – og omvendt.)

Når vi uansett skal være sammen med få hjemme der vi bor, er det enda større sjanse for at kjøpte bøker også blir lest, tenker jeg. Håper det.

Et ord: Øvelse

Å se seg selv som en leser

To ganger på under tre uker har jeg hørt Tove Stjern Frønes snakke om ungdom og lesing. Det er på tide å dele noen viktige innsikter: Med PISA-brillene på viser tallene at norske 15-åringer har vært stabile lesere med gode resultater de siste tjue årene. Vel og bra, den gjennomsnittelige leseforståelsen holder nivået fra år 2000.

Frønes er forsker ved Institutt ved lærerutdanning og skoleforskning og er blant annet faglig ansvarlig for lesing i den store PISA-undersøkelsen. Første gang jeg hørte Frønes var fra scenen i Litteraturhuset i Oslo under lanseringen av boken Like muligheter til god leseforståelse. 20 år med lesing i PISA? som Frønes har redigert sammen med Fredrik Jensen. Det var i midten av oktober. (Jeg var der fordi jeg deltok i panelet som skulle diskutere tiltak for å engasjere til lesing.) I går hørte jeg Frønes i et Zoom-seminar om digital lesing i skolen.

Dykk i tallene fra siste PISA-undersøkelse (gjennomført i 2018) avdekker funn som trenger oppmerksomhet. Én av fem elever presterer på lavt nivå, og det er store forskjeller mellom gutter og jenter. Noe av det som gjør meg mest bekymret er økningen i andelen elever som oppgir at de ikke leser på fritiden i det hele tatt. De som oppgir at de ikke leser for egen fornøyelse skårer nemlig langt dårligere på leseprøven enn gjennomsnittet. Effekten av regelmessig lesing er slående! For elever som oppgir å lese kun 30 minutter om dagen eller mindre er resultatet betydelig høyere enn for ikke-leserne. De er nesten helt på nivå med gruppen over, de som oppgir å lese mellom en halv time og en time om dagen.

Frønes understreker sammenhengen mellom daglig lesing og leseferdigheter med det underliggende spørsmålet: Hvem er villig til å identifisere seg som leser? De som selv oppgir å lese litt hver dag ser på seg selv som lesere. Det å ha positiv holdning til lesing har betydning for hvor godt du leser. Bare det å bekjenne seg som en leser gjør en forskjell. Her ligger håp, men også en stor oppgave.

Holdninger utvikles i samspill med omgivelsene. Det er en sammenheng mellom hjemmebakgrunn og leseprestasjoner. Lav sosioøkonomisk bakgrunn gjør utslag på lesekompetansen, og utslaget er størst for guttene. Dette er funn som understreker betydningen av tiltak som styrker kultur for lesing og litteraturinteresse uavhengig av hjemmemiljø. Her gjør skolebibliotek og lærere verdifull førstelinjeinnsats, som må beskyttes for å sikre fremtidens lesere.

Det blir enda viktigete å dyrke lesing av lengre tekster i skolen når vi ser hvor mye – eller altså lite – de norske elevene oppgir å ha lest siste år. På spørsmål om hva som er den lengste teksten de har lest i norskfaget dette skoleåret er det bare 25% av de norske elevene som oppgir å ha lest over 100 sider. Tilsvarende tall for Danmark og Finland er 70 og 67%, mens 37% av svenske og islandske elever oppgir å ha lest over 100 sider. Norske ungdomsskoleelever leser rett og slett mye kortere enn i andre nordiske land.

Frønes fremhever hvor viktig det er å opparbeide utholdenhet for å utvikle gode leseferdigheter. De norske funnene tyder på at konsentrasjonen om bøkene må styrkes. Å beherske dybdelesing er viktig for læring i de fleste studier. Å beherske dybdelesing er avgjørende for lesegleden, denne fantastiske, temmelig universelt tilgjengelige tilstanden som åpner for en uendelig verden av kunnskap og opplevelser. I boken oppsummerer og avrunder Frønes og Fredrik Jensen med det viktigste argumentet for lesing: Gode leseferdigheter gir frihet til å bestemme over egen fremtid:

«Å lese er en av portnøklene til å kunne delta i samfunnet; hver eneste ungdom som får lov til å lære å lese bedre,  får større leseglede, mestrer skolen bedre og kan friere bestemme over framtiden sin.»

PISA-undersøkelsen måler kompetansen til 15-åringer i lesing, matematikk og naturfag. I 2018-undersøkelsen deltok 15-åringer fra 79 land, 5800 av dem fra 250 norske skoler.

Et ord: Frihet

Hør her’a, Abid!

«Å miste ungdom som lesere er dårlig nytt for landet», sa Silje Tretvoll i Foreningen !les da hun i forrige uke deltok i åpen høring i Stortingets familie- og kulturkomité. Regjeringens forslag til statsbudsjett 2021 sto på dagsorden. Undersøkelser forteller at det går gal vei med lesingen, og det gjelder særlig blant barn og unge. Unge leser mindre, flere leser lite eller ingenting, alt for få leser lengre tekster. Både Sverige og Danmark har nylig løftet fram nasjonale satsinger på lesing. Men hvor blir det av en tilsvarende norsk satsing? Hør her’a, Abid: Landet trenger et leseløft!

Under høringen i familie- og kulturkomiteen var det noen hovedpoeng som gikk igjen: Formidlingstiltak med vekt på leselyst og motivasjon, betydning av skolebibliotek og styrking av forfatterøkonomien. Ingvild Herzog i Norsk Forfattersentrum brukte sine tilmålte minutter til å tale forfatternes sak, som hun sa: «Forfatterøkonomien er fundamentet i bokbransjen». Norsk litteratur er i en gullalder, og forfatterne tjener mindre og mindre på bøkene de utgir. Inntekter fra formidling utgjør en betydelig del av mange forfatteres økonomiske grunnlag. Og når forfatterne reiser land og strand rundt for å snakke bøker, engasjeres leselysten samtidig som det blir økonomisk mulig å videreføre det viktige skrivearbeidet til nye bøker. Vinn-vinn, heter det i andre næringer.

Forutsigbar finansiering er nøkkelordene også for Foreningen !les. Å dyrke fram fremtidens lesere er ikke gjort i en håndvending. Tiltak må få tid til å virke. Skolebibliotekene er en betydelig brikke for å motivere til lesing. Men også skolebibliotekene er avhengig av forutsigbar finansiering, som Tretvoll poengterte.

Mange i litteraturfeltet får mye ut av lite. Litteraturhuset i Oslo – og søsterhusene rundt i landet – driver litteraturformidling, folkeopplysning og debattarenaer som fremmer grunnleggende ferdigheter på alle nivåer for alle aldersgrupper: Å lese, å engasjere seg i samfunnsspørsmål, å manøvrere komplekse problemstillinger og utøve ytringsfrihet. Men også Susanne Kaluza pekte også på den ene funksjonen som er avgjørende for at litteraturhjulet skal spinne videre: Forfatterne!

Vi trenger forfattere som fanger tidsånden og løfter fram det storsamfunnet overser. Vi trenger forfattere for nye generasjoner. Vi trenger forfattere med andre erfaringer. Og forfattere trenger å få betalt for kunne skrive de nye bøkene, de som skal prege både oss og fremtidens lesere.

Det er mange grunner til å interessere seg for bøker og lesing om høsten: Mange nye bøker, mørkt ute og leselys inne – og forslag til nytt statsbudsjett som definerer rammer for fremtiden. Jeg understreker forslag. Mange talspersoner foresto viktig påvirkningsarbeid tirsdag. Vi andre får ta opp pinnen der vi kan.

Et ord: Forutsigbar

Samtalene etterpå

Noe av det beste med å besøke bibliotek og snakke om LESE-boka er samtalene som oppstår i etterkant. Spørsmål og tilbakemeldinger etter foredrag blir tankevekkere. Som da jeg hadde snakket om å bygge leseforventninger – om å legge planer, justere planer og glede seg til bøker som skal leses fremover, som vi gjør med andre ting vi ser fram til, en reise, en utflukt, en sammenkomst eller altså litteratur – og fikk spørsmålet:  

– Hvorfor er det sånn at bøkene vi leser på ferie blir de beste leseropplevelsene? Blir lesingen så sterkt farget av fri og feriestemning at vi synes bedre om bøkene? Et godt spørsmål, som jeg ikke har tenkt over tidligere og ikke har jeg noe forskning å lene meg på for å svare. Men svaret må jo være ja. For mange av oss blir stedet vi leste en bok en varig påminnelse om akkurat den boken. Turen til Sognefjorden eller Stockholm, til Alta eller Algarve rammer inn bøker vi tar med oss videre. Og da er det jammen ikke rart om en fin reise forsterker opplevelser underveis  og gjør oss positivt stemt også som lesere. Er vi flere på ferie, som leser de samme bøkene og deler lesererfaringer, farger litteratursamtaler ferien – og antagelig er det også omvendt. Og så er det en ting til med ferier, de åpner gjerne for mer sammenhengende lesetid! Lengre leseøkter og færre avbrytelser skaper flyt. Samhengene i teksten blir tydeligere, vi holder fast i flere detaljer samtidig som vi leser videre og lar boken bredde seg ut i hodet. Interaksjonen mellom tekst og leser pløyer dypere, varer lenger og setter mer varige spor.

Det motsatte er også en del av lesehverdagen for de aller fleste. Vi tar en bok som er blitt liggende noen dager, finner bokmerket, men kommer ikke inn i teksten. Kanskje er det nødvendig å bla noen sider tilbake, finne igjen tråden. Da tar det gjerne litt tid å lese seg inn, å krype tilbake inn i språket, inn i karakterer og handling. Hodet trenger tid på å områ seg.

Dagen etter dukket det opp et nytt spørsmål: Hvor lang er en god leseøkt? Jeg ønsket umiddelbart at jeg hadde et presist svar. Men, nei. Ingen av bøkene og artiklene jeg har lest om lesing har angitt optimal lengde på en leseøkt. Ny runde med høyttenkning: En ledetråd er opplagt konsentrasjon, hvor lenge holder den av gangen? Hva vi leser spiller inn, det er stor forskjell på kompleksitet og språkføring i bøker. Noen ganger er det mye «å pakke ut» før hjernen får hode og hale på det som står i boka. Mange tekster trenger stor oppmerksomhet og mye langsom tid, med noen pauser innimellom. Mitt beste svar blir rundt en time.

Det er en grunn til at skoletimer, forelesninger, møter gjerne deles inn i bolker på mellom tre kvarter og en time. Deretter er det ofte nødvendig med et litt avbrekk, henting av kaffe- eller te, en liten benstrekk, før fortsettelsen. Men her er det ingen fasit. Dessuten er det lite som slår opplevelsen av å forsvinne inn i en bok og ikke komme ut igjen før mange timer senere, kanskje alt for sent til andre gjøremål, som å spise, sove, støvsuge …. Det får så være.

Noe av det vi vet om lesetid er at det betyr noe å lese ofte og at en halvtime hver dag er veldig mye bedre enn ingenting. Forfatterens tekst går i kompaniskap med våre tanker og vi bidrar aktivt for å skape mening av det vi leser. Den siste PISA-undersøkelsen (2018), som måler leseferdigheter for 15-åringer, dokumenterer stor forskjell i prestasjoner mellom de som ikke leser for fornøyelsens skyld i det hele tatt og de som leser inntil 30 minutter om dagen. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke har overføringsverdi for voksne som også skal samle kunnskap, erfaringer og fordype seg for å finne mening.

Etter et foredrag fikk jeg en nydelig fortelling av Jon Fosse-leseren som hadde holdt på å gi opp. Hun fikk ikke noe ut av de første sidene, men var sta og fortsatte. Og det var først etter mange flere sider at Fosses ganske monotone tekst grep tak, men da satt den også skikkelig. Jeg som ennå ikke har lest første del av Septologien, Det andre namnet, kjente draget av dyp smittsom begeistring.

Jeg tror jeg fikk ta del i Fosse-fortellingen fordi jeg like før hadde snakket om at det å lese faktisk er et arbeid, der vi innimellom må strekke oss, presse oss og gå ut av vår vei for å komme videre. Ofte er det de bøkene som yter så mye motstand at vi er på nippet til å gi opp som setter skarpeste spor.  Summen av samtaler og tilbakemeldinger forsterker motivasjonen for å skrive – og snakke – om å lese. En tilhører fortalte at hun endelig skulle hjem for å lese med god samvittighet. Hun var så vant til å bli spurt om hun ikke snart skulle gjøre noe ordentlig istedenfor å sitte med nesa i en bok. Nå fikk jeg takk. Heretter skulle hun bare lese. Det er faktisk å gjøre noe. Å lese en bok er nok, seg selv nok. 

Et ord: Forventninger

Bring bøker på bane

Hvordan velger vi hva vi leser? Hvorfor ble det den boken og ikke den? Spørsmålene har duvet i bakhodet en stund. Gjentatte ganger er de skubbet forsiktig tilbake, men så popper de fram og minner om egen aktualitet. Jeg vegrer meg, vil ikke nedfelle noen prosedyre for valg av av litteratur, som om det handler om å følge en oppskrift eller sjekkliste. Dessuten er mine svar temmelig åpne, en blanding av plan og tilfeldigheter. Noen bøker venter jeg på, noen blir jeg oppmerksomme på, tenker «den, ja», noen kommer bare min vei.

Hvorfor leste jeg nettopp ut Hekneveven av Lars Mytting? Andre titler lå klare. Dette svaret er enkelt. Jeg leste Hekneveven fordi den dukket opp og da kunne jeg ikke motstå fristelsen til å velge den først. Min lesing er både ganske systematisk og helt usystematisk. Dessuten er det høst.

Høsten bærer bud om så mange nye bøker at det blir enda mer umulig å holde tritt enn ellers. Som lesere blir vi aldri ajour. Erkjennelsen kan være smertefull. Jeg hørte nylig en fortelle at hun nesten var sluttet å lese, det var som om tyngden av alt hun uansett ikke får lest ble for stor. Jeg kunne ikke la være å trekke fram Felix Bartholdy fra  Syvsoverskens dystre frokost av Tor Åge Bringsværd, enda jeg har gjort det før. Hans fortvilelse ropt ut over gatekrysset i New York etter å ha kommet ut av bokhandelen med fulle bæreposer i begge hendene, besatt av alle bøkene han aldri får lest, oppleves alltid relevant. Han har regnet ut hvor lenge han må leve for å lese ut bare de uleste bøkene han har hjemme hos seg selv. Det går ikke opp.

Felix gir trøst. Vi er ikke alene om å overmannes av alt vi ikke får lest. Det handler om en ekte følelse som finnes og skal tas på alvor. Men problemet kan verken kureres eller fjernes, altså må vi bare leve med det – og lese videre. Tilbake til saken: Hvordan velge lesestoff?

Jeg har alltid tanker om hva jeg skal lese fremover. Ofte noterer jeg titler ned på en vilkårlig liste på mobilen, men vel så ofte er listen et upresist notat i hodet. Lysten og interessen er alltid, uten unntak, større enn kapasiteten. Det gjelder å holde på den erkjennelsen som en gave, ikke tegn på utilstrekkelighet. Mulighetene er, bokstavelig talt uendelige, og langt på vei blir det tilfeldighetene som rår. Jeg snakker med noen som anbefaler en bok, det kan være en nær venn, en fjern bekjent, en bibliotekar, en bokhandler, et tilfeldig treff. Jeg leser bokstoff i aviser, hører radio. Jeg finner fram en bok jeg skulle ha lest for lenge siden. Jeg har alltid en leseplan, og den endres fortløpende.

Lesefellesskap bidrar sterkt til lesevalg. Det beste rådet er rett og slett å sørge for å snakke bøker med andre. Mest opplagt er lesesirkelen, bokklubben, leseklubben eller hva vi nå kaller det å være en bestemt gruppe som møtes med jevne mellomrom for å snakke om en bok alle har lest. Lesesirkelen funker. Forpliktelsen til å bidra i den felles samtalen gjør at de avtalte bøkene rykker foran i lesekøen. Forutsatt at lesesirkelen holder koken, at boksamtalen blir beskyttet fra andre engasjerende samtaletemaer.

Men lesefellesskap og boksamtaler behøver ikke å være så organiserte at de innebærer sammenkomster, servering og fast deltagerliste. Bøker er et godt tema for (så godt som) alle samtaler, det gjelder bare å bring dem på bane. Prøv selv! Ved å hive inn noen ord om sist leste bok, boken du gjerne skulle ha lest eller en bok du leste for lenge siden, gir du næring til en samtale som veldig ofte får en interessant fortsettelse. Da dukker det opp gode lesetips. Plutselig oppstår nysgjerrighet, en forfatter, et tema, kanskje en bok som var tenkt på, men glemt.

Jeg skulle til å begynne på ny bok og så tikket det inn en epost fra Allbok: Hekneveven var klar for meg. Allbok er appen for å låne og lese e-bøker fra biblioteket. Jeg kunne nesten ikke tro det. Noen dager tidligere hadde jeg registrert meg for lån av noen splitternye høstbøker, i visshet om at det ville ta tid før de ble ledige. Men hva skjer? Vips, der kom Myttings siste seilende samme dag som den inntok første plass på bestselgerlista.

Søsterklokkene leste jeg 1. juledag i 2018. Det er sjelden jeg kan plassere lesinger så presist i kalenderen, men akkurat denne husker jeg eksakt fordi kombinasjonen av feriefri, julestemning og historisk roman utgjorde en egen legering av leselykke. Dermed hadde jeg allerede etablert en slags forestilling om at Myttings nye skulle bli en julebok også i år. Jeg stoppet opp et øyeblikk, lese Mytting – nå? Nølte ikke lenge.

Drøye døgnet senere er jeg fylt av bygdeliv rundt forrige århundreskifte. Fortellingen om Astrid Hekne, den tyske arkitekten Gerhard Schönauer og presten Kai Schweigaard i bygda Butangen fortsetter i Hekneveven. Gutten etter Astrid er blitt en ung mann som jakter rein i fjellet, presten er like enslig, de fleste i bygda like fattige. Hekne-søstrene gir mytisk næring til hendelser flere hundre år etter deres tid. Jakten på utsøkt håndverk og forening av kirkeklokker driver handlingen. På et øyeblikk er jeg tilbake i landskapet, inne i prestegården og på fattige husmannsbruk, prisgitt natur og noen få storbønder. I fortellingen om Jehans og Kristine og «våre» (lesernes) folk i Butangen inngår en alvorlig fortelling om klassesamfunn og historisk utvikling, om tvil og tro på høyere makter, om mennesker som får stor betydning for hverandre. Temaer som er godt kjent fra andre bøker, men fortellingen er ny.

Mytting får menneskene i en fattig bygd nord i Gudbrandsdalen for mer enn hundre år siden til å angå meg. Jeg tenker med dem og på dem, jeg kommer til å fortsette å gjøre det. Beskrivelser av landskap, dyr og mennesker puster av liv. Hint av historisk analyse og livskloke funderinger er nennsomt flettet inn, nok til å løfte fortellingen utover forløpet som beskrives, men ikke mer detaljert enn at fortellingen fremstår helt og holdent som sitt eget univers.

Kanskje er forklaringen at Mytting gir akkurat passe stor plass til leseren. Risset av tømmerstua som får skinn av en elektrisk lyspære er så tydelig at leseren maner fram bildet, men utfyllingsarbeidet som skal til for å skjønne kraften i hendelsen får leseren gjøre helt selv. Mytting inviterer til gjenkjennelse for alle som plutselig har stått foran en vegg av tåke i fjellet, usikker på veien videre. Fortellingen får troverdighet. Leserens engasjement kan utspille seg innenfor rammene som romanen selv skaper. Leseren får et eierskap til personer og hendelser og en leseropplevelse som lever videre.

Et ord: Boksnakk

Lesenotater

Jeg har nettopp lest ut Åsa Linderborgs bok Året med tretten måneder. En dagbok. #Metoo-debatten i Sverige, den massive mediedekningen som gikk uvanlig langt i å navngi og henge ut enkeltpersoner er et hovedtema. Og det er Åsa Linderborgs fremtredende rolle i dette journalistiske råkjøret som begrunner bearbeidelse fra dagbok til bok. Den svenske #metoo-dekningen fikk omfattende konsekvenser for mange, med selvmordet til sjefen ved Stockholms stadsteater som den mest alvorlige enkelthendelsen. Linderborg var kultursjef i Aftonbladet og bar en sterk stemme i den svenske debatten gjennom sine kommentarer og redaksjonelle vurderinger. Det var hennes avis, under hennes ledelse, som startet granskingen som førte til teatersjefens avgang.  

Boken løper fra 3. september 2017 til 3. oktober 2018 og Linderborg deler fortløpende beskrivelser av journalistisk drama under utvikling, i offentligheten og slik det utspilte seg fra innsiden av avisen. Det er som om hun går gjennom dagboksnotatene sine for selv å forstå hvordan journalistiske prinsipper kunne settes til side, hvordan dekningen ble ensporet, hva som faktisk skjedde i og utenfor redaksjonen.

Men boken har flere hovedspor. Linderborgs private ramme om de historiske hendelsene i svensk offentlighet tar stor plass. Tankene kretser om bruddet med kjæresten etter at han har innledet et nytt forhold. Hun tenker på seg selv som forlatt, uten partner, med en kropp som også fyller femti. Utsikt til livet uten P forsterker den gamle, uoppgjorte sorgen over å ha blitt forlatt av mor, hos far, som fireåring.

Meg eier ingen, Åsa Linderborgs bok om sin oppvekst i fattigdom, som del av en usynlig svensk underklasse, er en av grunnene til at jeg leste Året med tretten måneder. Jeg har vært fan av Linderborg siden, og jeg tenker fremdeles på den som en av de beste barndomsbøkene jeg har lest. Noe av det som gjør sterkt inntrykk på meg i Tretten måneder er nettopp forholdet den voksne Linderborg har til sin mamma. Hun beundrer henne, priser og pakker henne inn i runder av rosende omtaler, men naget over å ha blitt forlatt hos den alkoholiserte pappaen er en uforløst plage.

Linderborg tenker høyt med seg selv og leseren. Bemerkelsesverdig åpenhet og uvanlig vilje til selvransaking er stikkord jeg sitter igjen med etter å ha lest. Hun erkjenner at hun aldri vil slippe fri fra de redaksjonelle vurderingene (eller mangelen på dem) som medvirket til et selvmord. Og hun holder fast ved sin prinsipielle kritikk av måten #metoo-dekningen fikk utspille seg på i svenske medier. Den private åpenheten om forholdet til P og bruddet, fremkaller en ubehagelig opplevelse av å kikke inn i rom som tilhører andre. Dagbokgenren legger til rette for det, men det er uvanlig å lese beskrivelser så nære i geografi og tid uten dekke av fiksjon.

Min lesing av Tretten måneder strakk ut i tid. En opplagt grunn er at nytt arbeidsliv som forsker er så opplukende at tiden til annen lesing på forunderlig vis skrumper. Men det er ikke bare det. Jeg tror det er dagboksformen i seg selv som tretter, som får meg til å hoppe over noen avsnitt her og der. Den ene dagen blir den andre lik. Dagboken bæres oppe av kronologi, fraværet av dramaturgi gjør at lesingen oppleves tilfeldig. Linderborgs hverdager er spekket med møter og samtaler med folk jeg verken kjenner eller kjenner til. Dagene er tette av hendelser, artikler skrives innimellom, hun er sjelden i ro hjemme. Dagboken mangler det imponerende drivet Linderborg har i eget liv. Jeg kommer fortsatt til å tenke på henne som forfatteren av Meg eier ingen og være nysgjerrig på hva hun gjør videre.

Idet jeg er ferdig med Linderborg dukker Jan Kjærstad opp i feeden på Facebook med et dundrende forsvar for struktur i litterære verk, gjerne konstruksjoner som bryter med vante skjema og skinner synlig for leseren også i ferdig bok. Kjærstad minner om at «alle, absolutt, alle romaner er konstruerte», og at vi litt for lett har det med å avvise litteratur som bryter med kjent struktur. Når konstruksjonen får oss til å stoppe opp, undre og lure på hva som skjer og hva i huleste dette er, har romanen allerede gitt oss et blikk for en annen virkelighet enn den vi forventet. «For å få med flere fliker av livet, må vi tåle flere typer konstruksjoner. Og får vi et glimt av konstruksjonen underveis i fortellingen, må vi ikke rygge unna i sjokk, men ta det med i helthetsopplevelsen av den romanen vi sitter med.» Kjærstad forteller hvordan Oppdageren  er komponert etter Sognefjorden og fortellingen i Homo Falsus ble forløst med tanken på fire speil mot hverandre. Konstruksjonen, synlig eller usynlig, er en del av verket også når den får oss til å stoppe opp og skaper reaksjoner.

Jeg er en innforlivet Kjærstad-leser blant annet fordi han har det med å forvirre meg med fortellerlag jeg bruker tid på å plasser og noen ganger irritere meg over. Og kanskje er det nettopp de skarpe strukturene som skaper opplevelsen av å lese romaner med ambisjoner om å favne livet i det store bildet, med historier som henger sammen på de underligste vis (nesten som i virkeligheten) som fascinerer med Kjærstad. Hans karakterer dveler mindre over inspeksjon av eget indre enn mange andre karakterer i samtidslitteraturen. Til gjengjeld inngår de ofte i labyrintiske lag av fortelling. Det å forstå hvordan forskjellige deler av romanen henger sammen inngår i kjernen av Kjærstad-leserens oppgave. Da kan det butte underveis, inntil strukturen fremstår med mening. Ta Normans område fra 2011: John Richard Norman er den inkarnerte bokelskeren. Notatene over bøkene han har lest tilsvarer hans biografi og inne i romanen skrives det fram utkast til flere romaner. Enda et fortellernivå dukker opp da Normans hjerne må undersøkes etter en ulykke og en viss Dr. Lumholz skriver en artikkel om Norman og hjernen hans. Det er faktisk vanskelig å forstå hvor romanen vil med alle disse fortellingene, jeg husker det som forvirrende. Men så er det nettopp i mylderet og mangfoldet av historier som leseren må jobbe for å holde fra hverandre at betydningen av å lese fortellinger – både for Norman og oss andre – trer fram.

Linderborgs dagbok skal ikke sammenlignes med en roman av Kjærstad. Det blir som å ønske seg en helt annen bok og lese på tvers av premissene boken selv foregir. Forskjellige bøker skal og vil forskjellige ting. Aktuelle dagboksopptegnelser skal noe annet enn en gjennomkomponert roman som dyrker romanlesing på tvers av litteraturhistorien. La meg bare trekke fram det lille poenget som ble så tydelig da jeg leste Kjærstads forsvar for komposisjon og struktur like etter å ha lest ut Linderborgs dagbok: Når Tretten måneder ikke griper skikkelig om leseren til tross for alvoret og selvransakelsen som bærer beretningen, kan det være fordi fortellingen flyter for lett av gårde. Temaene er viktige, men dagbokens form skaper ikke tilstrekkelig rom for overraskelser. Strukturen blir tam, den utløser ikke nysgjerrighet som skjerper leseren.

Les hele Kjærstads struktur-innlegg på Facebook: https://www.facebook.com/profile.php?id=100049340204345.

Et ord: Komposisjon

Fri flyt

Jeg har lagt meg litt i selen for å få med meg opptil flere arrangementer under de pågående forskningsdagene med mottoet «Den fantastiske hjernen». Interessant program, ikke minst for en som er litt ekstra interessert i det som skjer i hjernen når vi leser. Forrige onsdag hadde jeg sett meg ut et arrangement der litteraturviterne Karin Kukkonen og Alexandra Effe og nevroviter Ylva Østby skulle snakke om hva som skjer når forfatter Gunhild Øyehaug leser fra egne noveller. Jeg hadde til og med skaffet meg den helt nødvendige forhåndsbestilte billetten. Det var bare det at jeg syklet til Blå (det sto jo Litteratur på Blå på billetten) og samtalen fant sted på Litteraturhuset, så da syklet jeg heller direkte hjem fra Blå. Det ble strømmekveld isteden, og jeg fikk ta del i fine refleksjoner om innlevelse under litteraturlesing fra sofaen hjemme. Litteratur skaper et slags frirom som gjør det mulig å innta og leve ut situasjon og tanker vi kjenner godt igjen, men også de vi bare kjenner så vidt. Øyehaug leste og jeg noterte meg det lille setningsfragmentet der hun beskriver «sjela som ein hubro sittande skjult i skumringen». 

Dagens programpost var utsolgt for det covid19-begrensede antallet billetter fredag formiddag. Jeg skulle sikkert ha registrert meg allerede torsdag da billettene ble lagt ut. Men igjen: Om det ikke kan måle seg mot å være i salen der det skjer, gjengir skjermen hjemme innholdet så vi får det med oss når det er strømming på gang. 

Dermed befant jeg meg hjemme på kjøkkenet da jeg i kveld hørte hjerneforsker Svend Davanger, Karin Kukkonen og kulturviter Halvor Eifring snakke om hvordan hjernen kobler seg på og kobler seg av under lesing av litteratur og under meditasjon. Kukkonen viste hvordan en litterær tekst åpner for at leseren trer inn og ut av teksten. Tankevandring og lesing veksler, omtrent slik Davanger forklarte hjernens konstante veksling mellom påkobling og avkobling. Kukkonen beskrev hvordan tanker i flyt drar fram egne opplevelser mens vi leser. Teksten utløser fri fabulering gjennom en tankestrøm som kobler hukommelse og imaginasjon. Vi leser, tenker videre, og vi går inn og ut av teksten. Vi forestiller oss ting vi både har opplevd og ikke opplevd mens vi leser.

Jeg hører på forskerne og opplever stor gjenkjennelse. Dette stemmer med egen lesemåte og (ikke overraskende) stemmer det med de beskrivelsene av leseprosessen som jeg har lest meg til tidligere og beskrevet i Lese-boken. Kukkonen avrundet sitt innlegg med å understreke lesingens meditative funksjon. Den ideelle leseopplevelsen blir en meditativ opplevelse, ifølge henne. 

Eifring snakket om ulike former for meditasjon og fremholdt særlig moderne, såkalt ledig meditasjon som en tilsvarende veksling mellom påkobling og avkobling. Konsentrasjon om et meditasjonsobjekt, som en lyd, inspirerer til fri tankeflyt. Hjernen kobler seg av og på, og i avkoblingen der tankene flyter stimuleres hjernens hvilenettverk, det såkalte default mode-nettverk. Og det var jo nettopp det hjerneforsker Davanger innledet med. Han fortalte også at det kun er tjue år siden forskerne ble klar over at hjernen arbeider like intenst i dyp konsentrasjon som under fri tankeflyt. Og da kan jo ikke jeg la være å tenke på kreativitets-boken til Hilde Østby. For det er jo nettopp i avkoblet hvilemodus, når tankene herjer fritt at kreativiteten tar av, ifølge Østby – og Dananger. 

Et ord: Forestilling

Morrison matters

Jeg var så heldig å ha billett da Kaja Schjerven Mollerin skulle snakke med Camille Charles og Thomas Hylland Eriksen* om Toni Morrisons nobelroman Elskede på Deichman Bjørvika. Ja da, Nobelprisen tildeles på bakgrunn av forfatterskap og ikke for en enkelt bok. Da Morrison fikk Nobelprisen i 1993, hadde hun utgitt fem romaner, fem knyttenever tekst som brenner i og for leserne. Det begynte med De blåeste øyne, om den svarte jenta som ønsket seg én ting så inderlig mye og mer enn alt annet. Men Elskede fra 1987 er en av de veldig få bøkene som bare alltid har vært en klassiker. Det er den som slår og skinner sterkest også etter at Morrison rundet livsverket for et drøyt år side.

Litteraturviter Kaja Schjerven Mollerin har skrevet og snakket om Morrison før, hun hadde sågar en times samtale med henne siste gang Morrison besøkte Norge. Morrison døde i august 2019. Møtet på Deichman markerer året som er gått og trekker den tjukke linjen mellom #Black Lives Matter og Morrisons forfatterskap. Kaja begynner med å beskrive hvordan Morrison i sine bøker skaper et rom for smerte, og samtalen på scenen sirkler inn det store temaet som bærer alle Morrisons romaner – som nagler Elskede til verdenshistorien: Fortellingene om slaveri, makt og avmakt, om avhengighet av andre mennesker, om arr på svart hud som aldri forsvinner. Hovedpersonen Sethe bærer sine på ryggen, etter å ha blitt pisket av en tiåring mens hun fremdeles var slave, før hun rømte – og for alltid ble fanget av fortiden, av gjenferdet til datteren hun selv drepte for å beskytte.

Samtalen fra scenen bærer fram fortellingen om en fortid som aldri tar slutt. Det er som i Elskede. Frigitte slaver hadde bare slaveeierens navn å bringe videre til kommende generasjoner, som Camille minner om. Thomas henviser til Thomas Piketty og hans påvisning av sammenhengen mellom arv og velstand også i vår tid. Slavene fikk aldri noen økonomisk kompensasjon, det var det plantasjeeierne som fikk. Det ble aldri korrigert for den økonomiske ulikheten etter slaveriet. De strukturelle forskjellene, den historiske linjen av ulikhet – mektig nedfelt i Elskede – ble bare videreført. Romanen er en skremmende påminnelse: Ydmykende forskjellsbehandling pågår fremdeles, 150 år etter at romanens historiske forelegg fant sted.

Og så snakket de om musikk. Om bluesen som er et resultat av den samme historien. Om romanens langsomme rytme, der leseren må legge øret tett inntil teksten for å få med alle lag. Ja, den må faktisk leses omigjen.

-Vel hjem, hold avstand, ønsket Deichman-verten etter fin takk til Kaja & co. For sånn er det blitt: Salen hadde sikkert plass til 150, men vi var bare 50 som hadde fått plass. Arrangementet var utsolgt på forhånd, men ble strømmet og skal finnes i hvert fall en stund til på Deichman.no

Det var mitt første besøk der jeg tok trappen ned og ikke opp i byens beste hus. Etterpå var det mørkt utenfor og da ble stemningen lunere oppover i etasjene, som om mørket ute ga innsiden mer lys og forsterket atmosfæren av stille summing langs hyller, stoler, benker og bord, sitteplasser og arbeidsplasser. Nye Deichman trekker flittige folk, og idet rulletrappen gikk ned igjen så jeg opp i bikubetaket. Bygg med mening.

Da jeg kom hjem, dukket et Morrison-sitat opp i et notat på skjermen. Jeg har det fra Maryanne Wolfs tankevekkende bok om lesing: Reader, Come Home: The Reading Brain in a Digital World (må grave mer for å fremskaffe originalkilden). Akkurat nå er poenget bare at Morrison er så sabla god. Det tar noen ganske få setninger og så har hun plutselig spent språkbuen til det ytterste, mest presise: «Word-work is sublime because it is generative; it makes meaning that secures our difference, our human difference—the way in which we are like no other life. We die. That may be the meaning of life. But we do language. That may be the measure of our lives.»

*Fikk billett på gjesteliste denne gangen, litt bonus med ektemann på scenen.

Et ord: Å navigere